Tanken om at «alle kan bli det de drømmer om» og «alle skal ta i bruk sitt potensial» har fått god grobunn i Vest-Europa. Når ungdom vokser opp i en tid med stor velferd og mange valgmuligheter, blir denne tankegangen fulgt opp med en forventning om at alle kan klare å bli det de drømmer om.
I boken «Ungdomscoaching» ser Mia Börjesson og jeg med kritisk og konstruktivt blikk på vårt coachingarbeid. Bidrar vi til å bygge luftslott av urealistiske forventninger, eller knuser vi drømmer når vi formidler at forventninger ikke er oppnåelige? Denne artikkelen er basert på boken, som tar utgangspunkt i en av metodene i veiledning, nemlig coaching.
Måloppnåelse påvirker psykisk helse
Hyggen og Gjerustad hevder at livskvalitet og tilfredshet er avhengig av opplevd sammenheng mellom hva man har og hva man ønsker seg. Med andre ord mellom ambisjoner og realitet. Når ungdom oppnår sine mål, kan de oppleve bedre livskvalitet og mer tilfredshet.
De viser til annen forskning når de beskriver at ungdom og unge voksne ved årtusenskiftet siktet høyere enn ungdom og unge voksne for 20 – 25 år siden. Det reiser spørsmålet om ungdommens ambisjoner og forventninger til framtidige yrker, sosial status og familieforhold har blitt mer urealistiske.
Noen slike målformuleringer kan kalles for luftslott, en fabulering om framtiden uten forankring i realiteten. Og jeg undrer meg over om dagens ungdom på mange måter forventer å enkelt kunne bytte sitt potensial inn en framtidig jobb og bli det de drømmer om.
Dette spørsmålet kan vi sette i sammenheng med forskning på psykisk helse. Undersøkelsene til Hyggen og Gjerustad viser at det er sammenheng mellom manglende statusoppnåelse og tilfredshet og nivået på angst og depresjoner. De har tolket dette som at manglende måloppnåelse har uheldige konsekvenser for den enkeltes mentale helse.
Realitetsorientering eller drømmeknusing
En ungdom kan komme til veiledning med drømmer og mål som kan oppfattes som luftslott. Et eksempel kan være fortellingen om Maria på 18 år. Maria skal starte på tredje året på studiespesialisering. Hun ønsker å søke seg inn på veterinærstudiet, men har liten sjanse for å komme inn på grunn av for dårlig mattekarakter.
Målet om å komme inn på studiet kan virke uoppnåelig. Maria har i flere år jobbet ekstra hardt med matematikk uten at det har gitt utslag i en bedre snittkarakter.
Når jeg snakker med fagfolk om å knuse drømmer eller bygge luftslott i coachingdialog, får jeg ofte spørsmål om realitetsorientering. Jeg oppfatter at realitetsorientering innebærer å fortelle ungdom at de har urealistiske forventninger til sin framtid.
En karriereveileder fortalte meg en gang at han følte seg forpliktet til å fortelle ungdom at deres drøm ikke kunne bli noe av. I sin kjerne er dette et etisk dilemma. Skal jeg si til Maria at hun ikke kommer til å klare å komme inn på veterinærstudiet?
Jeg må spørre meg selv hvem som bestemmer om et mål er urealistisk. I min rolle som veileder og coach har jeg ikke definisjonsmakten. Det er min oppgave å bidra til at ungdom kan utforske både drømmer for framtiden, mål, delmål og alternative muligheter for å skape et godt liv.
Disse perspektivene kan utforskes. Ikke med en idé om å knuse drømmer, men for å finne ut av hva som skal til for at vedkommende vil klare dette, og ikke minst; er ungdommen villig til å gjøre det som skal til for å lykkes?
Mennesket er tilpasningsdyktig
Det er viktig å huske at mennesket er i stand til å tilpasse seg og justere seg inn i forhold til sine muligheter, ønsker og drømmer.
Ifølge Hyggen og Gjerustad vil en ungdom, basert på nye erfaringer og bevisstgjøring, kanskje justere sine drømmer om framtiden underveis for å beskytte seg mot at drømmen blir knust. Maria og jeg kan samarbeide rundt en felles forståelse av at det er vanskelig for Maria å komme inn på studiet.
• Hva krever det av henne å få en god nok karakter i matte?
• Hva trenger hun å lære for å få til det?
• Hva er hun villig til å gjøre?
• Hva er plan B?
Jeg finner inspirasjon hos John Krumboltz, som sier at en karriere ikke kan planlegges. Han mener at unge mennesker trenger å utvikle ferdigheter i å håndtere tilfeldige begivenheter i livet, som en naturlig del av en karriere.
I tillegg vektlegger han betydningen av å være utforskende og aktiv i eget liv og egen karriere. I dialog med Maria innebærer det å ha tro på at hun ved å være aktiv i livet sitt vil utvikle seg og tilpasse seg. Planlagte og tilfeldige begivenheter vil bidra til at hun lærer og utvikler sine ideer om valg av utdanning og yrke.
Dersom Marias drøm viser seg å være et luftslott, og hun ikke klarer å styrke mattekarakteren nok, vil hennes drøm om å komme inn på veterinærstudiet knuses. Denne uheldige begivenheten er i følge Krumboltz en anledning til å lære noe. Maria har ikke tapt på å prøve, hun har lært noe av det.
Å forvalte sin spesialistkunnskap
Tradisjonelt sett er forholdet mellom voksne og ungdom preget av at det er de voksne som er kunnskapsrike og eksperter på personlig utvikling. Også kommunikasjonen mellom lærere og ungdom eller foreldre og ungdom kan ha en skjev maktfordeling.
Lærere har kunnskap om et emne de underviser i, foreldre føler at de kjenner sin egen unge bedre enn noen andre. Det er mange forhold mellom voksne og ungdom som bærer preg av at de voksne ønsker å markere sin kunnskap og sin makt.
En voksen kan ha behov for å føle seg som ekspert og en viktig person i ungdommens liv. Men dette vil stå i veien for å myndiggjøre ungdommen i hans eller hennes selvutvikling.
Profesjonelle forhold, som mellom Maria og veilederen, er også asymmetriske. Gjennom denne asymmetrien blir makten som ligger i forholdet tydelig.
Mathisen og Kristiansen mener at dette gir veilederen en makt til å misbruke, noe som kan skape usikkerhet hos fokuspersonen. Townsend understreker at det å være profesjonell bærer med seg et etisk ansvar for å forvalte spesialistkunnskapen som den profesjonelle har tilgang til og som er utilgjengelig for Maria.
Ungdommmens kunnskap er like verdifull som ens egen
I tillegg til å forvalte min spesialistkunnskap, trenger jeg å skape en arena hvor både Maria og jeg lærer noe. Blackburns refleksjoner om frigjørende dialog minner meg om at for å legge til rette for læring, må jeg være forberedt på å respektere ungdommens kunnskap som like verdifull som min egen.
Dette innebærer at jeg må være nysgjerrig og utforskende i forhold til ungdommens erfaringer og oppfatninger. Da skapes det rom i samtalen for at ungdom deler og utvikler sin kunnskap. Læring vil da være en gjensidig prosess basert på likeverd, der både ungdommen og jeg lærer av hverandre gjennom dialogen.
Rom for å lære underveis
I dette landskapet mellom luftslott og knuste drømmer finnes det konstruktive perspektiver på ungdom og dialog som gir holdepunkter å navigere etter.
For det første forvaltes kunnskap i en samarbeidende prosess, der begge parter aktivt bidrar til utviklingen av ny kunnskap. I denne likeverdige relasjonen bruker ingen av partene sin merkunnskap mot den andre.
Og når framtiden ikke nødvendigvis kan planlegges, er spørsmålet hvordan coaching, som en metode for veiledning, kan bidra til at ungdom forvalter sin framtid til det beste for seg selv.
Teksten er redigert og bearbeidet av gjesteredaktør for Veilederforum: høgskolelektor Anne Holm-Nordhagen.
Referanser
Blackburn, J. (2000). Understanding Paulo Freire: Reflections on the Origins, Concepts, and Possible Pitfalls of His Educational Approach. Community Development Journal, 35(1), 3-15.
Hyggen, C., & Gjerustad, C. (2013). Knuste drømmer? Aspirasjoner, yrkeskarriere og mental helse fra unge til voksen. In T. Hammer & C. Hyggen (Eds.), Ung voksen og utenfor - mestring og marginalisering på vei til voksenliv. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Krumboltz, J. D. (2009). The Happenstance Learning Theory. Journal of Career Assessment, 17(2), 135-154.
Mathisen, P., & Kristiansen, A. (2005). Etiske retningslinjer i profesjonelle veiledningsforhold. Norsk Pedagogisk Tidskrift, Årgang 89(3/2005), 221-230.
Røise, P., & Börjesson, M. (2017). Ungdomscoaching. Bergen: Fagbokforlaget.
Townsend, C. (2011). Ethical frameworks in coaching. In J. Passmore (Ed.), Supervision in Coaching: Supervision, Ethics and Continuous Professional Development (pp. 141-149). Londan: Kogan Page.
Skriv ut
