Offentlig og kvalitetssikret
aaaHold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Veilederens møte med seg selv

Det er ikke alltid like lett å opptre i tråd med teoriene vi har lært når vi møter veisøkere. For hva gjør vi når vi rett og slett irriterer oss over han eller henne?
Angelina Amundsen
Kursinstruktør og veileder ved Norasonde Kurs AS
Opprettet 24. januar 2019, oppdatert 24. januar 2019

Vi mennesker blir til i møter med den andre. I slike møter bekrefter vi vår egen eksistens og utvider selvet. Selv om ingen av oss er 100 prosent uavhengig til enhver tid, står vi i mange tilfeller fritt til å unngå møter med den andre ved for eksempel å distansere oss eller avslutte et forhold.

På den andre siden finnes det møter som krever mot og indre åpenhet, som ikke bare kan avsluttes eller utsettes uten at konsekvenser begynner å melde seg. Disse møtene kan være tunge og ærlighetskrevende og kan til og med slite deg helt ut.

I slike møter er du nødt til å se rett inn i øynene til den andre. Og den andre har ditt ansikt foran seg.

Sier jeg det rette?

Det dunker i hodet mens jeg sitter og snakker med deltakeren. Er det riktig å si det jeg sier, og gjøre det jeg gjør? Selv om profesjonelle mellommenneskelige relasjoner ikke er noe nytt tema for meg, er jeg en novise i denne typen kontekst.

Jeg er nervøs og ser meg selv seilende mellom de mytologiske havuhyrene Skylla og Kharybdis, hvor jeg på den ene siden skal tilfredsstille Nav ved å vise de resultatene som er gitt i bestillingen, mens på den andre siden har en reell veisøker av kjøtt og blod som må bli sett, hørt og veiledet ut fra egne premisser.

Jeg skulle ønske meg en erfaren praktiker ved siden av, som kan klappe meg beroligende på skulderen og si «så, så, det kommer til å gå bra!», men den plassen er tom.

Hva er hensikten?

Før jeg setter noe i gang, er det vel riktig og viktig å stille seg selv et spørsmål: «Hva er hensikten med alt dette?». Min pedagogiske erfaring sier at å bruke tid på å finne svar på det tilsynelatende enkle spørsmålet, gir en større sjanse for å velge en passende strategi som i sin tur kan føre til suksess.

Ifølge Gaarder & Gravås i boken Karriereveiledning, er karriereveiledningens hensikt «å bidra til å styrke veisøkers refleksjon, motivasjon og ferdigheter til å håndtere egen karriere».

For å kunne gjennomføre denne prosessen bør man igjen, ifølge faglitteraturen, ha kjennskap til tre grunnprinsipper for utvikling av profesjonell relasjonskompetanse, og det er dem jeg har prøvd å gjøre nytte av på min veiledningsreise.

Aubert og Bakke skriver om dette i Utvikling av relasjonskompetanse. Nøkler til forståelse og rom for læring. De tre grunnprinsippene er anerkjennelse, avgrensning og selvrefleksjon.

Anerkjennelse

Deltakeren er mye yngre enn meg. Han er en kraftig, ung mann uten noen synlige fysiske begrensninger. Han forteller at han har strøket i alle fag på videregående skole. Videre forteller han om sine hobbyer som dataspill, litteratur og musikk, om sosial angst og familiære forhold som kunne ha vært bedre. Han bor sammen med en av foreldrene som er skilt, og jeg forstår det slik at den forelderen er dypt inne i sin egen sorg og stiller ikke noen krav til vedkommende.

Det virker som om han heller ikke stiller noen særlige krav til seg selv. Og selv om både rammene og min veilederrolle teoretisk sett er klare og definerte, kommer virkeligheten springende inn i bildet, og jeg registrerer egne følelser som en blanding av motstand, sinne og medlidenhet.

Når jeg spør vedkommende om fremtidige planer og ønsker, viser det seg at han ikke ser for seg noen store endringer i livet om fem til ti år. Bortsett fra at han skulle ønske seg en overkommelig deltidsjobb og foreldrenes tak over hodet. Han har ingen planer om utvikling av sine talenter, heller ingen ønsker om å fullføre utdanning.

Med hånden på hjertet må jeg innrømme at å skille på anerkjennelse av den andres mening og hvor enig jeg selv er i den, er vanskelig. Min indre reaksjon på deltakerens mening viser blant annet at viten om at anerkjennelse er en profesjonell holdning, og ikke en privat aksept av egne holdninger, ennå ikke er bearbeidet og gjort til en ferdighet for mitt vedkommende. Men dette kommer vel?

Avgrensning

Avgrensning handler om våre personlige grenser, som vi ideelt sett bør kjenne godt til, til enhver tid, for å kunne utvikle et likeverdig og balansert forhold, der den andres beslutningsfrihet og ansvar ikke blandes med vår egen.

Jeg har erfart at i asymmetriske relasjoner kan man ubevisst falle for fristelsen til å lette andres byrde ved å påta seg den andres ansvar. Gode intensjoner skal allikevel ikke frata veisøker rollen som aktør i eget liv.

Men tilbake til møtet med deltakeren. Det går faktisk ganske tregt, og jeg vil ham selvfølgelig vel. Men djevelen på skulderen min begynner å bli utålmodig, og jeg lurer på hva som egentlig er så galt med en liste med velmente råd og et gammeldags spark i baken?

Hvordan kan jeg utfordre deltaker med andre perspektiver, uten å invadere? Jeg vil han virkelig vel, men jeg har ingen lyst til, og det er heller ikke god etisk praksis, å invadere hans territorium og til slutt bli ansvarliggjort for hans valg og beslutninger.

Jeg er dypt og inderlig enig med Fridtjof Nansen: «Den viktigste visdommen må vi oppdage med egne øyne». Allikevel skal jeg som veileder kunne gi uttrykk for synspunkter som veisøker kan oppleve utfordrende.

Å navigere i et slikt farvann kan fungere ved bruk av metakommunikasjon, der jeg varsler veisøker om at jeg skal utfordre han. I avklaring av forventninger i begynnelsen av samtalen vil en slik kontrakt gi dette rommet.

Selvrefleksjon

For å kunne utvikles som fagperson, trenger man likedan den andre, som ved sin eksistens kan bidra til at det usynlige i veilederen blir gjort til det synlige. I tillegg trenger man å stille seg foran sitt indre speil og stille de vanskelige spørsmålene.

I mitt tilfelle gjelder det følgende: Hvorfor reagerer jeg egentlig med sinne og motstand når deltakeren forteller om sine yrkesønsker og fremtidige planer?

Som det påpekes i boken til Aubert og Bakke, er kontakt med og forståelse for egne følelser avgjørende i veiledning, i tillegg til evnen til å kunne skille mellom det som tilhører den andre og det som egentlig tilhører deg. I møtet med deltakeren har jeg plutselig oppdaget at jeg er blitt så ivrig i mitt forsøk på å hjelpe at jeg glemmer å definere grenser. Jeg blander mine egne eksistensielle behov sammen med deltakerens, som i sin tur har ført til negative reaksjoner.

Selv om jeg selv klarer å oppdage svarte hull i egen praksis, er det uansett nødvendig å få hjelp fra en annen, for å kunne skille det imaginære fra det virkelige i selvrefleksjonen. Derfor er jeg avhengig av å ha tid og sted for «å lufte» mine opplevelser og sette ord på dem sammen med mine kollegaer, ikke bare via formell kollegaveiledning, men også i mindre formelle settinger.

Ifølge Røkenes, O. H & Hanssen P.-H er det normalt for fagfolk å bruke kaffepauser for å diskutere egne erfaringer fra møter med brukere. På den måten skaper man mening i jobben og bearbeider tanker.

Vel, vår veiledningssamtale nærmer seg slutten. Og når sant skal sies, er det ikke bare meg og deltakeren i det rommet. Perfeksjonisten sier strengt at menneskets etterstrebelse om forbedring ikke er noe annet enn en plikt. Realisten innvender rolig at perfeksjonisme ikke er sunt, og at man uansett ikke klarer å tilfredsstille alle.

Optimisten visker meg forsiktig i øret at det kun er øvelse som gjør mester…

Del denne siden

Creative Commons Licence

Dette verket er lisensiert under en Creative Commons-lisens (CC BY-NC-ND).

  • Bilde av Angelina Amundsen
    Foto: Privat All rights reserved.

Veiledning i praksis

I serien Veiledning i praksis presenteres et møte mellom veisøker og karriereveileder.

Karriereveiledere reflekterer med utgangspunkt i et case rundt egen praksis.