- Det handler av og til om å ta mindre plass

- Man bør alltid legge fra seg tanken om at man selv skal være «den kloke», sier Røise.

Petra Røise er doktorgradsstipendiat i karriereveiledning ved Universitetet i Sørøst-Norge og privatpraktiserende ungdomscoach. Mellomnavnet hennes, Hoogenboezem, røper at hun trådte sine barnesko i Nederland. Derfra har hun en bachelor i sosialt og kulturelt arbeid.

Hun flyttet til Norge i 2001 og tok videreutdanning i veiledning og coaching og senere master i yrkespedagogikk ved nåværende Oslo Met. Hun har utgitt boka Ungdomscoaching (2017) i samarbeid med Mia Börjesson. Tidligere i år publiserte hun en artikkel i fagtidsskriftet Journal of the European Teacher Education Network som tok for seg hvordan man kan bruke veiledningssamtalen til å stimulere læring og refleksjon hos ungdom.

Målfokus

- Men først litt om coaching. Hva er egentlig forskjellen på veiledning og coaching?

- Jeg forestiller meg to sirkler som overlapper hverandre. For eksempel kan man si det er større grad av målfokus i coaching enn i veiledning. Veiledning har mer vekt på fortid og mer fokus på vonde følelser og deres betydning, mens coachingens innfallsvinkel gjerne er på det som gir gode følelser.

Petra Røise konstaterer at noen ser veiledningsbegrepet som en paraply.

- Men jeg liker å tenke at det (veiledning og coaching) er to tilnærminger som har mye felles men hvor hver av dem har sine særegne trekk.

En indre reise

Coaching-begrepet oppsto på 1800-tallet. Ordet coach betyr egentlig vogn, altså noe som frakter et menneske fra ett sted til et annet. Når vi bruker ordet om en type veiledning, brukes det som uttrykk for en indre reise.

Metodikken ble først benyttet innenfor idrett, ble populær i næringslivet på 1980- og 90-tallet, og har i dag fått innpass på stadig flere arenaer.

Fokus har tradisjonelt vært på resultater, og metodikken er blitt et verktøy for individets utvikling, forteller Petra Røise. Ifølge Røise er metodikken noe ulik, alt ettersom hvilken målgruppe den retter seg mot. Selv mener hun coaching er godt egnet for ungdom fordi man i coaching beveger seg ganske raskt fra refleksjon til handling.

- Coaching handler på mange måter om å sortere i ungdommens liv. Jeg tror mange ungdommer raskt opplever ny innsikt.

Velegnet i hyperkomplekst samfunn

Ikke minst den tidsepoken vi lever i, gjør at coaching passer for unge, mener Petra Røise.

- Samfunnet er hyperkomplekst, i stadig endring, og det er en forutsetning at man forandrer seg hele livet, også når det gjelder skole og arbeidsliv. Det forventes at individet reflekterer rundt dette og det forventes også en del ferdigheter for å kunne navigere i dette samfunnet.

Coachingen bidrar med nettopp det, å reflektere over meg og mine ferdigheter, mine opplevelser, hva jeg vil og hvordan jeg kan jobbe for å nå dit.

Noe av det coachen bidrar med, er det Petra Røise kaller kompleksitetsreduksjon. Begrepet har hun hentet fra Dion Sommer, professor ved Aarhus universitet.

- Ungdommer trenger å høre til, en fotballklubb, klasse, familie, et lokalsamfunn. Det gir rammer eller normer slik at de slipper å lure på alt hele tida. Tilhørighet er kompleksitetsreduserende. Også det å legge til rette for reflekterende dialog, er kompleksitetsreduserende. Hvem er jeg oppi det hele? Så det handler om å bruke coaching i relasjon til omgivelsene, sortere tankene slik at det blir lettere å navigere.

Petra Røise, som skriver avhandling om faget utdanningsvalg, forteller at hun har beveget seg stadig mer over på å arbeide med ungdommens omgivelser, såkalt community interaction.

- Når det gjelder utdanningsvalg, er det viktig å bidra med kunnskap som kan utvikle samarbeidet mellom skolen og dens omgivelser, sier Røise, og mener da både foreldre, næringsliv og andre aktører.

Tre ut av maktrollen

En utfordring i ungdomscoaching er ifølge Røise det ujevne, eller asymmetriske, maktforholdet som på sett og vis ligger i kortene når en ungdom kommer inn på kontoret til en voksen coach. Ungdommen har lett for å oppfatte den voksne som den som har kunnskap og som skal viderebringe denne kunnskapen til den unge.

Nettopp denne maktforskjellen er noe coachen må jobbe med å bygge ned, ifølge Røise. For den kan motvirke det som er selve hensikten med samtalen, at veisøkeren skal komme fram til ny innsikt og bli i stand til å gjøre gode valg. Og da kan ikke coachen ta for stor plass.

- Jeg må tre tilbake, ut av den rollen og stille spørsmål, grave, belyse, oppmuntre den kunnskapen ungdommen sitter på. Jeg tror noen ganger det er undervurdert hvor stor forskjell dette kan gjøre, sier Petra Røise.

Hun tilføyer:

- Jeg har noen ganger tenkt at det er et iboende ønske at vi skal være gode hjelpere, gjøre en forskjell, og at det handler om å dele kunnskap og erfaringer. Og at det for noen krever trening å venne seg til en annen tilnærming til det å gi råd.

Gjør en avtale

- Du har skrevet at coachen eller veilederen med fordel kan invitere den unge personen inn i maktrelasjonen. Hvordan gjør man det?

- For det første bør man ha en muntlig eller skriftlig avtale i starten, der jeg som coach kan si «jeg kan ikke si hva som er lurt for deg å gjøre, men jeg vil gjerne at vi utforsker sammen hvordan man tenker om ting». Og så kan vi eventuelt gjøre en annen øvelse, for eksempel bruke bildekort eller tegne, hvis det fungerer bedre. Ungdommen føler da at de har styring underveis. Jeg må ta ansvar for at ansvar kan deles. Det ligger også mye i hvordan jeg svarer på innspill, hva jeg uttrykker om deres kunnskap, at jeg verdsetter. Jeg tror også at det å utfordre ungdommene hvis de sier noe jeg undrer meg over, at å spille det tilbake, er en måte å ta dem på alvor.

- Er det realistisk å bruke coaching hvis du er skolerådgiver og har begrenset med tid?

- Det ligger mange antakelser i selve spørsmålet, noen antakelser om tid til rådighet og antakelser om hvor mye tid coaching tar. Tenker vi coaching i et langt perspektiv eller i form av korte samtaler? Jeg opplever at man lett overvurderer hvor lang coaching tar og tyr til å gi info i stedet. Det å stille åpne spørsmål tar tid, synes noen. Men det trenger ikke å ta lang tid. Jeg kan si til ungdommen, kan jeg sparre litt med deg om dette?

Trenger ikke å forstå alt

Petra Røise mener noen veiledere legger for mye vekt på det å forstå den unge veisøkeren, og at dette kan ta unødvendig tid.

- Innsikt skal gå fra ungdommen til den voksne slik at den voksne stiller enda bedre spørsmål. Jeg mener at coaching skal være effektiv, to the point. Da må vi som voksne av og til tåle å ikke forstå alt ungdommen sier. Fokus må være på hva som fremmer refleksjon rundt det som fremstår som uklart for ungdommen selv. Og det er ikke alltid den utviklingen skjer mens vi prater sammen, men mellom handlingene som gjøres. Coaching er veldig handlingsorientert. Så for å vende tilbake til starten av intervjuet: Fokuset i coaching er handling, hva kan jeg gjøre for å finne ut hva som er uklart for meg?

Ingen hurtigløsning

Coaching som fenomen har pådratt seg kritikk, blant annet at feltet rommer både seriøse og useriøse aktører og av og til framstilles som en «quick fix». Petra Røise nevner uoppfordret noe hun selv ser som en fallgruve.

- Det er en fare for at coaching av ungdom kan bidra til å forsterke ungdommens følelse av ansvar for eget liv. Også ting de ikke kan holdes ansvarlig for, avslutter hun:

- Coaching bør ikke brukes til å be mennesker om å fikse sitt eget liv, når det er andre årsaker til at livet ikke er ok. Det er mange hensyn å ta når man anvender coaching-metodikk. Det er ikke en hurtigløsning.