Konstruktivistisk veiledning: En innføring

Den konstruktivistiske kongstanke handler om å avvise eller nedtone konseptet om en objektiv ytre virkelighet.

Konstruktivismens tese om fravær av en ytre objektiv virkelighet, krever etter min oppfatning en veilederrolle i hårfin balanse.

Konstruktivistiske perspektiver blir naturlig nok også møtt med kritikk. Er det effektivt nok å jobbe med historiefortelling når veisøker har behov for å finne en klar og tydelig retning for livet sitt fremover?

Vance Peavys konstruktivistiske tilnærming til veiledning er beskrevet i Veilederforum-artikkelen «Med Peavy fant jeg teorigrunnlaget mitt».

Denne artikkelen tar for seg grunnprinsippene for konstruktivistiske veiledningsretninger. I artikkelen argumenterer jeg for at konstruktivistiske perspektiver tilbyr veiledere å innta en aktiv konstruktørrolle i veiledningssamtalen.

Samtidig stiller en slik tilnærming også høye krav om at vi etterstreber en mest mulig makt- og styringsfri dialog.

Univers av virkeligheter

Konstruktivisme som idé og filosofi har røtter flere hundre år tilbake i tid. Som inspirasjon til veiledningsfeltet har imidlertid konstruktivistiske tenkemåter en betydelig kortere karriere. Først på 90-tallet fikk slike retninger et visst omfang (Skagen, 2013).

Den konstruktivistiske kongstanke handler om å avvise eller nedtone konseptet om en objektiv ytre virkelighet. Mennesket lever i et univers med mange virkeligheter. Hva som er sant for den enkelte, er under konstant konstruksjon (Sharf, 2010, Peavy, 1998).

I karriereveiledning kan en slik antagelse forstås som at Frank Parsons hundre år gamle spørsmål «hvem er jeg i forhold til arbeidslivet?» har mistet noe av sin relevans.

For en konstruktivistisk veileder er det mer interessant å fokusere på følgende spørsmål: Hvem ønsker jeg til enhver tid å være, sett i sammenheng med et komplekst og omskiftelig arbeidsliv?

Den grunnleggende ideen er altså at mennesket skaper seg selv. I Jean Piagets kognitive konstruktivisme er dette en prosess som primært foregår individuelt.

Senere har sosialkonstruktivistiske tenkemåter, inspirert av blant annet Lev Vygotskij, fått gjennomslag. Her argumenteres det for at disse konstruksjonene først og fremst skjer gjennom relasjonelle, kontekstuelle og mellommenneskelige prosesser (Bjørnstad, 2004).

Individuell karriereadferd vil derfor i dette perspektivet alltid være «tightly tied to the social practices in which they are forged» (Savickas, 2002:164).  

Meningskonstruksjon i et kulturelt fellesskap

En fellesnevner for konstruktivistiske og narrative veiledningsretninger er at de som sin hovedbeskjeftigelse er opptatt av ordet mening. Mening for den enkelte er noe som konstrueres i samspillet mellom en selv og det sosiale fellesskapet.

Konstruktivistiske tenkemåter toner ned fokuset på det originale, selvstendige og selvtilstrekkelige individet. Språket vi deler og kulturen vi tilhører har avgjørende betydning for vår identitetsutvikling.

I ethvert samfunn ligger ulike identiteter mer eller mindre ferdig definert. Et menneske blir et individ ved å ta til seg en av disse identitetene og gjøre den til sin egen, kontinuerlig formet av andres blikk.

Konstruktivistisk veiledning er derfor først og fremst en kultursentrert aktivitet (Peavy, 1998). Like viktig som å støtte den enkelte i å ta ansvar for egen livsplanlegging, blir det for veileder å jobbe med å styrke forbindelsene til omverden og den kulturen veisøker er en del av.

For å lykkes med dette, må veileder jobbe kontinuerlig for å forstå hvordan kompleksiteten og mangfoldet i kulturen også påvirker egen fremferd og egne tankemønstre.

Språk skaper virkeligheten

Siden mening skapes i relasjonelle konstruksjonsprosesser, anser konstruktivistiske retninger språket som det desidert viktigste verktøyet.

Ordene vi bruker er ikke bare representasjoner av en virkelighet. De skaper virkeligheten. Hvilke synonymer vi bruker i veiledningssamtalene eller i måten vi omtaler veiledning på, kan ha avgjørende betydning for følelsen av ansvar for eget liv. Bruker vi ordet klient, bruker eller veisøker? Bruker vi begrepet atferd eller handling?

Som veiledere har vi det store privilegiet å få høre utallige historier om levde hverdagsliv. Å lære å arbeide med menneskers subjektive fortellinger, er fra et konstruktivistisk ståsted kanskje den viktigste oppgaven for en veileder.

Vi må ta historiene på alvor og samtidig forstå at disse også kun er konstruksjoner. Det gjør ikke fortellingene mindre viktige, da de utgjør de mest sentrale kildene til potensielle nye karrierekonstruksjoner og dekonstruksjoner (Savickas, 2002).

Som veiledere får vi lov til å delta i arbeidet med å reforfatte veisøkers karrierehistorier mot ønskede framtidsscenario.  

Balansekunst i veilederrollen

Konstruktivismens tese om fravær av en ytre objektiv virkelighet, forutsetter en veilederrolle i hårfin balanse.

På den ene siden får veileder legitimitet til å innta en aktiv rolle i veiledningsmøtet. Den humanistiske veiledningstradisjonen har i stor grad har preget veiledningsfeltet i Norge (Kjærgård 2014).

Idealet fra Carl Rogers om den tilbaketrukne, ikke-styrende og empatiske lyttende veileder (Johannesen m.fl. 1998), har etter min oppfatning bidratt til å fremelske en idé om at det er om å gjøre for veileder å være mest mulig passiv og tilbakeholden i veiledningssamtalen.

Den konstruktivistiske tilnærmingen, som ikke er ute etter å avdekke «sannheten» med stor S, kan ideologisk forsvare en annen vei.

Veileder og veisøker blir i dette perspektivet to likeverdige og aktive partnere i å konstruere mulige fremtidsalternativer for veisøker. Peavy (1997) kaller dette for «samkonstruksjon».

I en videoinnspilling av en veiledningssamtale fra år 2000, ser vi hvordan Peavy på et tidspunkt tar over pennen som veisøker har brukt for å tegne opp sitt leverom. Med et humoristisk glimt i øyet sier han «we take turns, okay?» (Peavy, 2000).

På den andre siden krever en slik aktiv inngripen i den andres liv, høy grad av etisk bevissthet og tilbakeholdenhet med egen virkelighetsforståelse.

Ikke minst må veileder være ytterst oppmerksom på hvorvidt veisøker virkelig forstår det konstruktivistiske premisset om at det veiledningssamtalen konstruerer, ikke utgjør «den eneste sannheten».

Når vi avviser en objektiv virkelighet, har vi ikke grunnlag for å si at veileder kjenner «mer av sannheten» eller innehar «riktigere kunnskap» enn veisøker. Det er veisøkeren som skal forfatte sitt eget plott.

For at veilederen virkelig skal makte å se veisøkeren gjøre dette, er det avgjørende at veileder ikke legger til avsnitt i historien som veisøker ikke selv kjenner seg hjemme i (Sharf 2010). Det er ikke legitimt for veileder å benytte seg av overdreven styring eller maktbruk for å påvirke veisøkers historie i bestemte retninger.

Det betyr ikke at vi ikke skal anerkjenne veileders profesjonsmakt. I kraft av erfaring, utdanning og posisjon besitter veileder kompetanse og makt til å handle i situasjonen. Det er definisjonsmakten over hvem som sitter med sannheten og den riktige kunnskapen som må behandles med den ytterste ydmykhet.

Forholdet til andre veiledningstradisjoner

De store veiledningstradisjonene møtes med kritikk av konstruktivistiske retninger (Peavy 1996). Erkjennelsen av de store samfunnsendringene i vår tid, med blant annet inntoget av en globalisert økonomi og individualisering av livsbetingelsene, ligger som et bakteppe for mange konstruktivister.

Disse endringene har skapt et behov for å tenke nytt, også innen veiledningsfeltet. Psykoanalytisk tradisjon kritiseres for sitt fokus på hvordan individuelle problemer alltid blir forklart med sykelige feilkoblinger hos pasienten. Hvor nyttig er det å lete i barndommens traumer når karriereutfordringen handler om at det ikke er plass på ønsket studieretning?

Behavioristisk tradisjon kritiseres for å parkere viktige problemstillinger under rubrikken «subjektiv». Kunnskapsgrunnlaget i veiledning kan ikke basere seg utelukkende på såkalte objektive kriterier. Veisøkers egne opplevelser av egne muligheter og utfordringer er viktige dimensjoner å ta på alvor.

I tillegg står behavioristisk orienterte veiledere i fare for å la normative verdier om hvordan individer bør leve sitt liv bli styrende.

Kognitive retninger kritiseres også for å være for opptatt av tilpasning til livets realiteter. For hvem sine realiteter er det vi egentlig snakker om?

Humanistisk tradisjon kritiseres først og fremst for sin sterke allianse med individuell psykologi og blindhet for de sosiale og kulturelle relasjoner vi er en del av (ibid.) 

Fordi en konstruktivistisk veileders primære fokus er på hvordan veisøker oppfatter sitt unike liv og sine muligheter, vil tester og kartleggingsverktøy spille en mindre fremtredende rolle. Tanken er at slike verktøy er utviklet for å si noe om alle mennesker.

Dermed vil de sjelden være skreddersydde nok for å kunne favne individets mangfoldige persepsjoner rundt sitt liv og sin fremtid (Sharf 2010).

Resultater av tester og kartlegginger innebærer fra et konstruktivistisk synspunkt en fare for å sette mennesker i bås, forsterke kulturelle stereotypier og fremelske «hurtig-løsninger» (Peavy, 1998).

En aktiv bruk av arbeidsmarkedsinformasjon er derimot mer velkomment i en konstruktivistisk tilnærming. I for eksempel Mark Savickas (2002) karrierekonstruksjonsteori er det ansett som helt nødvendig å utforske informasjon om yrkes- og utdanningsmuligheter for å kunne konstruere egen karrierehistorie til fulle.

En konstruktivistisk veileder er dog ytterst oppmerksom på at arbeidsmarkedsinformasjon kun er verdifull dersom veisøker er i stand til å integrere den i sin egen refleksjon (Peavy, 1998).  

Kritikk av konstruktivistisk tilnærming

Konstruktivistiske perspektiver blir naturlig nok også møtt med kritikk (Reid, 2006). Enkelte peker på et noe opphøyd fokus på språk som det eneste saliggjørende (Skagen, 2013). Er det virkelig grunnlag for å tillegge et artikulert språk en så altomfattende betydning? Hva da med for eksempel den tause kunnskapen?

Det har også blitt fremsatt anklager om relativisme. Hvis ingen sannhet trumfer en annen, kan det oppfattes som et argument for at alle valg og handlinger er like riktige.

Peavy (1998) imøtegår denne kritikken ved å si at selv om det finnes tallrike virkeligheter så betyr ikke dette at alle virkeligheter er like ønskelige eller konstruktive. Konstruktivistisk veiledning handler nettopp om å finne frem til kriterier for å differensiere mellom ønskede og ikke fullt så ønskede fremtider.

En annen sentral kritikk handler om at konstruktivistiske tilnærminger kan fremstå som for abstrakte og løsrevet fra livets daglige realiteter. Er det effektivt nok å jobbe med historiefortelling når veisøker har behov for å finne en klar og tydelig retning for livet sitt fremover? Kan fokuset på å forstå veisøker på egne premisser redusere oppmerksomheten på nødvendigheten av å handle?

En konstruktivist vil imøtegå denne kritikken med å hevde at konstruktivistiske tilnærminger er vel så opptatt av handling, men tilbyr en annen vei fremover. Aktive handlinger kan oppnås vel så effektivt ved å være en interessert samtalepartner, en respektfull lytter og en engasjert og oppmerksom medkonstruktør (Reid, 2006).   

Sparringspartner og medkonstruktør

Avslutningsvis kan vi si at det konstruktivistiske tankegodset representerer en måte å tenke på og et sett av verdier som hver for seg ikke nødvendigvis er nye og revolusjonerende. Men til sammen utgjør de en ramme å forstå vår post-moderne verden.

Istedenfor å tilby en rekke fastlagte teknikker og oppskrifter, er ambisjonen snarere å formidle at veiledere må jobbe med å internalisere disse verdiene i egen ryggmarg. Kun på denne måten kan veileder bli en best mulig sparringspartner og medkonstruktør for veisøkere i en omskiftelig verden.

Kilder:

Bjørnestad, Ø. (2004) Om konstruktivismen. Sogndal. HSF-notat. Avdeling for lærerutdanning. Nr. 12/2004

Johannessen, E. m.fl. (1998) Rådgivning. Tradisjoner, teoretiske perspektiver og
praksis. Oslo. Universitetsforlaget

Kjærgård, R. (2014) Støttende eller provoserende utdannings- og yrkesrådgivning? Veilederforum.no

Peavy, R. Vance (1997) SocioDynamic Counselling. A Constructivist Perspective. Victoria. Canada: Trafford Publishing

Peavy, V. (1998) Konstruktivistisk vejledning. Studie & Erhverv DK

Peavy, V. (2000) When strangers meet. En konstruktivistisk vejledningssamtale. Video. Studie & Erhverv DK

Reid, H.L (2006) Usefulness and truthfulness: outlining the limitations and upholding the benefits of constructivist approaches for career counselling. I
McMahon & Patton (red) Career Counselling. Constructivist Approaches. Oxon: Routledge.  

Savickas, M.L. (2002) Career construction: a developmental theory of career behaviour. I Brown et al. (red) Career Choice and Development. San Francisco: Jossey-Bass.

Sharf, R. S. (2010) Applying Career Development Theory to Counseling. Brooks/Cole. Cengage Learning

Skagen, K. (2013) I veiledningens landskap. Innføring i veiledning og rådgivning. 2. utgave. Cappelen Damm Akademisk