Norske barn og ungdommer vokser opp i verdens beste land. Etter andre verdenskrig har politikere og nordmenn generelt hatt som mål å bygge opp landet med fokus på velferd. Da oljen sprutet på 60-tallet og oljepengene strømmet inn i statskassen, kunne det settes store ressurser inn i oppbyggingen av velferdsnasjonen Norge.
Generasjonene som var med i denne oppbyggingen gjorde det for framtida, for at de unge skulle få en bedre verden å leve i. Når barn og unge vokser opp i krig og erfarer nød og frykt gjør det noe med en hel generasjon. Det ble naturlig å søke trygghet, stabilitet og økonomisk velstand. Mye energi ble lagt i denne forandringen, og fokuset var målrettet.
Resultatene er overveldende: Vi har en større valgfrihet og et større mangfold enn noen annen generasjon før oss har hatt.
Den overhengende livsfaren som lå i sykdom, krig og næringsfattig kost er byttet ut med en overhengende livsfare forbundet med usunn livsstil og mangel på fremtidsrettet planlegging basert på fornuftige premisser. Vi skal føle oss frem til våre valg. Det er vanskelig.
Oppskriften på voksenliv
Maslows behovspyramide brukes for å illustrere hvordan personlig utvikling skjer, fra de grunnleggende behovene som mat, varme og trygghet, til selvrealisering som et mål på toppen av pyramiden. En stor utfordring for dagens unge i Norge er at de vokser opp i et land som er plassert på selvrealiseringstoppen.
Den største utfordringen for de unge er kanskje det å kunne arbeide seg nedover i pyramiden for å finne et trygt ståsted. Generasjonene før dem har ikke noen oppskrift å gi på denne typen personlig utvikling, og de unge famler seg fram til den på egenhånd.
Mange bruker tv og internett som informasjonskilde, og får dekket sine tilhørighetsbehov gjennom store sosiale, digitale nettverk.
Foreldrene til unge i dag er selv et produkt av selvrealiserings-Norge, og har ikke intuitivt foreldreoppskriftene til dagens oppvekstbetingelser.
Foreldregenerasjonens oppdragelse fulgte deres egne foreldres oppskrift eller for eksempel Benjamin Spochs «Barnet», en bok om barneoppdragelse som kom på norsk på 50-tallet. Men mange gjør ikke jobben som kreves.
Besteforeldrene og foreldrene til dagens unge bedriver selvrealisering og hygger seg med reiser, egenutvikling, god vin og blogger om seg selv.
Målet er å vise det gode liv, gjerne med luer til nyfødte som koster 1500 kroner. Da er det ikke lett for de unge å forstå hva som er grunnlaget for utviklingen av et eget og trygt liv. Hva er egentlig viktig?
De ser rundt seg og observerer det oppdragerne tenker som viktig, og de adopterer en tankegang som ikke gir dem de grunnleggende og meningsfulle oppskriftene som binder dem selv til egen utvikling.
Gir ungdom skylden
Vi leser om dem hver dag: Ungdom som ikke tar skolen seriøst nok, som dropper ut, ungdom som raner i byene, som ikke klarer å innordne seg, ungdom med store psykiske vansker og ungdom som «naver», altså tar fri med økonomisk støtte fra Nav.
Ungdom som ikke spiser regelmessige, sunne måltider og derfor blir syke og ikke klarer å konsentrere seg på skolen, ungdom som bruker store summer på utseendet for å nærme seg et skjønnhetsideal som er umulig å oppnå. De speiler sine forbilder. Forbilder de har funnet fram til selv, ukritisk og åpent, og som de håper kan gi oppskrifter som virker.
Som samfunn gjør vi det enklest mulig for oss selv: Vi plasserer og fordømmer. Vi kan til og med forakte ungdom, for tenk på den friheten og de valgmulighetene som det er lagt til rette for, og arbeidet for, at unge skal ha!
Som samfunn legger vi skylden på de unge selv, sier at de ikke tar utdanning alvorlig, er late, bortskjemte, initiativløse og ikke har arbeidsmoral. Det står skrevet i store bokstaver med krigstyper på forsiden av landets aviser, dag ut og dag inn, år ut og år inn.
Mediene bygger opp under disse politiske sannhetene fordi det blir for vanskelig å tenke at dette er vår skyld, at det er vi som oppdragere som ikke forstår rollene våre og ikke har gjort jobben riktig.
Tenke godt om seg selv
Vi som er veiledere kan bidra til ungdommenes liv ved å gi dem oppskrifter som hjelper dem med å takle overgangene i livet. Som rådgiver og karriereveileder for femtenåringer legger jeg opp til at de unge skal få oversikt over en del av disse oppskriftene i veiledningssamtalen.
Fordi det er den første veiledningssamtalen om egen karriere, legger jeg vekt på at de skal lære både om seg selv og, ikke minst, hvordan de skal tenke om seg selv. Målet er at de er mer trygge når de går ut fra møtet enn da de kom inn, og at de skal ha en foreløpig plan over sitt liv som de kan bruke som en rettesnor i videre karriere og livsløp.
For mange av disse unge er det første gang de skal lete fram begreper som forklarer positive egenskaper ved dem selv. Jeg ønsker at de skal ha minst 20 i en liste. Jeg håper på tre, før jeg hjelper dem videre. Bare tre positive egenskaper, likevel klarer mange det ikke. Noen klarer så mange som fem.
Hadde jeg bedt dem om å liste opp 20 negative egenskaper ved dem selv, hadde det vært enkelt for dem. For de er fullt klar over alt de ikke er gode på, alt de ikke kan, alt de kan bli bedre til. Hvordan kan det norske samfunnet da forvente at de skal utvikle seg til trygge og stabile samfunnsborgere med et positivt syn på livet og framtida?
Snakke om ferdigheter
Vi snakker om ferdigheter: Sosiale ferdigheter, overlevelsesferdigheter som kan trygge dem i livet, kommunikasjonsferdigheter, lederegenskaper, arbeidsmoral og livredning. Så snakker vi om ambisjoner, om hva de ønsker seg i livet.
De ønsker seg en utdanning, et lønnet arbeid, egen bolig, en bil, moped, kanskje en båt eller en hytte, et kjæledyr, en familie, reiser, å bli gode til noe eller best i noe. Noen unge sier at de ønsker seg bedre selvtillit, noen ønsker at mor og far kobler seg på livet deres, noen ønsker å bli friske, eller at en venn blir frisk.
Det er foreløpig bare én av de hundrevis av ungdommene som jeg har snakket med som ser for seg å «nave» eller være arbeidsløs. Jeg vil si at alle har et mål med livet, og de er reflekterte.
Veldig få har som mål å bli rike, noen flere ønsker å bli ledere. Alle ønsker å tjene nok til sine mål, men de fleste sier at det er viktigere å trives og ha trygghet enn stor lønn.
Og alle forstår at ønsker man et stort hus, en stor bil, båt, hytte og lange ferier, så må de ha en stor lønn. Og motsatt, dersom du ikke ønsker et så stort system å drifte, så har du heller ikke behov for en stor lønn.
For å ha balanse i livet er det viktig at de er klare på hva som gir dem energi. Det de liker å bruke tiden på er aktiviteter som lader energi. For eksempel å være sammen med venner og familie, spille dataspill, lage eller høre musikk, se film, ta bilder, sove, lage og spise god mat, lese bøker, se film, trene, reise, dra på hytteturer og nyte friluftsliv.
Veien til en foreløpig plan
Når vi arbeider for målene våre, bruker vi de positive egenskapene våre. Når vi blir slitne, blir vi en negativ utgave av oss selv. Da arbeider vi ikke for målene. Det er viktig å lade nok energi til at de positive egenskapene kommer fram igjen. Da er vi igjen på vei mot målene.
Når jeg spør de unge om de har noen begrensninger i forhold til målene sine, sier de aller fleste at det ikke er noe som hindrer dem i å nå målene. Jeg sier at de vil komme borti begrensninger i løpet av livet, og at de da skal bruke sine positive egenskaper for å løse dem.
Jeg spør dem: Hva skal til for at du skal kunne jobbe best? Tror du at du jobber best i Norge, eller spiller ikke det noen rolle? Tror du at du jobber best med en jobb du trives med, i et godt arbeidsmiljø, med eller som en tydelig og rettferdig leder? På kontor, i team, ute eller inne? Liker du egne ansvarsoppgaver, praktisk eller teoretisk arbeid?
Deretter finner de seg selv i et forenklet RIASEC-skjema, som basert på teorien til John Holland kartlegger personlighetstype og interesser. Vi samtaler litt rundt dette, slik at vi er trygge på at vi treffer.
Så slår vi opp i «Yrkeslisten», og finner yrker de kan kjenne seg i. De plukker ut noen yrker som de skal jobbe videre med: Hva består yrket i, hvilken utdanning må de ha, hvilke personlige egenskaper krever yrket?
Ofte gir dette nok informasjon til å snakke om hvilket utdanningsprogram de bør velge videre på Vg1, hvilket programområde de kan tenke seg på Vg2, og videre utdanning.
Mange ungdommer takker meg for å ha gitt dem tryggheten som ligger i det å ha en foreløpig plan. Mange av dem får en videre motivasjon, ser mer positivt på seg selv og har større tro på egen framtid.
De har fått med seg noen oppskrifter på veien videre ut i verden, oppskrifter på hvordan de kan knytte seg selv sammen til en helhet som passer selvrealiseringssamfunnet. De unge vet nemlig at de skal bygge sine egne liv. Er det rart jeg føler at det er meningsfullt å arbeide for og med ungdom?
Skriv ut
