Han tar tydelig stand mot en veiledning som har effektivitet og markedskonkurranse som sitt fremste formål
I Norges nåværende iver etter å profesjonalisere karriereveiledningstjenesten, gjør vi klokt i å reflektere over Peavys poeng.
«Med Peavy fant jeg teorigrunnlaget mitt».
«Jeg kjente meg straks igjen i måten å tenke på. Det er sånn jeg vil ha det, det er sånn jeg vil min veiledning skal være».
Studentsitatene overfor illustrerer hvilken seiglivet popularitet Peavys konstruktivistiske tilnærming fortsatt har blant norske karriereveiledere. Vi som jobber med videreutdanning ser det spesielt i forbindelse med oppgaveskriving. Når praktikere skal gjennomføre arbeidskrav hvor utprøving og refleksjon er sentrale elementer, velger en overraskende stor andel Peavys tilnærming som ramme. I den første av to artikler om konstruktivistisk tilnærming til veiledning, vil jeg sette søkelyset på hva det er ved arven etter R. Vance Peavy som fortsatt har slik appell blant norske veiledere.
Varme og respekt
Peavys tenkemåter og ideer treffer åpenbart mange veiledere hjemme. Under varemerket sosiodynamisk veiledning (Peavy, 1997 og 2005) insisterer han på at veiledning har et holistisk utgangspunkt. Det er veisøkers helthetlige livssituasjon, slik han eller hun forstår det selv, som skal være omdreiningspunktet. Dialogen er metoden, likeverdighetstanken gjennomsyrer grunnstemningen og veilederes rolle som ekspert blir nedtonet. Peavy har et budskap mange veiledere ønsker å identifisere seg med. Tekstene hans oppleves også som tiltrekkende, som for eksempel når han skriver at:
«vejledning giver et menneske mulighed for at undersøge nærmere, hvad det indebærer at hun lever sit liv, som hun gør det nu – og dermed for at overveje alternative måder, hvorpå hun kunne leve det i fremtiden» (Peavy 1998:10).
I denne veiledningsdefinisjonen fornemmer vi en varme og en dypt fundert respekt for enkeltindividet som treffer de fleste av oss som har tatt aktive valg om å gå inn i hjelpeyrker.
En motvekt til andre veiledningsretninger?
Mange av dem vi møter på våre videreutdanninger setter ord på opplevelsen av en stadig mer presset veilederhverdag. Fokuset på tidseffektivitet, resultater og evidens for hva som virker ligger tydelig som en klam hånd over store deler av praksisfeltet. Samfunnets behov for å kunne styre veisøkere inn i rett utdanningsløp eller i samfunnsnyttige arbeidskarrierer avstedkommer også et visst press på veiledere om å kartlegge og kategorisere individer ved hjelp av stadig mer kompliserte og omfattende kartleggingsverktøy.
Peavys ikke-instrumentelle og holistiske tilnærming kan dermed oppleves som en befrielse. Han tar tydelig stand mot en veiledning som har effektivitet og markedskonkurranse som sitt fremste formål (Peavy, 1996). Denne holdningen fremstår som en frigjørende og sympatisk motvekt. Hvor stor ulikheten i realiteten er, kan vi nok diskutere. Peavy (1997) var selv raskt ute med å peke på at de fleste veiledningsretninger deler mange sentrale prinsipper og verdier. Likevel oppstår viktige nyanseforskjeller for praksis i måten vi setter sammen helheten på.
«Den var oversiktlig og virket ikke for krevende for en første gangs veileder».
At Peavy og hans etterfølgere ved University of British Columbia i Canada har skrevet flere relativt lettleste bøker som er oversatt til godt forståelig dansk, gjør ham ikke mindre populær. Peavy har dessuten utviklet didaktiske virkemidler som gjør ham lett tilgjengelig for oss som tilbyr høyere utdanning i rådgivning og karriereveiledning.
Med tegning i verktøykassa
Hovedkritikken av konstruktivistiske tenkemåter har vært at ideene ofte fortoner seg som mer akademisk interessante enn som noe av betydning for det virkelige livet. I veiledningsfeltet er det vanlig med spørsmål av typen «og så da?», «dette er jo fine tanker, men hvordan gjør jeg det i praksis?» (McMahon & Patton, 2006). Etter min oppfatning ligger noe av hovedgrunnen til Peavys popularitet nettopp i at han har klart å forene konstruktivistiske tenkemåter med å utvikle relativt konkrete fremgangsmåter for blant annet utforskning av leverommet.
Det er også tiltalende at Peavys leveromsutforskning fremstår som en tilnærming som kan brukes sammen med de fleste målgrupper for veiledning. Konseptet er både enkelt og visuelt. Først tegner veisøker og veileder i fellesskap opp en sirkel som representerer veisøkers liv her og nå. Deretter tegner de en ny sirkel som representerer en eller flere «preferred futures». Til slutt skisserer de byggesteinene som skal til for å komme nærmere denne eller disse ønskede fremtidene. Mange opplever tilnærmingen som en lavterskel fremgangsmåte som gir mening. Personlig har jeg hatt stor glede av å lese spennende beretninger fra veiledningsstudenter om utprøving av leveromsutforskning i svært ulike kontekster. Eksemplene varierer fra veiledning med:
- en 10 år gammel gutt med ADHD hvis karriereutfordring har vært å finne mening i å skulle sitte noenlunde stille i neste skoletime
- universitetsstudenter som skal velge utenlandsopphold som en del av sin masterutdanning
- innvandrerkvinner som i gruppeveiledning knapt deler ti begrep på samme språk
- en middelaldrene innsatt i et norsk høyrisikofengsel som dømt for mord skal finne mening med resten av sitt liv
Spennvidden er stor. Det betyr ikke at alle som prøver ut denne tilnærmingen lykkes umiddelbart. Som i de fleste andre sammenhenger, krever det mye trening. Det krever mot til å prøve, feile og reflektere gjentatte ganger for å kunne fremstå med trygghet og naturlighet i veiledningsøyeblikket. Mang en student har med et sukk bemerket at «det så jo så lett ut når Peavy gjorde det på video» (Peavy 2000). Likevel oppgir studentene at det er en tilnærming som er meningsfull å ha med videre i sin verktøykasse.
Profesjonaliseringens pris
Et viktig poeng for oss i Norge er Peavys påminnelse om at et sterkt fokus på profesjonalisering av karriereveiledere også kan ha sin pris. Profesjonaliseringsinnsatsen i Nord-Amerika på 60-, 70- og 80-tallet medførte, i følge Peavy (1996), at veilederrollen på et tidspunkt fikk et større ekspertpreg. Karriereveiledning ble dermed oppfattet som fremmedgjørende av viktige målgrupper for veiledning. For veisøkere fra lavere sosio-økonomiske samfunnslag som slet med lav skolemotivasjon og andre utfordringer, ble det å oppsøke en karriereveileder til tider et for langt skritt å ta. I Norges nåværende iver etter å profesjonalisere karriereveiledningstjenesten, gjør vi klokt i å reflektere over Peavys poeng. Vi må ikke skremme bort eller skape for stor avstand til målgrupper som i utgangspunktet har et stort behov for veiledning. Målet om trygghet og tillit for alle veisøkere må styre organiseringen av, og innholdet i, våre veiledningstilbud og veilederutdanninger.
Peavy startet sin formelle veilederopplæring i USA på begynnelsen av 1950-tallet, hvor han på samme tid tok kurs under disipler av både Carl Rogers og B.F. Skinner (Peavy 1996). Modernitetens sterke tro på detaljerte modeller og forskrifter fundert i et strengt naturvitenskapelig vitenskapssyn preget de fleste samfunnsareaer, også veiledningsfeltet. I 1967 utvandret Peavy til Canada og i et notat på midten av 90-tallet skriver han: «In about 1985 I began to realize that the profession of counseling is in intellectual trouble”. Med «trøbbel» refererer han til at datidens ledende veiledningsmodeller i stor grad var tuftet på positivistiske og deterministiske premisser. Retningene bar preg avet mekaniske syn på verden, i tillegg til å være noe reduksjonistiske og fragmentariske i sin natur.
Rom for improvisasjon og fortolkninger
Peavy ble høyt verdsatt for sin innsats for veiledningsfeltet i sitt nye hjemland, og for oss i de nordiske landene har konstruktivistisk veiledning nærmest blitt betraktet som synonymt med hans tekster og tilnærminger. Selv om han er aktet i mange verdensdeler, er han ikke enerådende. Det er interessant å merke seg at amerikaneren Richard Sharf, som i sin velrenommerte lærebok «Applying Career Development Theory to Counseling» (2010) vier et stort kapittel til konstruktivistisk og narrativ veiledning, ikke nevner Peavy med et eneste ord. Hvorfor han ikke gjør det, kan vi bare spekulere i. Poenget illustrerer hvordan tilfeldighetenes spill også preger akademia.
Vance Peavy var ikke først til å skrive om konstruktivistiske perspektiver i veiledning, og han vil heller ikke være den siste. Mange dyktige fagmennesker bidrar til å kontinuerlig konstruere den store og mangfoldige fortellingen om konstruktivistisk veiledning (McMahon & Patton, 2006). Men ingen kan ta fra Peavy at han gjennom sine ord og sitt virke har betydd, og fortsatt betyr, mye for mange veiledere verden over. Peavys sosiodynamiske tilnærming tiltaler både erfarne karriereveiledere og nye i feltet. Budskapet passer godt overens med eget menneske- og veiledningssyn. Dessuten fremstår «metoden» som passe konkret og overkommelig, samtidig som den gir rom for improvisasjon og egne fortolkninger. Det er lett å være enig med Peavy (1997:23) i at veiledning er på sitt beste når den fungerer som «a shelter where hope, support, clarity and action is promoted».
Litteratur
Patton, W. & McMahon, M. (2006) Constructivism: what does it mean for career counseling? I McMahon & Patton (red) Career Counselling. Constructivist Approaches. Oxon: Routledge.
Peavy, R. Vance (1996) Counselling as a culture of healing. I British Journal of Guidance and Counselling. Vol. 24. No. 1, 1996.
Peavy, R. Vance (1997) SocioDynamic Counselling. A Constructivist Perspective. Victoria. Canada: Trafford Publishing
Peavy, V. (1998) Konstruktivistisk vejledning. Studie & Erhverv DK
Peavy, V. (2000) When strangers meet. En konstruktivistisk vejledningssamtale. Video. Rådet for Uddannelses- og Erhvervsvejledning R.U.E skriftserie nr. 8. DK
Peavy, V. (2005) At skabe mening - den sociodynamiske samtale Studie & Erhverv DK
Sharf, R. S. (2010) Applying Career Development Theory to Counseling. Brooks/Cole. Cengage Learning
Skriv ut
