Var Vance Peavy en ekstremkonstruktivist?

Tekstene er ikke tørre og akademiske, de preges av kraft, overbevisning og begeistring.

Jeg tenker at Peavys tekster må leses som et barn av sin tid.

Sosiodynamisk veiledning har i mange år stått sterkt i Norge. Den sterke posisjonen har kommet til gjennom en tett kobling mellom norske og danske karriereveiledningsmiljøer.

Sosiodynamisk veiledning står dessuten sterkt blant flere av dem som underviser i karriereveiledning, og dermed har en viss definisjonsmakt over hva faget skal være i Norge. Samtidig har teorien i liten grad blitt problematisert eller kritisert.

- En overfokusering på sosiodynamisk veiledning i Norge?

Veilederforum har publisert flere artikler hvor Vance Peavy og sosiodynamisk veiledning presenteres som faglig viktig (se «relaterte saker»). Heller ikke i disse artiklene problematiseres tankegodset til Peavy.

I min bok «Karriereveiledning i et karrierelæringsperspektiv» skriver jeg at Vance Peavy kanskje kan betegnes som ekstremkonstruktivist.

Høgskolelektor Torild Schulstok ved Høgskolen i Lillehammer kommenterer min bok i Utdanningsnytt, og utfordrer meg på min beskrivelse av Peavy. I det følgende vil jeg utdype og oppsummere mine argumenter for at Peavy kan ses som en ekstremkonstruktivist.

- Peavy har nærmest fått en heltestatus i Norge

 «Jeg er en militant politisk aktivist som ble utvist fra universitetet» – slik betegner Peavy seg selv. Peavy var ikke bare en akademiker, han var også en visjonær aktivist. En som arbeidet mot det bestående for noe han mente var nytt og bedre.

Da den konstruktivistiske vinden kom over veiledningsfeltet på tidlig nittitall passet det som hånd i hanske med Peavys engasjement og Peavys påvirkningskraft.

Peavy er interessant fordi han nærmest har blitt et fenomen innen karriereveiledning i enkelte land og miljøer. Han er en av få teoretikerne innen karriereveiledning som nesten har fått heltestatus.

Veiledere berøres og inspireres så jeg nesten får tankene over på sektledere eller karismatiske politikere. Peavy skriver i flere artikler og bøker om sin egen utvikling og søken.

Gjennom beskrivelsen av sin vei mot det konstruktivistiske svaret, blir han et forbilde. Peavy gir samtidig et narrativ som de som følger kan tre inn i ved å kopiere argumentene han brukte.

- Sosiodynamisk veiledning som motkultur

Ved å like denne teorien får man en «all-inclusive»-pakke på kjøpet. Den består av kampen mot «systemet», urettferdighet og andre veiledningsretninger som fortegnes som problematiske på en eller annen måte.

Dette er ikke bare ekstremt, men også uakademisk. Veiledere som bekjenner seg til dette kan få følelsen av å være med på noe viktig, de er med på å endre noe som er uønsket - det bestående.

Med sosiodynamisk veiledning viste Peavy vei inn i det som skulle bli den endelige løsningen: en egen teori og veiledningsretning som Peavy oppfordret sine etterkommere til å dyrke videre – og det har de gjort.

Bevegelsen har opprettet en nettside for spredning av budskapet og deling av fagstoff, hvor de også deler ut hovedboken hans fra 1997 som gratis nedlastbar PDF.

- Ferdigheter i å skape begeistring

Jeg tror at Peavys suksess i noen karriereveiledningsmiljøer må sees like mye i lys av hans ferdigheter i å bygge opp en bevegelse og skape begeistring rundt sitt prosjekt, som ferdigheter i god teori bygging.

 Peavys formuleringsferdigheter er nok også en årsak til hans suksess. Han skriver rasende bra; karismatisk og overbevisende. Tekstene er ikke tørre og akademiske, de preges av kraft, overbevisning og begeistring.

Samtidig er Peavy pedagogisk, og skriver enkelt slik at tekstene fungerer som en strålende innføring i konstruktivistisk tenkning og veiledning mer generelt.

Skrivestilen er nesten briljant, og tekstene er fullstappet med referanser både historisk og i bredden. Det er nesten like imponerende som å lese Bjørneboe når man er 14 år. 

Problemet er ikke hva Peavy skriver om, men hva han ikke skriver om: Den akademiske kritikken og motforestillingene. Som aktivist så han det kanskje ikke som sin oppgave å skrive balansert og akademisk. Samtidig er denne mangelen viktig å ha som et bakteppe for lesingen av tekstene hans.

Peavy har gitt uttrykk for at det var vanskelig å få gjennomslag for sitt syn i akademiske kretser. Kanskje fikk han ikke gjennomslag nettopp fordi hans argumentasjon var for ekstrem, og at dette også var grunnen til at han laget sin egen teori og veiledningsretning?

- Sosiodynamisk veiledning er ekstremkonstruktivistisk

I 1990 hadde Peavy skjelettet klart for det som skulle bli sosiodynamisk veiledning. Han kjøpte rettigheter til dette som et canadisk varemerke, og i 1997 var boken klar. I løpet av to år ble den oversatt til dansk, svensk og finsk.

Peavys uttalte mål var at retningen skulle få maksimal spredning i Canada og alle andre steder som var åpne for tankene hans. Det bildet jeg sitter med så langt, er at sosiodynamisk veiledning er en miks av tidlig konstruktivistisk tenkning, ubalansert akademisk argumentasjon, aktivisme og strategisk merkevarebygging.

En tilnærming til å begrunne betegnelsen ekstremkonstruktivistisk, er å ta utgangspunkt i en argumentasjon om at ekstreme teorier forblir marginale i utbredelse - i hvert fall i akademiske miljøer - og undersøke hvilken utbredelse Peavys teori har. Foruten Canada, har Peavy først og fremst fått gjennomslag i land som Danmark, Finland og Sverige.

I tillegg har norsk karriereveiledning blitt sterkt påvirket gjennom tette bånd til dansk karriereveiledning. Det er altså ikke riktig å fremstille sosiodynamisk veiledning som en karriereveiledningsteori som har fått stor geografisk og tallmessig utbredelse blant karriereveiledere i større deler av verden. 

- Teoriens betydning i dag

En tilnærming til å belyse teoriens betydning i dag, er å se hvor mye plass de mest brukte og anerkjente lærebøkene i karriereveiledning vier til sosiodynamisk veiledning. Jeg tenker at hvis en karriereteori vurderes som vesentlig nok i fagfeltet, så finner man den i bøkene som gir en bred teorigjennomgang.

Peavys teori utelates imidlertid i sin helhet i de bøkene som beskriver sentrale teorier innen karriereveiledning internasjonalt, og vurderes altså ikke som særlig vesentlig i karriereveiledning i dag.

Kanskje bør Peavy primært huskes som en av dem som tidlig formulerte generell konstruktivistisk teori inn i karriereveiledningsfeltet, mens teorien forøvrig og praksisen som følger ikke har vist seg viktig nok til å nevnes i lærebøkene 20 år etter?

Da er det nærliggende å spørre seg hvilke akademiske vurderinger som skulle kunne begrunne at denne teorien gis en så sentral plass innen karriereveiledning i Norge og i artikler på veilederforum.

La meg understreke at det meste Peavy skriver ikke er ekstremt på grunn av ordene han bruker. Det er fordi han tar avstand til de vesentlige karriereteoriene over så mange år, at hans posisjon blir mangelfull, og i sum kanskje ekstrem.

I tillegg skriver han mange steder på måter som fortegner og ironiserer over det bestående og terapi/veiledningsretninger som i motsetning til sosiodynamisk veiledning er store og viktige.

- Akademikeren er borte, og bare aktivisten står igjen

I artikkelen A personal view: Counselling as a culture of healing gir han et fortegnet bilde og nærmest latterliggjør alternative (terapi)retninger i psykologien. Peavy siterer Hans Eysenck og skriver om psykoanalytisk teori at Freud uten tvil var et geni, ikke i vitenskapelig tenkning, men i overtalelse og fantasi, og at han var nærmere brødrene Grimm enn Copernicus.

Om veiledning basert på humanistisk teori skriver han at det står i fare for å bli utopisk fantasering som kan motarbeide det harde arbeidet som ligger i å virkelig få til forandring.

Han går også løs på behaviorismen og beskylder den for å være arrogant og imperialistisk, og hevder at behavioristisk orienterte veiledere ikke er gode til å forstå virkeligheter som er utenfor deres egen etnosentriske agenda.

Kognitiv behaviorisme - som i senere år assosieres av de fleste med videreutviklingen av fagretningen - kognitiv terapi - står svært sentralt i dag.

Kognitiv tilnærming kan faktisk sies å være den veilednings/terapiretningen med sterkest akademisk og praktisk gjennomslag på verdensbasis gjennom de siste 20 år. Den levner han også lite ære. Han sier at det er et overoptimistisk og konformitetsfremmende sett av verdier som ligger under veiledningsstrategier basert på kognitive tilnærminger.

Videre hevder Peavy at grunnen til at kognitive behaviorister som Aaron Beck virker så overbevisende, ikke bare er at noe av det de gjør virker, men at de har gått i kompaniskap med de store mytene i vestlig kultur: at rasjonalitet kan styre over følelser. Det er bra skrevet, men det blir ikke mer riktig av den grunn.

Peavy avslutter gjennomgangen av kognitiv tilnærming med å punktere den helt. Han skriver at kognitiv tilnærming er infisert av taylorisme og fabrikken som modell for sosialt liv.

Han skriver videre at retningen har et ønske om å definere mental helse som konformitet til rasjonelle, individualistiske materielle verdier. Her er akademikeren borte, og bare aktivisten står igjen med karismatisk argumentasjon.

- Det gode mot det onde

Peavy setter slik opp et bilde av det gode mot det onde, og det er her jeg mener han er på sitt mest ekstreme. Han mistenkeliggjør og skyver ut de teoriene som er vesentlige og har fått gjennomslag siden 1980-tallet, og unnlater å integrere dem i eget arbeid. Jeg tror dette er årsaken til at retningen hans i dag er relativt marginal.

På bakgrunn av slike fortegnede beskrivelser av de bestående veiledningsretningene beskriver Peavy sitt alternativ: sosiodynamisk veiledning.

Det er fascinerende å se hvordan han presenterer sosiodynamisk veiledning som det eneste alternativet. Peavy gjør dette helt uten forbehold og kritiske bemerkninger.

Denne måten å kritikkløst skissere sosiodynamisk veiledning som et alternativ og en motvekt til en karikert beskrivelse av det bestående, er også noe som videreføres i Norge gjennom artikler på veilederforum. 

- Peavy må forstås i lys av teoriutviklingen innenfor psykologien

Så til spørsmålet om hvorfor Peavy skrev så ensidig og ubalansert. For å forstå det trenger vi i tillegg til å se på Peavys livsprosjekt som aktivist, også å se på hvordan teoriutviklingen skjer i psykologifaget.

Teoriutviklingen innenfor psykologien er preget av dialektikk: En retning der ganske ekstreme antagelser fremmes, for deretter å modereres og nyanseres av etterfølgere.

Parallelt med en slik prosess fødes alternative teorier. Disse har ofte motsatte antagelser av den forrige teorien, og er gjerne en reaksjon på en annen teori.

Psykoanalyse med sin ekstreme vektlegging av indre, ikke-observerbare fenomener ble for eksempel kontrastert av behaviorisme, som bare var opptatt av observerbare fenomener som kunne studeres vitenskapelig.

Klassisk psykoanalyse videreutviklet seg i mange retninger, for eksempel ego-psykologi, interpersonlig psykoanalyse og objekt-relasjons teori.

Begrepet dynamisk terapi er i dag en samlebetegnelse for en rekke videreutviklinger som fortsatt kommer i stadig nye tapninger. Behavioristisk teori utviklet seg videre med kognitive teorier og via samlebetegnelsen kognitiv adferdsterapi.

Fra 1970-tallet har kognitiv terapi utviklet seg og en myriade av varianter oppstått, blant annet Rational Emotive Therapy, multisystemisk terapi, og Parent Management Therapy.

- Nye fagfelt fødes

I tillegg har et helt nytt fagfelt - positiv psykologi - utviklet seg på grunnmuren av kognitiv teori. Det nyeste er kognitiv terapi som utvikles sammen med tradisjonsrik zenbuddhistisk filosofi og livspraksis.

Det er gjennom denne dialektikken fagutvikling skjer i psykologien; mellom ulike områder i psykologien og innen den enkelte retningen.

Peavys bidrag kan forstås i et slik lys. Han var utdannet psykolog og vant med at fagutvikling skjer på denne måten. Kanskje var han en av de første som med tyngde samlet og formulerte en konstruktivistisk teori og veiledningspraksis innenfor karriereveiledning.

For å bli oppfattet som et tydelig alternativ til det bestående, ble formuleringene og antagelsene ekstreme. Det var riktig å gjøre det på den måten for å få løftet disse temaene frem på 1990-tallet.

Det samme gjorde også andre psykologer som utviklet konstruktivistiske terapiretninger i samme tidsperiode. Dessverre døde Peavy i 2002 uten å få være med på å moderere og videreutvikle synspunktene sine i senere artikler og bøker.

Avslutning

Jeg synes derfor det fremstår pussig å 20 år etter lese dette materiellet bokstavtro, bli berørt og begeistret over denne tidlige varianten av konstruktivistisk teori og sosiodynamisk veiledning på samme måte man ble på 1990-tallet. Enda pussigere blir det å tenke at det er slik karriereveiledning skal forstås og praktiseres i dag.

Det å tenke at sosiodynamisk veiledning skulle være noen form for motvekt til annen praksis innen moderne karriereveiledning i dag - slik man kan få inntrykk av gjennom artikler på veilederforum, framstår som en fortegnelse av nåtidens viktige karriereteorier.

Jeg tenker at Peavys tekster må leses som et barn av sin tid: et bidrag til å utfordre en tenkning og dra opp en del perspektiver som er viktige - og som har bidratt til å sparke i gang annen og mer sentral utvikling de siste 20 årene.

Ett eksempel er Mark Savickas’ mindre ekstreme Career Construction Theory, som i motsetning til Peavys teori, har fått plass i mange av dagens lærebøker i karriereveiledning.

Referanser:

Larsen, D. J. (2004): Daybreak: A scholarly biography of counsellor educator Dr. R. Vance Peavy. International Journal for the Advancement of Counselling, 26, 177-189.

Matre, P. J., & Jensen, R. (2007 b): Utviklingstrekk innen kognitiv terapi. Tidsskrift for Kognitiv Terapi, nr. 2, årg. 8, 23–27.

Peavy. V. (1997): SocioDynamic Counselling: A constructivist perspective by R.Vance Peavy, Trafford.

Ishiyama, I. (2007): Collected Works in English: Published Journal and Newsletter Articles (1968-2003). Works by Peavy, compiled by Ishu Ishiyama http://www.sociodynamic-constructivist-counselling.com/lectures.html.

Svendsrud, A. (2015): Karriereveiledning – I et karrierelæringsperspektiv. Universitetsforlaget