Offentlig og kvalitetssikret
aaaHold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

De flotte ordene i praksis

Hvordan kan en Nav-veileder møte en arbeidssøker som sliter, eller en som det er vanskelig å komme innpå? Siri Flesjø forteller om sin måte å jobbe på.
Siri Flesjø
Veileder og jobbspesialist ved Nav Rygge
Opprettet 26. februar 2019, oppdatert 26. februar 2019

Å veilede mennesker handler om å ta enkeltmennesket og deres erfaringer på alvor. I mitt arbeid følger jeg Supported Employment-metodikken (SE). I SE har vi et sett med etiske retningslinjer som gjennomsyrer alt vi foretar oss. Det handler om respekt for enkeltmennesket, sosial inkludering og empowerment. Dette er flotte ord som vi ofte omgir oss med, men hvorfor er de viktige og hvordan kommer de til uttrykk i jobbhverdagen?

Bygge relasjon med arbeidssøker

Når en Nav-veileder møter en arbeidssøker for første gang, er det før første møte allerede en ujevn maktbalanse. Mange arbeidssøkere sier ja til alt vi foreslår, fordi de har blitt institusjonalisert til å tenke at retten til en ytelse forutsettes av deltakelse i arbeidsrettede aktiviteter.

SE bygger imidlertid på en overordnet tanke om at arbeidssøkeren selv skal bestemme over eget liv. Vi må derfor bevisst bygge en relasjon til arbeidssøkeren. Uten tillit og en god relasjon, vil ikke arbeidssøkerne ta imot vår hjelp, og de vil heller ikke samarbeide for å finne de gode løsningene.

I SE har vi et sett med etiske retningslinjer som skal følges i alle faser av samarbeidet med en arbeidssøker, og som hjelper oss i relasjonen med arbeidssøkerne. De etiske retningslinjene innebærer individrettet tilnærming, verdighet, selv-bestemmelse, informerte valg, brukermedvirkning, konfidensialitet, fleksibilitet og tilgjengelighet. Når vi tar disse på alvor, kan vi få til en god relasjon med arbeidssøkerne våre.

I den innledende fasen av et samarbeid med en arbeidssøker, er det viktig å møte arbeidssøkeren med respekt og verdighet. Vi må også anerkjenne den erfaringen personen har med seg.

Møtet med Petter

Jeg møter Petter* første gang etter at han har mottatt sosialhjelp i tre år. Petter har et langt arbeidsliv bak seg, men han har mistet jobben, blitt skilt og er bostedsløs. I tillegg har han utfordringer med et stort alkoholforbruk. Petter hungrer etter å få anerkjennelse for den lange erfaringen han har innenfor sitt fag, og for å bli sett som et kompetent menneske som har noe å bidra med. Han har hatt mange jobber i verdensledende firmaer, men han sliter nå med å komme inn i arbeidsmarkedet igjen.

Det som blir nøkkelen til å få til en god relasjon med Petter, er å bruke mye tid på å anerkjenne hans erfaring og kompetanse. Jeg forsøker å vise at det er han som er ekspert på sitt liv, og at det er han som har bransjekunnskapen. Jeg får opplæring av han i hvor jobbene finnes og hva slags kunnskap man trenger i ulike jobber. Videre er jeg kompromissløs på at det er Petter som må ta valgene om retning. Først etter det, klarer han å se fremover mot en ny jobb, fremfor å dvele ved det som har vært.

Som jobbspesialist skal vi følge opp arbeidssøkerne våre også etter at de har kommet i jobb. Dette skal gi en trygghet for arbeidssøkerne, men også for arbeidsgiverne som ansetter dem.

Møtet med Kari

I Karis* tilfelle har jeg ikke helt oppnådd den relasjonen jeg ønsker, fordi jeg sliter med å komme inn på henne og bli kjent. Først når vi møter en urimelig krevende arbeidsgiver, der jeg må ta parti med Kari, løsner det. Mange opplever at de er i en sårbar situasjon når de er utenfor arbeidslivet. Når jeg holder med henne mot arbeidsgiveren, og støtter henne på at hun har rett, tør hun å stole på at jeg ville henne vel. Nå tør hun å være ærlig mot meg, og vi jobber vi særdeles godt sammen.

Hva hvis de ønsker seg noe helt urealistisk?

Et vanlig spørsmål til oss som jobber som jobbspesialister, er «hva hvis de ønsker seg en jobb som er helt urealistisk, som for eksempel lege eller astronaut?»

Svaret er ofte tredelt. For det første er det slett ikke sikkert det er urealistisk. Det bor mye i mennesker og man skal ta drømmene deres på alvor. For det andre er det utrolig sjelden vi opplever at arbeidssøkerne ønsker seg noe som er langt utenfor rekkevidde. De fleste vi møter vil heller oppgi et yrkesønske som de selv tror er innenfor rekkevidde, og gjerne sikte lavere enn det som strengt tatt er nødvendig.

Etter å ha vært utenfor arbeidslivet en stund, er det mange som har lav mestringsopplevelse og liten tro på egne ferdigheter og egen kompetanse. Vår jobb handler mye om å gi mennesker håp og tro på at de kan komme i lønnet arbeid, til tross for sine utfordringer. For det tredje, når vi en sjelden gang opplever at arbeidssøkerne har urealistiske ønsker, er det ikke vår jobb å fortelle dem at det ikke går.

En mer hensiktsmessig metode er å la arbeidssøkerne selv finne ut av hva som kreves for å bli det de vil. På den måten kan de selv oppdage hva som er mulig og ikke mulig.

En kollega av meg fulgte opp en arbeidssøker som ønsket å bli lokomotivfører. Arbeidssøkeren hadde en lang historikk med rus, og det var lite trolig at han noen gang kunne bli lokomotivfører.

I stedet for å «realitetsorientere» han, fikk han i oppgave å kontakte Norsk Jernbaneskole og finne ut av som skulle til for at han kunne bli det. Neste gang han kom til veiledning, hadde han oppdaget at hans rusbakgrunn ikke var forenlig med dette yrket. Han hadde oppdaget det selv, og han hadde tenkt ut et annet yrkesønske.

Ta hvert enkelt menneske på alvor

«Realitetsorientering» er et begrep som ofte blir brukt i sammenheng med veiledning. Men hvem sin realitet er det vi skal orientere om? Det som er min realitet er ikke det samme som min arbeidssøkers realitet.

SE handler i stor grad om å ta hvert enkelt menneske på alvor, med sine erfaringer og ressurser. Vi jobber med alle slags typer mennesker, hvor alle har sin unike bakgrunn. Det er ikke veilederens rolle å legge føringer for hva som er oppnåelig for hver enkelt. Vi skal ta hvert menneske på alvor, ha reell tro på arbeidssøkeren og på at vedkommende kan komme i jobb igjen.

*Petter og Kari er anonymisert

Gjesteredaktør Camilla Tønnesen, nettveileder ved Min utdanning og karriereveileder ved Kirkeparken videregående skole, bearbeider og redigerer tekstene i Veiledning i praksis.

Litteratur:

DeJong, Peter og Insoo Kim Berg (2005). Løsningsskapende samtaler. Oslo: Gyldendal Akademisk.

European Union of Supported Employment (2010). European Union of Supported Employment: Verktøykasse. Nord-Irland: European Union of Support Employment/Leonardo da Vinci Partnership.

Creative Commons Licence

Dette verket er lisensiert under en Creative Commons-lisens (CC BY-NC-ND).

  • Siri Flesjø
    Privat All rights reserved.

Veiledning i praksis

I serien Veiledning i praksis presenteres et møte mellom veisøker og karriereveileder.

Karriereveiledere reflekterer med utgangspunkt i et case rundt egen praksis.