Et språk for både individ og system. Intervju med Ronald Sultana.

Noe av svakheten med både «Career Management Skills» og «karrierelæring» er at de implisitt legger for mye av ansvaret på individet

- Vi trenger et nytt karrierespråk. Det språket vi har i dag, har en tendens til å legge for mye ansvar på individet!

Professor Ronald Sultana fra Malta har klare tanker om hvordan karriereveiledning kan være med på å bekjempe sosial urettferdighet.

I vår var Sultana i Norge i forbindelse med “åpen dag” på mastergraden i karriereveiledning. Karrierekompetanse var hovedtema under den åpne dagen, og Veilederforum fikk tatt en prat med professoren om dette. Han snakker dessuten engasjert om problematisk individfokus og behovet for nye språk i karriereveiledningen.

Bilde

Sigve Nedredal

Sultana har jobbet mye med karrierekompetanse (CMS). Han beskriver karrierekompetanse som et sett av kompetanser, holdninger og måter å håndtere livet på.

- Disse kompetansene kan hjelpe meg til å bli en mer tilfreds person, en gladere person, sier han.

Professoren mener det handler om å utvikle noen ferdigheter for at veisøkeren skal kunne gjøre det han eller hun ønsker å gjøre med livet sitt. Det er ulikt for ulike mennesker hva dette innebærer:

- Det kan handle om ferdigheter som innsamling og bearbeiding av informasjon. Det kan også handle om å finne ut av hvem jeg er og hva jeg ønsker i livet gitt de omstendighetene jeg lever under. Eller det kan handle om å innse at jeg må gå for plan B i påvente av at plan A skal kunne gjennomføres, sier Sultana.

Han mener at karrierekompetanse handler om å kunne strekke seg mot det man helst vil, men samtidig kunne være realistisk og utholdende når det kreves.

Verdien av nasjonale rammeverk for karrierekompetanse

Enkelte land har etablert tverrsektorielle rammeverk for karrierekompetanse, som for eksempel Skottlands “Career Management Skills Framework” eller Australias “Blueprint for Career Development”. Vi spurte Sultana om han tror det vil være hensiktsmessig for Norge å etablere et slikt rammeverk.

- Jeg tror det er nyttig å ha et rammeverk, eller pensum som jeg liker å kalle det. Det er ofte nyttig for dem som underviser innen karriereutdanning å ha ressurser som for eksempel pensum, læringsplaner og spill, sier han.

Samtidig mener Sultana at ressursene ikke må bli en tvangstrøye.

- Vi må legge til rette for kreativitet og innovasjon hos karriereveilederne, og samtidig gi dem noen pilarer å støtte seg på. Jeg tror at det mest verdifulle ved å utvikle et tverrsektorielt pensum, som også gjelder for karriereveiledningen utenfor skolen, er selve arbeidsprosessen fram til ferdigstillelse av pensumet. Denne prosessen skaper dialog på tvers av sektorer om helt konkrete temaer. Det er for meg mer verdifullt enn produktet i seg selv.

- Individfokus kan være problematisk

Sultana, som har studert utdanningssystemene i Malta, Storbritannia og New Zealand, ser noen potensielt problematiske sider ved bruken av ”Career Management Skills” og karrierekompetanse. Dette er delvis knyttet til begrepsbruken.

Sultana er en varm tilhenger av at myndighetene legger til rette for at befolkningen blir rustet til å ha en viss grad av kontroll over sine liv og karrierer. Men i likhet med Rie Thomsen opplever Sultana begrepet CMS som problematisk:

- Noe av svakheten med både «Career Management Skills» og «karrierelæring» er at de implisitt legger for mye av ansvaret på individet. Det fremstår som at læring og karrierer kun er et resultat av individets egen innsats, mener Sultana.

Han synes at begrepsbruken underkommuniserer i hvor stor grad karrierer formes av strukturelle faktorer. Individet blir tillagt ansvar for faktorer vedkommende ikke har styring over, mener han, og presiserer:

- Jeg foretrekker å bruke «career education».

Han uttrykker også bekymring for at vanlige karriereveiledningspraksiser kan bidra til noe av det samme: At veiledere har en tendens til å fokusere ensidig på hvordan individer kan forbedre sin kompetanse uten å tematisere hvordan strukturer former og begrenser karrierer.

- Dette er problematisk, det bidrar til at de som ikke ”lykkes” i arbeidslivet, tar på seg hele skylden, når det kanskje handler vel så mye om strukturelle årsaker som for eksempel økonomiske nedgangstider.

Sultana mener noe av løsningen på dette problemet er å utvikle et nytt språk for karriereveiledningen. Men han argumenterer også for at problemstillingen strekker seg ut over karriereveiledningsfeltet og berører velferdspolitikken mer generelt:

- Det handler om å sørge for en politikk som kan bidra til å sikre mennesker et verdig liv i et usikkert arbeidsmarked hvor det kreves stor omstillingsevne.

“Flexicurity” er en mye brukt betegnelse i denne sammenhengen. Tanken bak en slik politikk er at myndighetene møter arbeidsgivernes behov for fleksibilitet (flexi) samtidig som myndighetene tar et ansvar for at innbyggerne kan kjenne seg trygge (security).

Sultana illustrerer dette med et eksempel: Hvis du mister jobben så mister du allikevel ikke all inntekt, du er sikret en inntekt som gjør at du kan leve et verdig liv. Samtidig kan du omskolere deg for å kunne ta nye jobber. Problemet er at mange myndigheter synes det er for dyrt, at det fører til høyere skatter.

- Men det er et verdispørsmål. Når du ser hvilke smutthull som finnes for multinasjonale selskaper til ikke å betale skatt, så er det vi bruker på velferdsordninger småpenger. Det er et valg, og det kommer an på hva vi vil.

Behov for nye språk i karriereveiledningen

Sultana mener at en av måtene vi kan unngå de problematiske sidene ved individualisering, er å utvikle nye språk for karriereveiledningen og karriereundervisningen.

- Disse språkene må utvikles nasjonalt og regionalt. Karriereveiledningen vokste fram i USA og er et barn av amerikansk kultur, og ikke minst psykologifaget. Per i dag er psykologi ”karriereveiledningens dronning”, sier han.

Sultana er ingen motstander av psykologi. Men han mener at psykologien må brukes sammen med andre disipliner som sosiologi, antropologi og filosofi.

- Hvis ikke bruker vi et utilstrekkelig språk. Ikke nok med det, vi bruker til og med et potensielt skadelig språk. Språket vårt tenderer mot å individualisere og å legge et urimelig ansvar på individet. Flere har etter hvert blitt bevisste på dette, og vi har fått flere kritiske røster innen karriereveiledningsfaget de siste tiårene. Den neste utfordringen er å snu det kritiske språket til et mulighetenes språk. Et kritisk, analytisk språk kan fort bli et paralyserende språk, et språk som bidrar til handlingslammelse.

Sultana har selv forsøkt å bruke ”frigjøringspedagogen” Paulo Freires arbeid:

- Freire gir oss et nydelig språk; et språk om kjærlighet og ydmykhet, men også et språk som bidrar til refleksivitet og til at folk kan bli bevisste på hvordan systemer er med på å forme deres ønsker. Ta for eksempel undertrykte jenter i arabiske land: tenk hvilken innflytelse du kan ha hvis du får dem til å innse at livet kan være annerledes og at det finnes andre muligheter!

Men Sultana mener at dette ikke er nok. Hvis det ikke finnes et nettverk som støtter sosial endring, så ender du opp med mange frustrerte mennesker.

- Det handler om refleksivitet, men det handler også om politisk handling og ”advocacy”. Det handler om å være en som kjemper for og sammen med mindre privilegerte individer og grupper for å bedre deres muligheter.

Et annet eksempel Sultana trekker fram kan være skolerådgivere som kjemper mot systemer og praksiser som bidrar til at unge mennesker faller ut av utdanningssystemer som er lite tilpasset deres behov.

Dette er en form for karriereveiledning som ikke praktiseres i så mange land. Den har et annet språk, ifølge ham. Men han er overbevist om at dette praktiseres, og at det ville være interessant å gjøre case-studier på dette

Potensial til å redusere sosial urettferdighet  

Mange av de kritiske røstene i karriereveiledningsfaget som Sultana refererte til tidligere, har pekt på at karriereveiledningen kan bidra til å reprodusere ulikhet og urettferdighet.

Karriereveiledningen kan få individer til å tilpasse seg urettferdige samfunn og arbeidsmarkeder, og selv ta skylden selv om de mislykkes når det egentlig er systemene som svikter dem.

Sultana er opptatt av å formidle et balansert syn på dette og har skrevet artikler om karriereveiledningens potensial både til å forsterke og til å redusere sosial urettferdighet.

- Jeg pleide å snakke om reproduserende versus frigjørende karriereveiledning. Nå tenker jeg litt annerledes; at disse polene må holdes i en viss spenning. Noen ganger er det du må gjøre å få en person inn i en jobb – og så kan vedkommende bygge et liv. Det er noe perverst over å politisere veiledningen slik at veisøkerne kjenner på all frustrasjon og sinne over systemet som har sviktet dem, og så overlate dem til seg selv med det. Du må jobbe i systemet og mot systemet på samme tid; du jobber i staten og mot staten.

Sultana mener det handler om å komme seg innenfor systemet for å få makt for å kunne skape forandring.

- Men jeg ikke er den beste til å snakke om dette, jeg er en erkeakademiker, kommenterer han, og fortsetter:

- Det er mer interessant om disse problemstillingene gir mening for karriereveiledningspraktikere fra ulike sektorer.

10. november kommer Sultana tilbake til Norge og Lillehammer for å holde forelesning og workshop om karriereveiledning og sosial urettferdighet.