Roger Kjærgård og Peter Plant er redaktører for boka. Temaene er valgt ut på grunnlag av NOU 2016:7 Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn. Den henvender seg både til praktikere, lærere og beslutningstakere, og har som mål å danne grunnlag for en helhetsorientert utvikling av karriereveiledningsfeltet.
Politiske diskurser og kompetansetenkningens inntog
Boka er inndelt i tre hoveddeler. Bokas første del innledes med to artikler som fokuserer på hvordan samfunnspolitiske begrunnelser kan påvirke vårt syn på karriereveiledningens rolle og funksjon.
Roger Kjærgård leverer et kritisk blikk på fremveksten av en dominerende kunnskapsøkonomisk diskurs, som for eksempel kommer til uttrykk gjennom økt fokus på career education og career management skills (CMS). Han mener at dette kan føre til at karriereveiledning etableres som en neoliberal tilpasnings- og managementdiskurs, der individet gjøres til et objekt for forhåndsdefinerte læringsmål.
Dette sporet følges opp av Ronald Sultana, som føyer livsdesign og sysselsettbar til listen over begreper som kan gi næring til utvikling av teknokratiske tilnærminger, og som kan bidra til å legitimere eller forsterke ulikheter og gjøre individet til eneansvarlig for sin karriere.
Han fremhever det faktum at mange unge europeere, uavhengig av utdanningsnivå, blir rammet av arbeidsløshet eller har vansker med å oppnå en fast tilknytning til arbeidsmarkedet. Artiklene gir et godt utgangspunkt for en drøfting av de utfordringene og dilemmaene som kan knyttes til det at veiledning i dag fremstår som både et politisk redskap og en individuell velferdstjeneste.
Jeg mener også at mange av de punktene som trekkes frem her, understreker behovet for at veilederprofesjonen står tydeligere frem på arenaen når det gjelder å levere faglige alternativer til de dominerende politiske diskursene.
I forlengelsen av disse samfunnspolitiske perspektivene kaster Lars Gunnar Lingås et kritisk blikk på veiledningens instrumentalistiske forutsetninger, som kan føre til et ensidig fokus på «læring av formålsrelaterte kunnskaper og ferdigheter», noe som for eksempel kommer til uttrykk i tankegangen rundt CMS.
Han argumenterer for at dannelsesperspektivet bør få en mer sentral plass, og foreslår at veilederne lar seg inspirere av teorier som bygger på en kontekstuell og helhetlig forståelse av hva en karriere er.
Det potensielle læringsutbyttet av karriereveiledning inngår også i artikkelen til Peter Plant, som presenterer resultatene fra et nordisk forskningsprosjekt som viser at brukerne rangerer det utdanningsrelaterte utbyttet høyere enn både det yrkesrelaterte og det personlige.
Begge artiklene gir flere interessante perspektiver på forståelsen av veiledning i et læringsperspektiv, og knytter på denne måten en forbindelse til forventningen om at personer kan lære noe (målbart) gjennom den veiledningen de mottar, og som kan understøtte valgprosessene deres.
Bokas første del avsluttes av Ingrid Bårdsdatter Bakke. Hun beskriver hvordan den norske arbeidskulturen preges av kollektivisme, noe som for eksempel kommer til uttrykk ved at en normalarbeidstaker vil ha forståelse for at begrensninger i arbeidslivet også gir individuell frihet.
Hun mener at et perspektiv som bygger på kollektivistisk individualisme kan tilføre karrierebegrepet en ny dimensjon, der det ikke dreier seg om å balansere individuelle behov mot fellesskapet, men om å møtes i ett og samme prosjekt. De spørsmålene dette reiser for meg, er for eksempel om kulturbegrepet kan brukes til å fange opp verdiene i en hel befolkning, og om det i praksis alltid vil være mulig å samle ulike aktører om et felles prosjekt.
Veiledningens organisering og utvikling
I bokas andre del presenteres betydningen av karriereveiledningens ulike former for organisering, og Harald Groven og Mona C. Mathisen innleder med en presentasjon av perspektivene for å styrke digitale, nettbaserte tjenester som kan bidra til at personer tar bedre informerte utdannings- og yrkesvalg.
Både kvaliteten og tilgjengeligheten på informasjon er viktig, og forfatterne peker i denne sammenheng på at det mangler informasjon om jobbmuligheter.
Dette perspektivet følges opp av Arvid Ellingsen, som argumenterer for at god karriereveiledning er avhengig av kunnskap om arbeidsmarkedet, men han fremhever også «at vi ikke vet helt sikkert hva behovet blir». Han mener at et tettere samarbeid mellom karrieresentrene og partene på arbeidsmarkedet kan bidra til «at befolkningen får den kompetansen hver enkelt trenger i fremtidens arbeidsmarked».
Artiklene har fokus på informasjon, noe som også har en fremtredende plass i politiske dokumenter om veiledning. Dette knytter an til spørsmålet om det ikke bare er informasjon veisøkere trenger for å treffe «gode valg», men også om den betydningen ulike typer av informasjon er forventet å ha for veisøkernes beslutningsprosesser.
Slik jeg ser det, kan et ensidig fokus på «det informerte valg» bidra til å gi veilederen en problematisk rolle som ekspert og kunnskapsformidler.
Geir Syvertsen presenterer i sin artikkel ideer til hvordan partnerskap kan etableres og brukes til å organisere samarbeidet mellom de ulike aktørene. Han fremhever at for å oppnå et helhetsperspektiv på den strategiske utviklingen, er det en forutsetning at veiledningsinnsatsen koordineres, og at de ulike aktørene arbeider sammen mot et felles mål.
Erik Hagaseth Haug presenterer en innovasjonsteoretisk gjennomgang av hvordan dette kan gripes an, i form av eksempler hentet fra utviklingsarbeid knyttet til faget utdanningsvalg. Han mener at dette har vært preget av «dyptgående forskjeller» i forståelsen av fagets intensjon, og at vi derfor må prøve å samles om en «felles visjon».
Han mener imidlertid også at vi må akseptere at de mange interessentene kan ha ulike oppfatninger av hva som kan være nyttige og innovative løsninger innenfor veiledningsområdet. I likhet med flere andre i boka nevner begge forfatterne problemet med manglende felles definisjoner, og at det kan være ulike oppfatninger av hva formålet med tjenestene er.
Jeg er enig i at det er en viktig forutsetning for utviklingen av veiledningstjenestens kvalitet å synliggjøre ulike aktørers forståelse av feltet, inkludert hva eller hvem som antas å kunne ha nytte av de ulike tjenestene.
Perspektiver på utøvelsen av karriereveiledning
Bokas tredje del innledes med et kapittel av Kirsten Marie Norendal, som presenterer Life Design-tilnærmingen som et viktig bidrag til å skape en teoretisk ramme for karriereveiledning, og gir eksempler på hvordan Life Design kan tilpasses og brukes i en norsk sammenheng.
Hun fremhever at denne tilnærmingen kan bidra til et økt fokus på individets egen historie og meningsskaping, men peker også på at det kan være nødvendig å forholde seg kritisk til enkelte elementer av den. Et viktig spørsmål hun reiser her, er om veilederen skal ta på seg ansvaret for å fortolke og skape veisøkerens historie og livsbilde.
Da dette er den eneste artikkelen i boka som presenterer en konkret veiledningsfaglig tilnærming, synes jeg at Life Design-paradigmet blir stående litt alene, og dermed som svaret på hvordan veiledere skal arbeide med personers livshistorie.
Jeg savner her en drøfting av hvordan den biografiske dimensjonen inngår i ulike karriereteorier og betydningen ulike vitenskapsteoretiske grunnlag kan ha for veiledningen. Artikkelen fremhever at veiledernes kjennskap til ulike veiledningsfaglige paradigmer er viktig, for eksempel kjennskap til forskjellene mellom teorier om henholdsvis karriereutvikling og karriereveiledning.
Jeg mener at dette er en viktig forutsetning ikke bare for å kunne velge mellom ulike (narrative) tilnærminger til veiledning, men også for å kunne vurdere de ulike teorienes potensielle bidrag til utvikling av ulike typer tjenester.
Kjartan Skogly Kversøy presenterer i sin artikkel en modell for tilrettelegging av veiledning elev-til-elev, noe han mener kan bidra til at elevene kan oppfatte faget utdanningsvalg som mer relevant og engasjerende.
Jeg er enig i at det å trekke andre aktører inn i veiledningen kan bidra til å gi veisøkerne nye og andre perspektiver på sin valgsituasjon. Derimot er jeg litt skeptisk til bruken av en spesifikk spørsmålsramme, og tanken på at det å ha tilegnet seg en rekke grunnleggende samtaleferdigheter kan øke en persons mulighet til å bli «sjef i eget liv».
I flere veiledningsmodeller brukes det en mer åpen tilnærming, der spørsmålene veilederen stiller, er knyttet til veisøkernes fortellinger, og derfor ikke planlagt på forhånd. Antakelsen er at dette kan bidra til å utfordre stereotype oppfatninger veisøkerne kan ha utviklet om seg selv og sine muligheter. Det å utvide valgperspektivet inngår som et viktig element i en rekke veiledningsteorier, og etter min mening kan dette være en vanskelig oppgave å overlate til elever i grunnskolen.
I bokas avsluttende avsnitt reiser Roger Kjærgård en rekke interessante spørsmål som knytter an til en forståelse av arbeid i et kallsperspektiv, der arbeidets nytte eller mening kan tillegges ulike betydninger. Han peker på at fremveksten av humankapitalteoriene, med sitt fokus på den menneskelige faktorens betydning for økonomisk utvikling, har bidratt til at nytteperspektivet har fått en mer fremtredende plass.
Den dominerende «tilpasnings- og fleksibilitetsdiskursen» kommer blant annet til uttrykk i EU-resolusjoner der tilegnelse av karrierekompetanse blir knyttet stadig tettere til borgernes «employability». Ifølge Kjærgård kan karriereveiledning bidra til «meningsfull tilpasning mellom individ og samfunn», og han henviser til teorier som betrakter arbeid som et middel til å oppnå meningsfulle erfaringer som kan gi mennesker støtte til å «oppdage og erfare større hensikt og mening i sine liv».
Inspirasjon til videreutvikling av veiledningstjenestene
«Where your talents cross with the needs of the world lies your vocation». Dette gamle sitatet fra Aristoteles inngår i bokas avsluttende kapittel, og danner en fin ramme rundt de spørsmålene som denne boka gir anledning til å reise, for eksempel: Hva er talent? Hva er samfunnets behov? Hvilke utfordringer og dilemmaer gir det veilederne å skulle agere i spenningsfeltet mellom individets og samfunnets behov og interesser?
Boka presenterer mange tankevekkende perspektiver på disse spørsmålene, og det har vært interessant å møte de ulike forfatternes behandling av temaer som er viktige for den videre utviklingen av veiledningstjenestene.
Det er imidlertid ikke alltid like klart hvilke deler av veiledningstjenestene de enkelte forfatternes bidrag relaterer seg til, og leseren kan derfor miste orienteringen litt underveis. Bill Law (1999) bruker begrepet «careers work» som samlebetegnelse for aktiviteter knyttet til henholdsvis «career guidance» og «career education».
Jeg tror at denne forståelsesrammen kan bidra til et helhetsperspektiv på utviklingen av veiledningstjenestene og til en mer fokusert drøfting av hvordan ulike typer av karrierearbeid kan inngå i dette.
I flere av bokas artikler vises det til politiske definisjoner av veiledningens innhold og formål, men det er noe sparsomt med veiledningsteoretiske bidrag om dem. I tillegg er det flere steder underforstått at vi kan utvikle veiledningstjenester som er et gode både for individet og samfunnet. Som leser savner jeg litt flere kritiske perspektiver på de utfordringene og dilemmaene som kan oppstå ved at veileder og veisøker antas å kunne møtes om et felles mål.
Boka inspirerer og utfordrer leseren til å betrakte karriereveiledningsfeltet i forskjellige perspektiver, slik den lover. Jeg mener imidlertid også at den synliggjør behovet for en fortsatt diskusjon av de temaene som tas opp, og av de spørsmålene som for eksempel kan knyttes til det veiledningsfaglige begrepsapparatet og til potensialet i å hente inspirasjon fra ulike karriereteorier. Bokas fokus på karriereveiledning for individ og samfunn kan derfor gi anledning til et ønske om å komme et spadestikk dypere.
Dette kunne for eksempel oppnås gjennom en kritisk granskning og drøfting av ulike veilednings- og karrierelæringsteorier, og av de menneske- og samfunnssyn disse bygger på. Med disse perspektivene kan jeg kanskje oppfordre redaktørene til å utgi en del 2?
Referanser:
OECD, 2001: Policies for Information, Guidance and Counselling Services
Law, Bill (1999): Career-learning space: New-DOTS thinking for careers education. British Journal of Guidance & Counselling, Vol. 27, No. 1, 1999
Skriv ut
