Regjeringens integreringsstrategi «Integrering gjennom kunnskap – 2019-2022» gir håp om en ny og mer nyansert dreining. Vi som daglig møter flyktninger og innvandrere opplever hvor krevende og utfordrende, og til tider urealistisk, det ensidige fokuset på rask integrering er og har vært.
To caser
I denne artikkelen ønsker vi å se på to ulike, anonymiserte, caser fra Voksenopplæringssenteret i Bærum. De to deltakerne har ulik bakgrunn, utdannelse, jobberfaring og språknivå. Begge følger kommunens introduksjonsprogram over to år med 30 timers opplæring per uke i norsk, arbeidsliv, digitale ferdigheter og samfunnskunnskap.
Deltakers tempo, progresjon og utvikling blir vårt viktigste kompass for den undervisningen og veiledningen de får. Deltakerens språkutvikling de første fire til seks månedene, er en indikator på hvordan vi bør legge opp undervisningen og veiledningen.
Når vi legger opp veiledningen spør vi oss dessuten: Hva tenker de er en realistisk plan for deres språkopplæring, utdanningsvalg og jobbplaner videre? Hva tenker vi?
Faktorer vi kartlegger
Faktorer som vi må kartlegge og som vi mener påvirker vår opplæring og veiledning:
• Alder
• Tidligere skole og utdanning (kultur og skolesystem)
• Morsmål
• Skolelært engelsk
• Tilknytning til Norge
Maryam
«Maryam» er 32 år og fra Somalia. Hun er gift med tre barn og har opphold i Norge på humanitært grunnlag. Maryam har fem års grunnskole og ønsker å bli helsefagarbeider. Siden hun ikke har hele grunnskolen, må hun derfor ta opp grunnskolefag i Norge for å få et norsk vitnemål som gir henne rett til videregående skole.
Maryams mulige utfordringer
Maryam har bodd i Norge i snart tre år og har hatt over 2500 timer med norskopplæring. Hun er fortsatt på A2-nivå. Hvis hun vil fullføre norsk grunnskole, må hun også lære engelsk. Hun har liten eller ingen kjennskap til hva en helsefagarbeider gjør. Hennes religion kan også bli et hinder når det kommer til å stelle og vaske syke menn.
Maryams styrker
Maryam er relativt ung og trives i Norge. Hun har ikke skyhøye forventninger til egen utdanning og vil ikke oppleve et stort statusfall om hun ikke fullfører grunnskolen eller kommer inn på videregående skole. Somaliere kommer fra tette klansamfunn og Maryam har et nettverk som vil støtte og hjelpe.
Selv om hun har lite skolegang, kan Maryam lese somalisk, og dermed bruke det latinske alfabetet (lese fra venstre mot høyre). Maryan har tre barn som går i barnehage og skole som hun følger opp og vil møte norske barn, foreldre og pedagoger som kan hjelpe, veilede og informere henne.
Ahmad
«Ahmad» er 45 år og kommer fra Syria. Han har opphold i Norge på humanitært grunnlag. Ahmad er gift, har tre barn og har 14 års utdanning der to år økonomiutdanning bare delvis er godkjent fra Nokut. Han drev et eget firma i Syria med ti ansatte som reparerte og solgte TV-er og radioer.
Ahmads mulige utfordringer
For Ahmad er opplevelsen av prestisjefall betydelig. Han kommer fra et samfunn med store klasseforskjeller der han før krigen hadde en viktig og respektert posisjon i lokalmiljøet.
Det er en tung og krevende overgang for Ahmad å gå fra å eie og drive egen bedrift i Syria til å være i opplæring på en praksisplass der han ikke kjenner noen og ikke opplever å ha status.
Han opplever å bli plassert langt ned på rangstigen og strever med å akseptere det ukjente norske systemet og de nye reglene. Han føler seg liten og fremmed i møte med ett nytt språk og i en ny kultur der han ikke forstår hva kundene og butikksjefen sier til ham.
Selv om Ahmad drev eget firma og førte sitt eget regnskap, er det lite sannsynlig at han finner en praksisplass eller en jobb der han kan bruke sin økonomiutdanning med kun 14 års skole.
Manglende erfaring med engelsk kan bli en utfordring for arabisktalende Ahmed. Arabisk er ikke et indoeuropeisk språk, alfabetet er ikke latinsk og skriveretningen er motsatt av norsk. Ahmads religion kan også bli et hinder i møte med det norske arbeidslivet.
Da Ahmed kom til Norge under den store flyktningkrisen i 2016, ble høyt utdannede syrere forespeilet relevant arbeid av norske myndigheter. Dette opplever han etter hvert at ikke stemmer. Han oppgir at han kan engelsk, men kan bare skrive og lese litt, og snakker det ikke.
Ahmads styrker
Ahmad har vært bedriftsleder og eid eget firma. Han har lært å jobbe selvstendig, kan planlegge tiden sin og ta beslutninger. Deltakere med arabisk språk har sjelden problemer med norskuttale. (For eksempel har vokalene a, o og i samme uttale på norsk.)
Formidling av kompetanse og erfaring
Etter hvert vil Ahmad møte arbeidsledere på potensielle praksisplasser eller på intervju til mulig jobb. Da må han vise at han kjenner til og skjønner våre lover og regelverk når det gjelder kvalifikasjonskrav for sin egen yrkesgruppe, men også andre yrkesgrupper.
Det er avgjørende at han klarer å presentere seg selv og fortelle om sin erfaring, sine faglige kvalifikasjoner og om sine tidligere arbeidsoppgaver på norsk. En arbeidsgiver vil være nysgjerrig på hva han jobbet med i Syria. Hadde han stort ansvar for økonomi, drift og personale? Klarer han å formidle sin kompetanse overfor en arbeidsgiver muntlig og skriftlig?
Tap av håp, ære og status
Mange av våre deltakere opplever tap av håp, ære og status i løpet av voksenopplæringsløpet. For Maryam kan dette føre til at hun lurer mer og mer på hvilken verdi hun egentlig har i det norske samfunnet.
Ikke minst når kravet om 10-årig grunnskole er obligatorisk og en selvfølge at du har før du begynner å utdanne deg og lære et yrke som kan føre til fast jobb. Hvordan kan hun være til nytte i Norge uten norsk grunnskole?
Ahmad blir fortvilet og føler seg sveket av det rigide norske utdanningssystemet og et lovverk som ikke tillater ham å jobbe med økonomi. Uten noen erfaring fra Norge og uten godkjent dokumentasjon fra Nokut, må Ahmad begynne på nytt og lære hvordan man kan drive butikk i Norge. Dette har han erfaring fra og her kan han lykkes, men det vil ta tid.
Målrettede tiltak
For å lykkes med rask integreringen konkluderer NOU 2016:7: Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn med at det trengs målrettede tiltak som bidrar til å anerkjenne innvandrernes ressurser og potensial.
Paradokset er at mange flyktninger og innvandrere på den ene siden har kommet raskt i gang med å få godkjent papirene sine, men likevel ikke får brukt det de bringer med seg av kompetanse og potensial. En grunn til dette kan være at mange yrker er lovregulerte med krav til norsk, godkjent utdanning eller fagbrev.
Forskjellene på hvilke innvandrere som får godkjent sin utdannelse og som får en fast jobb, og de som ikke får, er store. Det er spesielt innvandrere fra Europa som lykkes.
Når det gjelder innvandrere fra Afrika og Asia, er ikke mer enn 50 prosent i jobb selv etter 10-15 år. Tallet er derimot på vei opp mot 80 prosent for EU-innvandrerne ifølge Fafo-rapporten Introduksjonsprogram og norskopplæring, Hva virker – for hvem? fra 2017.
Deltakernes forventninger
I samtalene opplever vi at Maryam blir usikker når vi prøver å få tak i hva hun ser for seg etter at introduksjonsprogrammet er over. Hvilke forventninger og planer har hun for seg og sine barn? Hun spør det samme igjen og igjen: «Si meg lærer. Hva skal jeg gjøre?».
Hun håper at hjelpen fra staten ikke forsvinner. Hennes læringsmetoder og strategier er fra helt andre systemer og omgivelser. Vi må jobbe systematisk og i prosess over tid for å finne en relevant og givende praksisplass for Maryam. Samtidig må vi støtte hennes motivasjon for å lære mer norsk.
Ahmads forventninger har gått over til en blanding av mistro og skuffelse etter halvannet år i introduksjonsprogrammet. Han var en mann med høy status og nå synes han Norge svikter ham. Han hadde forventet mer respekt og hjelp til å få brukt sin medbrakte kompetanse og komme videre med livet sitt.
Vi oppfordrer Ahmad til å prøve ut ulike praksisplasser for å lære det norske arbeidsmarkedet å kjenne. Det handler om å se nye muligheter.
Åpne for nye muligheter
Vi har møtt mange som Ahmad som først etter et par år virkelig begynner å forstå systemet og har tatt inn over seg hvor lang tid det tar å få jobb. For Maryam vil integreringsprosessen og forståelsen for det norske utdannings- og arbeidslivet ta enda lengre tid.
I sin rapport om introduksjonsprogrammet og norskopplæring sier Djuve med flere at: «Det er et begrenset antall jobber man kan kvalifiseres til gjennom praksis, dersom grunnleggende utdanning mangler. Uten videregående opplæring er det vanskelig å få fotfeste i det norske arbeidsmarkedet».
Vår viktigste jobb er å utfordre både Maryam og Ahmads tankesett og åpne opp for refleksjon og diskusjon om nye muligheter. Denne snuoperasjonen tar tid og må jobbes med varsomt, systematisk og respektfullt.
Håpet er at de ser egne utfordringer, men også muligheter. Målet er at de tar egne og reflekterte valg. Gjennom språkopplæring, system- og kulturforståelse, arbeidspraksis og erfaring, håper vi å gi dem ny motivasjon og håp om å lykkes.
Realistiske mål og muligheter
Vi ser hvordan våre deltakeres forventinger og håp langsomt blekner når de ikke består kravene til norskprøven eller grunnskoleeksamen. En innvandrer med lang botid i Norge kan skjønne de kulturelle kodene og derfor fungere godt i arbeidslivet, selv om han eller hun ikke har språklig progresjon.
Både Maryam og Ahmad må akseptere at det kan være vanskelig å nå sine opprinnelige mål på den korte tiden som et introduksjonsprogram varer. Det er viktig med språkopplæring for språket sin del, men den kulturelle forståelsen må sammen med de formelle og uformelle reglene læres i samfunnet og over tid.
Når vi som lærere og veiledere har avklart hvilke forventninger våre deltakere har, og hva de forstår og kan av norsk språk, kan vi legge til rette for bedre opplæring og bedre tilpassede planer. Deretter er håpet at Maryam og Ahmad klarer å sette seg realistiske mål i samsvar med samfunnets krav og forventninger.
Respekterer vi dette tidkrevende arbeidet, kan vi lykkes med en integreringsprosess der alle parter trekker i samme retning.
Litteratur
Arulmani, G. (2011). Striking the Right Note: The Cultural Preparedness Approach to Developing Resonant Career Guidance Programmes. International Journal for Education and Vocational Guidance, 11(2), 79-93.
Djuve, A. B., Kavli, H. C., Sterri, E. B., & Bråten, B. (2017). Introduksjonsprogram og norskopplæring. Hva virker og for hvem? Fafo-rapport 2017:31 https://www.fafo.no/images/pub/2017/20639.pdf
Engebretsen, E., & (red.), K. H. (2012). Makt på nye måter. Oslo: Universitetsforlaget.
Eriksen, T. H., & Sajjad, T. A. (2015). Kulturforskjeller i praksis. Oslo: Gyldendal Akademiske.
Gravås, T. F., & Gaarder, I. E. (Red.). (2011). Karriereveiledning. Oslo: Universitetsforlaget AS.
Kjærgård, R. (2012). Karriereveiledningens genealogi. Den suverene stats regulering av det frie utdannings - og yrkesvalg. (Doktorgradsavhandling). Aarhus Universtitet, Aarhus
Møllan, E., Guribye, E., & Salomonsen, J. (2018). Hastverk er lastverk? En revurdering av målinger av resultater for introduksjons-programmet for flyktninger i Agder og Telemark. (FoU-rapport nr. 1/2018). Hentet fra http://www.agderforskning.no
NOU2016:7. (2016). Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn. Oslo 2016.
OECD. (2014). OECD Skills strategy action report Norway Paris. Hentet fra https://www.oecd.org/skills/nationalskillsstrategies/OECD_Skills_Strate…
Sultana, R. (2014). Pessimism of the Intellect, Optimism of the Will? Troubling the Relationship between Career Guidance and Social Justice. International Journal for Educational and Vocational Guidance, 14(1), 5-19, 14 s.
Skriv ut
