Offentlig og kvalitetssikret
aaaHold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Ung og helt alene – hva kan karriereveiledere bidra med?

Skoleavbrudd - eller det vi kaller frafall – har blitt en stor og alvorlig samfunnsutfordring. Frafall handler om ungdom som enkeltvis går rundt og bærer på sine skuldre det som egentlig er et samfunnsanliggende. Hva kan karriereveiledning gjøre for dem?
Portrettbilde av artikkelforfatter Geir Moshuus
Geir H. Moshuus
Sosialantropolog, Universitetet i Sørøst-Norge
Opprettet 26. juni 2018, oppdatert 27. juni 2018

Nye tall fra SSB viser at fem år etter at elevene startet på videregående skole, har 73 prosent gjennomført utdanningen sin. Gjennomføringen er enda lavere på yrkesfaglige utdanningsprogram, der bare 59 prosent av elevene hadde fullført etter fem år.

Karriereveiledning er et ungt fag i Norge, men har de senere årene fått en viktigere rolle fordi utdanningsvalg og arbeidsliv er blitt en del av skolenes undervisning. Gjennom samtaler skal, ifølge Gaarder og Gravås (2011), veiledere hjelpe den enkelte ungdom å håndtere de individuelle konsekvensene av de strukturelle forholdene dagens samfunn stiller dem ovenfor.

Jeg skal ikke fortelle hvordan karriereveiledere bør gjøre jobben sin. Men jeg har lyst til å gå litt bakenfor statistikken for å si noe om hva karriereveiledere kan stå overfor når de må forholde seg til unge som forlater skolen uten sine eksamenspapirer. 

Femårs-måling

Når vi leser statistikken, kan det se ut som om skoleavbrudd er noe som rammer hele 27 prosent av de unge. Skiller vi ut de som tar yrkesfag, ser det enda verre ut, da ser det jo ut til at hele 41 prosent avbryter utdanningen uten å fullføre.

Om dette var situasjonen så ville det unektelig se veldig mørkt ut, ikke bare for de unge, men antakelig også for videreføringen av det vi har lært å kjenne som vårt kunnskapssamfunn. Et samfunn som skal bygges på utdanning har neppe råd til å sende nærmere en tredjedel av hvert årskull av unge mennesker ut i utenforskap.

Det skjer da heller ikke. Det statistiske verktøyet måler ikke frafall, det måler gjennomføring fem år etter at de fleste unge starter sin videregående utdanning (Bunting og Moshuus 2015). Sosiolog Kristoffer Chelsom Vogt har et viktig poeng her når han skriver at verktøyet reflekterer en omlegging av videregående utdanning.

Omleggingen startet med Reform 94 og har hatt som mål å tilpasse yrkesutdanningene til samme mal som studiespesialiserende utdanningsprogram. Det har hatt noen uheldige konsekvenser.

Middelklassens idealer

Tradisjonelt har de studieforberedende og yrkesorienterte utdanningsløpene hatt lite med hverandre å gjøre. Om vi setter det litt på spissen kan vi si at alle skolereformene underkaster unge menneskers kvalifiseringsløp til middelklassens idealer. Vi får et ideal om et sekvensielt organisert utdanningsløp der teoretiske byggesteiner følger etter hverandre innenfor en aldersstandarisert ramme; som 16 åring gjør du noe, som 17 åring noe annet.

Dette har fått lov til å bli en felles definisjon vi alle deler av hva både skolegjennomføring og skoleavbrudd er, uavhengig av utdanningsløpene de unge gjør innenfor videregående skole.

Vårt begrep om «frafall» reflekterer altså at vi har skapt en felles standard om at alle skal ha gjennomført all nødvendig videregående utdanning innen fem år etter avsluttet ungdomsskole. De aller fleste starter rett etter ungdomskolen og vi har bestemt at vi måler deres gjennomføring ved 21 års alder.

Det har skapt et skarpt brudd med det som var vanlige praktiske kvalifiseringsløp før 1994. I følge Vogt var gjennomsnittlig alder for ferdig fagbrev før 1994, 28 år, og omtrent slik er det fortsatt, den dag i dag. Tradisjonelt har norske yrkesfaglige kvalifiseringsløp ikke vært særlig sekvensielle. Unge har alltid gått inn og ut av slike løp på en helt annen måte enn det som er vanlig i akademiske utdanninger og disse praktiske utdanningene har vært preget av stor aldersvariasjon, i samme kull eller klasse har det vært deltakere med svært ulik alder.

Hva skal vi, spør Vogt, med et statistisk mål på skolegjennomføring knyttet til unge i 21 års alder, når det vanlige i mange praktiske kvalifiseringsløp er å være ferdigutdannet fagarbeider som 28-åring?

For karriereveiledere vil det være viktig å være klar over og ta høyde for at flere unge tar utdanning på denne måten. At de på samme måte som unge før dem går inn og ut av utdanningsløp før de til slutt ender opp med fagbrev og forankring i arbeidslivet når de har blitt noen år eldre.

Protest som utgangspunkt for felleskap

Vogts poeng er viktig, men samtidig kan vi få inntrykk av at frafall dermed rammer en hel gruppe av ungdom som defineres utenfor, fordi kvalifiseringsløpene deres tar lengre tid enn det vår nye norm for utdanning tillater.

Jeg tror ikke det stemmer. Det har lenge vært slik at en del unge går igjennom deler av sin skolegang med en holdning av protest mot det meste av det skolen står for. Mange ungdomskulturelle uttrykk har fungert på denne måten. Uformelle ungdomsfellesskap knyttet til punk eller hiphop er eksempler på dette. Vi kan forestille oss at forankringen rundt symbolske uttrykk har gitt flere unge en opplevelse av å erobre et kulturelt rom hvor man er herre i eget liv – og hvor man får anledning til å utvikle andre forestillinger enn de som kommer til uttrykk på skolen.

I Paul Willis' klassiske studie Learning to Labour (1978) fant britisk arbeiderklasseungdom i tråd med dette lokal selvhevdelse og fellesskap i en avvisning av skolens pedagogiske krav. Men skjer dette i vårt kunnskapssamfunn i dag?

Skolegang som forutsetning for arbeid

Kunnskapssamfunnet beskriver hvordan vi er formet av at vår økonomi også handler om hvordan samfunnets grunnleggende produksjonsmidler forflyttes fra maskiner og samlebånd til folks hoder og kompetanse (Frønes 2013).

Dette har forandret skolens rolle på dramatisk vis. Skolen var lenge bare en av flere institusjoner som formet barn og unge på veien fra barndom til voksenliv. I dag, derimot, har kravene om skolebasert kunnskap blitt den eneste adgangsnøkkel til så å si alle arbeidsplasser (Hernes, 2010). Selv om vi fortsatt har mange arbeidsoppgaver som ikke krever formell utdanningskompetanse for å utføre dem, ser det ut til at vi skaper oss en forestilling om at skole og skolebasert kunnskap er eneste adgangsnøkkel til så å si alle arbeidsplasser.

Utdanningssosiolog David P. Baker (2014) stiller spørsmål om ikke dette har gjort at utdanningsinstitusjonene skaper samfunnet mer enn å dekke et behov for kunnskap. Tidligere fant unge fram til hverandre gjennom egne symbolske uttrykk, i dag er de blitt elever. Skolen har blitt det lille samfunnet vi alle må finne roller innenfor i oppveksten, og som følger oss som modell for all vår samfunnsdeltakelse i det vi kan kalle for «skolesamfunnet» (Bunting og Moshuus 2017).

I dette skolesamfunnet ser det ut til at ungdomskulturene som tidligere markerte ungdomsopposisjon og motstand har flyttet inn på skolen og gjort de som får til skolen til «de populære» som alle ungdommer ser opp til (Moshuus 2017). Hva betyr dette for karriereveiledere som står overfor dem som ikke får til skolen?

Ensomme arbeidsnever

Karriereveiledere møter kanskje flere unge som står i samme situasjon. Men de danner sjelden noe eget gruppefellesskap rundt bruddet med skolen.

Et nyere litterært eksempel er relevant her. Forfatterdebutant Jan Kristoffer Dale har vunnet priser for novellesamlingen Arbeidsnever. Boka handler – som det står på omslaget – om de som har falt utenfor; de som ikke fiksa skolen og droppa ut. De ufaglærte. De som aldri flytta hjemmefra.

Hovedpersonen Trygve forteller om kontroversene med tysklæreren. De fikk ham til å slutte på videregående og finne vikarjobb på bryggeriet hvor han stablet tomflasker sammen med de andre vikarene, de fleste arbeidsmigranter fra Øst-Europa. Det var hardt arbeid utført innenfor avtaler som ga reduserte arbeidsrettigheter. Samtidig fikk det moren hans til stolt å sammenligne ham med faren; Trygve hadde fått hans «arbeidsnever». Trygve etablerte hjem med kjæresten i nabolaget. Det var de som fikk utdanning, som forsvant.

Fortellingen ligner på historien til de britiske arbeiderungdommene som Willis studerte på 1970-tallet, men med en veldig viktig forskjell. Der disse fant et fellesskap i motstand mot skolen, står hovedpersonen Trygve igjen helt alene i lokalsamfunnet, mens kameratene dro til byen for å ta videre utdanning.

Utfordringen er å oppdage dem

Det er dette vi ser når vi går bak statistikken og forestillingen om at vi står overfor store grupper som trenger veiledning.

Utfordringen for karriereveiledere handler om å oppdage og bidra i forhold til unge som enkeltvis står overfor de utfordringene bruddet med skolen gir hver enkelt av dem. Ungdomsfellesskapene og deres symbolske uttrykk ser ut til å ha flyttet inn på skolen. Tilbake står unge gutter og jenter som ikke får til skolen og som heller ikke har noe fellesskap med andre i samme situasjon.

Hvordan skal vi hjelpe hver og en av dem? For det kan ikke være riktig at de skal bære alene det at samfunnet ikke klarer å skaffe arbeid til de av oss som ikke får til skolen. God veiledning må gi enkeltungdom opplevelse av samfunnsdeltakelse.


Teksten er redigert og bearbeidet av gjesteredaktør for Veilederforum: universitetslektor Anne Holm-Nordhagen.


Litteratur

Baker. D.P. (2014). The schooled society: The educational transformation of global culture. Stanford: Stanford University Press.

Bunting, M. & Moshuus, G. H. (2015) Overdrevet om skolefrafall (Kronikk) Aftenposten 27. mai

Bunting, M. & Moshuus, G. H. (2017) Skolesamfunnet. Kompetansekrav og ungdomsfellesskap. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Dale, J. K. (2016) Arbeidsnever. Oslo: Kolon

Frønes, I. (2013). Å forstå sosialisering. Oslo: Gyldendal akademisk.

Gravås, T. F., & Gaarder, I. E. (2011). Karriereveiledning. Oslo: Universitetsforlaget.

Hernes, G. (2010). Gull av gråstein. Tiltak for å redusere frafall i videregående opplæring. Fafo-rapport 2010:03. Oslo: Fafo.

Moshuus, G.H. (2017). Skolesamfunnet. Unges fortellinger om sin oppvekst i dag. I  M. Bunting & G.H. Moshuus. (red.). Skolesamfunnet. Kompetansekrav og ungdomsfellesskap. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

SSB 2017 https://www.ssb.no/vgogjen

Vogt, K.Ch. (2017). Vår utålmodighet med ungdom. Tidsskrift for Samfunnsforskning, 58(1), 105–119.

Willis, P. (2017). Learning to labour: How working class kids get working class jobs. Routledge.

Del denne siden

Creative Commons Licence

Dette verket er lisensiert under en Creative Commons-lisens (CC BY-NC-ND).

  • Illustrasjonsbilde til artikkel av Geir Moshuus
    ScanstockPhoto All rights reserved.