I NOU 2016:7 skriver et ekspertutvalg om karriereveiledning i norske fengsler. Et stort antall innsatte har mindre utdanning og kortere arbeidserfaring enn resten av befolkningen. Flere kjenner ikke til opplæringsmulighetene, spesielt de som ikke er deltakere i skoleavdelingen. Behovet for karriereveiledning kan dermed være ekstra stort.
I NOU-en slås det fast at innsatte har lik rett til tjenester og tilbud som befolkningen for øvrig. Videre har kriminalomsorgen ansvar for å legge til rette for at samarbeidende etater kan tilby sine tjenester i fengslene. NAV, skoleavdelingene og kontaktbetjentene er blant dem som bør legge til rette for karriereveiledning for innsatte.
Forskningsprosjektet mitt
Gjennom min praksis som politibetjent har jeg erfart at kriminelle gjengangere ikke har fått den karriereveiledningen de kunne ønsket seg. Jeg ble derfor nysgjerrig på hva slags karriereveiledning de domfelte blir tilbudt mens de soner, og om karriereveiledning kan påvirke sosial inkludering av domfelte etter endt soning.
Denne artikkelen er basert på innsattes egne opplevelser og erfaringer med karriereveiledning og eventuell bistand fra NAV og andre aktører.
I forbindelse med en deleksamen i et masterstudium i karriereveiledning foretok jeg semistrukturerte intervjuer med seks kriminelle gjengangere mens de sonet på åpen avdeling i et fengsel i Sør-Norge.
De var menn i alderen 26 til 52 og hadde sonet fra én til 24 dommer i opptil 14 forskjellige fengsler. Deltakerne hadde dermed erfaringer fra soningssteder som varierer både i størrelse og kultur.
For å få en felles forståelse av hva karriereveiledning kan innebære, informerte jeg deltakerne om at begrepet karriereveiledning kan inkludere veiledning om utdanning og arbeid, men også om den enkeltes ønsker for sin fritid og sitt liv.
Jeg valgte å gjennomføre intervjuene med de domfelte mens de var i åpen soning. På det tidspunktet har de flere erfaringer med sosial inkludering eller ekskludering, både når det gjelder skole, arbeid og fritid.
Som gjengangere hadde de erfart påkjenningene det fører med seg å ha sonet én eller flere dommer, for deretter å skulle tilpasse seg samfunnet igjen etter løslatelse.
Om veiledning på lukket og åpen avdeling
De innsatte fortalte at de ikke hadde fått karriereveiledning eller annen strukturert veiledning mens de sonet på lukket avdeling. Alle unntatt én fortalte at de hadde fått en slags veiledning mens de sonet på åpen avdeling.
Samtalene foregikk på rommet deres ved at kontaktpersonen, en fengselsbetjent, hadde samtaler med dem om jobb eller aktiviteter.
Flere av dem beskrev veiledningen slik som Mathiesen og Høigaard beskriver «de veiledningslike samtalene» - samtaler som befinner seg et sted mellom formelle veiledningssamtaler og uformelle dagligdagse samtaler.
Hvis de innsatte hadde spørsmål vedrørende arbeid eller utdanning, kunne samtalen gå over i veiledning. De opplevde også å bli utfordret på hvordan de kunne takle mulige problemer både når det gjaldt arbeid og hva slags liv de ville ha etter endt soning.
Flere av de innsatte hadde benyttet seg av utdanningstilbudet i fengslet, men hadde ikke et bevisst forhold til karriereveiledning. De hadde fått råd vedrørende skoletilbud og informasjon om diverse tilbud de kunne benytte seg av etter løslatelse.
De kriminelle gjengangernes egne opplevelser
En av de innsatte fortalte om sine mange møter med NAV, hvor han fremmet et ønske om å få et nytt sted å bo som ikke var i et bokollektiv med rusavhengige og kriminelle. Videre ønsket han å jobbe deltid. Hans opplevelse av møtene med Nav var at han ble den passive, og Nav ble aktøren.
Et rusfritt bosted og deltidsjobb ble avslått, og han havnet tilbake i rusmiljøet og kriminalitet. Den innsatte fortalte at hans redning ble en sykepleier på en åpen soning som ga ham informasjon om rusbehandlingstilbud under soning.
Det tilfeldige møtet mellom ham og sykepleieren, det Krumboltz beskriver som happenstance, førte til at han i dag er i deltidsjobb, skal kjøpe egen bolig og har blitt sosialt inkludert i samfunnet.
Den innsatte var klar på at dersom han hadde fått karriereveiledning tidligere, kunne han ha spart både seg selv og samfunnet for mye vondt. Han trodde at sjansen ville vært stor for at han kunne vært rusfri og unngått flere alvorlige domfellelser hvis Nav hadde sett ham og hans ønsker tidligere. For ham var jobb lik livet.
Den innsatte hadde behov for hjelp til å tilrettelegge forholdene for å oppnå et verdig liv. Slik jeg ser det, ble han et offer for en push-out-mentalitet: «De som ikke passer inn, støtes ut», skriver Lingås.
Spesielt alvorlig blir det om Nav som samarbeidspartner er den som ekskluderer brukeren. Det er på sin plass å spørre hvordan den Nav-ansatte i en veiledningssamtale kunne ha hjulpet brukeren til å se løsninger for et nytt liv og sosial inkludering.
En annen innsatt fortalte at alt forandret seg da han kom på åpen soning. Han forandret tankesettet sitt, og ga æren for dette til sin kontaktperson ved avdelingen. Ved tidligere løslatelser hadde ikke den innsatte reflektert over hva han ville med livet sitt annet enn å komme ut i frihet.
Kontaktpersonens måte å veilede ham på, samt at hun var en ildsjel som aldri ga ham opp, bidro til et nytt liv for ham. Han begynte på mestringskurs, og tok et oppgjør med sin fortid og tidligere kriminelle venner.
Gjennom veiledning hadde han begynt å se på omverdenen og seg selv på en helt annen måte, og mente at han var bedre forberedt på å takle overgangen fra soning til frihet.
Makt og avmakt
Haug beskriver hvordan mennesket er en del av et sosialt system, og at atferd formes gjennom relasjoners gjensidige påvirkningskraft. «De skal selv finde ud af det, og det er der mange der ikke magter», skriver Katznelson.
Det er viktig at den enkelte får utviklet ressurser til å gjennomføre forandringsprosesser, såkalt empowerment. I fraværet av karriereveiledning for kriminelle gjengangere, har slik empowerment blitt mangelvare.
Vår etiske praksis henger sammen med vårt menneskesyn. Jeg mener det handler om å utvikle en praksis som motvirker stigmatisering slik at i dette tilfellet, de innsatte, ikke mister troen på forandring og ny fremtid.
Lingås mener vi må lytte og prøve å forstå hvordan deres avmakt henger sammen med vår makt. Ved at de innsattes samarbeidspartnere i større grad kunne hatt tillit til dem og overført makten til dem, ville de fått myndighet over eget liv og kanskje muligheten til reell brukermedvirkning.
Karriereveiledning og sosial inkludering
Sultana argumenterer for at flere burde få tilbud om karriereveiledning, fordi karriereveiledning fører til sosial rettferdighet. European Lifelong Guidance Policy Network hevder at alle, spesielt de sårbare, bør ha rett på karriereveiledning.
Flere kriminelle gjengangere har lav utdanning og kort arbeidserfaring, og i dagens konkurransesamfunn taper de ofte kampen om arbeidsplassene. Den sosiale identiteten blir skapt gjennom samhandling, og utviklingen av identitet skjer i ulike sammenhenger.
Identiteten er et narrativ, og da er spørsmålet hva slags fortelling den innsatte konstruerer om seg selv. Ved å omskape fortellingen og skape ny mening, kan den innsatte selv ta ansvar og innta aktørrollen i stedet for offerrollen. Arbeid er svært viktig for å skape identitet og da kan integrasjon i arbeidslivet være forutsetning for sosial integrasjon.
Ønsker vi å gjøre en forskjell?
It is important to hold fast our principles of making a difference where a difference can be made (Sultana, 2014).
Når det gjelder de kriminelle gjengangerne, mener jeg at OECD sin bekymring om at praksis bærer mer preg av informasjon enn veiledning, er berettiget. Karriereveiledning kan gi innsatte økt mestringsfølelse til å takle overganger til en ny livsfase.
De innsatte mente at veiledning kan virke forebyggende mot eksklusjon og utenforskap. Dette er i tråd med forståelsene som legges til grunn i NOU 2016:7.
Hvis det viser seg at den virkelighetsoppfatningen de seks innsatte har, stemmer overens med virkeligheten for flere kriminelle gjengangere i de norske fengslene, kan karriereveiledning ha et stort potensiale for å bidra til økt livskvalitet.
Min kvalitative intervjustudie gir ikke grunnlag for å trekke en bastant konklusjon om at tidlig karriereveiledning vil bidra til bedre inkludering.
Det er imidlertid et tydelig funn at alle de innsatte var enige om at deltakelse i arbeidslivet var nøkkelen til sosial inkludering.
Videre mente de selv at om de hadde fått veiledning på et tidligere tidspunkt i livet, ville de spart både samfunnet og seg selv for mye, både på det økonomiske og personlige plan. I min praksis ønsker jeg å utgjøre en forskjell, og jeg synes dette er et spennende felt å utforske videre.
Litteraturliste
Haug, E. H., (2016). Utdanningsvalg – kompetanseutvikling for framtidens utdannings- og arbeidsliv. I L. G. Lingås & U. Høsøien (Red.), Utdanningsvalg, - identitet og danning (s. 57-71). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Katznelson, N. (2010). ”De skal selv finde ud af det, og det er der mange der ikke magter” – om udsatte unge i en individualisert tid. I P. Plant (Red.), Vejbred – En antologi om vejledning. (s. 71-83). København: Danmarks Pædagogiske Universitets Forlag.
Krumboltz, J. (2009). Happenstance Learning Theory. Journal of Career Assessment. 17(2), 135-154.
Lingås, L. G. (2013). Ansvar for likeverd - etikk i tverrfaglig arbeid med habilitering og rehabilitering. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Mathisen, P. & Høigaard, R., (2014). Veiledningsmetodikk – en håndbok i praktisk veiledningsarbeid. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS – Norwegian Academic Press.
NOU 2016:7 (2016). Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn. Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 27. mars 2015: Avgitt til Kunnskapsdepartementet 25. april 2016. Oslo: Kunnskapsdepartementet. Hentet fra http://www.regjeringen.no
Sultana, Ronald G. (2014). Career Guidance for Social Justice in Neoliberal Times. Kap. 18 i Arulmani G. &al: Handbook of Career Development International Perspectives. New York: Springer, 317-334.
Skriv ut
