Vi som jobber med oppfølging og veiledning av mennesker kjenner daglig på hvor stor betydning språk og kommunikasjon har for både jobben vi gjør, prosessene vi er en del av og den samhandlingen vi har med andre. Men hvor ofte tenker vi over hvilke verdensbilder, eller diskurser, vi blir presentert for utenfra, som er med på å prege hele fagfeltet vårt og også legger føringer for den jobben vi gjør?
Ikke sjeldent ser vi at den offentlige debatten innenfor vårt fagfelt dreier seg om manglende tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Overskrifter som "Norge mangler 7000 sykepleiere" eller "Vi trenger flere fagarbeidere" preger nyhetsbildet. Ved å bruke Carol Bacchis WPR-metode kan vi gå ett skritt lenger enn det åpenbare problemet – som ved slike overskrifter er at Norge mangler kompetanse – og i stedet undersøke hvordan dette problemet blir framstilt.
Denne artikkelen er skrevet på bakgrunn av masteroppgaven: "Karriereveiledning i et diskursivt perspektiv", som jeg skrev da jeg var masterstudent ved Universitetet i Sørøst-Norge fra 2017-2021.
Gjennom vekst og omstilling skal landet bygges
I dagens karriereveiledningsdiskurs utpeker flere utfordringer seg. De handler i all hovedsak om samfunnsøkonomisk vekst, som bærer i seg et konkurranseperspektiv, og omstilling, hvor det enkelte individ er ansvarlig for sin egen skjebne. Det henvises gjerne til at omstillingshastigheten i arbeidslivet øker. Teknologisk utvikling, automatisering, internasjonalisering og det grønne skiftet er noen, av mange, faktorer som tilsynelatende skaper et behov for kontinuerlig fornyelse av innbyggernes kompetanse. Disse underliggende ideologiene kommer til syne på flere måter, og kanskje særlig gjennom et markedsorientert språk. Når det for eksempel snakkes om "avkastning av utdanning" bærer det i seg et premiss om at utdanning er noe man tar for lønnsomhetens skyld. Man skal være en ressurs for samfunnet. De aller fleste tar riktignok utdanning for å kvalifisere seg til forskjellige oppgaver i arbeidslivet, men utdanning er også en kilde til danning, motivasjon, selvutvikling, mestring, innsikt i egne verdier og interesser og mye annet, som ikke passer inn i det markedsorienterte språket og konkurranseperspektivet.
Innenfor kompetansepolitikken blir gjerne karriereveiledning sett på som et tiltak for å styrke den enkeltes evne og bevissthet rundt det å ta velinformerte valg, for å forhindre frafall og utenforskap og for at befolkningen skal kunne møte krav til omstilling på en bedre måte. Også i Nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning, som er skrevet av og for en bransje som tradisjonelt sett er formet ut fra et hjelperperspektiv, rettes det fokus mot tilbud og etterspørsel: "I et kompetansepolitisk perspektiv er også befolkningens kapasitet til å håndtere overganger, tilpasse seg endring og lære hele livet sentralt for å sikre at samfunnets samlede kompetanse til enhver tid står i forhold til arbeidslivets behov". Det snakkes om "hvilket utbytte den enkelte har av å delta i karriereveiledning" og hvordan man "designer og leverer karriereveiledningstjenester i Norge". At karriereveiledning omtales som en tjeneste i stedet for bistand, for eksempel, er med på å påvirke hvordan vi snakker om og forstår konseptet og den omkringliggende diskursen.
Kompetanse og utdanning som placebovaksine
Gjennom at det nokså ensidig, i både offentlig debatt og i kompetansepolitiske tekster, fokuseres på omstillingsevne og kompetanseheving, skapes et bilde av at det er enkeltindividets ansvar å sørge for samfunnsøkonomiske gevinster. Bare du tar utdanning nok eller er fleksibel nok så vil du klare å få en jobb. Det kan føre til at personer som er arbeidsledige føler at de har mislyktes, og at det er hovedsakelig deres egen feil at de er i den situasjonen. Samtidig vet vi at det ikke alltid er slik. Smitteverntiltak, som førte til svært mange permitterte og arbeidsledige gjennom koronapandemien, er bare ett eksempel på hvordan samfunnet kan tvinge fram arbeidsledighet.
Språket og diskursen får direkte påvirkninger på og konsekvenser for folks liv. Hvorvidt man blir sett på og snakket om som arbeidsledig eller arbeidssøker er med på å skape inntrykk av henholdsvis passivitet og omstillingsevne. En arbeidssøker forsøker å ta kontroll over sitt eget liv, og ønsker å bidra til vekst og utvikling i samfunnet. En arbeidsledig er en passiv stønadsmottaker, som tar fra samfunnet i stedet for å bidra til det. Dette kan generere holdninger om at de arbeidsledige er både late og ikke flinke nok. De gidder ikke lære seg språket. De er ikke ordentlig syke. Man trenger ikke å ha lest mange kommentarfelt til nettavissaker som omhandler for eksempel flyktninger, innvandrerfamilier med mange barn eller unge uføretrygdede, for å vite at slike holdninger eksisterer i vårt samfunn.
Det kan være med på å skape en opplevelse av mislykkethet. Føler man seg mislykket er man kanskje heller ikke motivert til å ta videre utdanning eller se nye muligheter for å søke på andre typer jobber enn man har hatt tidligere. Dette vil igjen kunne få økonomiske konsekvenser, både for enkeltindividet som må leve på stønad, og for samfunnet og velferdsstaten. Diskursen om vekst og utvikling vil i et slikt perspektiv bli sin egen fiende, og virke selvforsterkende mot sin hensikt.
Hva er målet?
Karriereveiledning kan beskrives med mål på befolknings- og samfunnsnivå, som for eksempel at 65 prosent av deltakere på arbeidsmarkedstiltak skal komme i jobb etter endt tiltak, eller at nyankomne flyktninger skal få tilbud om karriereveiledning senest tre måneder etter bosetting. Men karriereveiledning er også en praksis på individnivå, hvor den enkelte har frihet til å kunne velge arbeid og utdanning etter egne interesser, mål og drømmer.
En utfordring for vårt fagfelt er at praksisfeltet er både stort og bredt. Karriereveiledning skjer, blant annet, på fylkesvise karrieresentre, i alle deler av utdanningssystemet, hos NAV og hos private tilbydere av karriereveiledningstjenester. Et av de etiske grunnprinsippene i karriereveiledning er at man er likeverdige parter. Men i praksis vil det ikke alltid være et likeverdig forhold. I NAV vil for eksempel en bruker, til en viss grad, stå i et avhengighetsforhold til sin veileder. Dersom man er på et arbeidsmarkedstiltak, hvor det ofte foregår karriereveiledning, er som regel stønaden fra NAV direkte avhengig av deltakelse og oppmøte. I ytterste konsekvens kan det bety at en veisøker som motsetter seg å starte på et kompetansehevende kurs eller tiltak, mister pengene de trenger for å leve. For karriereveilederen som jobber innenfor en diskurs hvor kompetanseheving og omstilling er den rådende løsningen, kan det dermed by på problemer når veisøkeren av forskjellige årsaker ikke ser den samme løsningen. Maktbalansen blir enda skjevere dersom karriereveilederen blir satt til å vurdere og kontrollere hvorvidt veisøkeren for eksempel er for syk, har for dårlige norskkunnskaper eller har andre legitime årsaker til å ikke tilpasse seg samfunnets normer og krav.
På andre arenaer hvor det utøves karriereveiledning, som for eksempel på karrieresenter, er ikke denne problemstillingen like framtredende. På min arbeidsplass møter jeg de fleste veisøkere til en eller to samtaler. Tjenesten er gratis, veisøkerne oppsøker oss frivillig og det får ingen konsekvenser om de uteblir fra avtalen. Den nøytrale og likeverdige holdningen er tilsynelatende lettere tilgjengelig for oss. Allikevel er det lett å se for seg problematiske diskursive effekter også her. Dersom omstilling og tilpasning til arbeidslivets krav konsekvent skal hedres, kan det føre til at det etableres en praksis hvor vi ikke anerkjenner alternativene. Noen ønsker ikke å ta høyere utdanning, noen vil jobbe deltid, noen vil prioritere hobbyer eller familielivet i større grad enn karrieren. Også disse skal møtes med respekt og en nøytral holdning, hvor deres livsvalg ikke blir gradert. Effekten av dagens karriereveiledningsdiskurs kan med andre ord være begrensende for hvordan vi kan snakke om arbeid og utdanning, og at det overordnede målet skal være å til enhver tid tilpasse seg arbeidslivets behov. At det er mulig å oppleve mestring, tilhørighet og livskvalitet på andre arenaer og områder også, blir i liten grad kommunisert.
Hva kan vi gjøre?
Siden diskursen setter rammer for hva det er mulig å si eller mene noe om, vil både en vekst- og en omstillingsdiskurs innenfor karriereveiledningsfeltet sette begrensninger for hva og hvordan vi mener, tenker og snakker om begreper som muligheter, karriere, valg, utdanning og arbeidsliv. Det kan være med på å fortrenge fokus på de som rammes av utenforskap av forskjellige årsaker, de som ikke kan jobbe eller ta utdanning på grunn av helseutfordringer, eller de som ikke ønsker å ta utdanning, og som faller fra.
I tillegg kan det virke som at både arbeidsgivere og utdanningsinstitusjonene synes det er vanskelig å se hvordan veisøkeres kompetanse kan tas i bruk på nye områder, på tvers av både bransjer, roller og fagfelt. I et jobbmarked preget av usikkerhet og lavkonjunktur for helt konkrete bransjer, kan ikke kompetanse bare omstilles og tas i bruk i en helt rett linje. Å løfte fram relevansen av overførbar kompetanse blir sannsynligvis et viktig fokusområde for oss karriereveiledere framover. Da er vi avhengige av å ha med åpenhet og nysgjerrighet fra arbeidslivet på laget. Det hjelper lite å få en godkjenning fra NOKUT eller en realkompetansevurdering, dersom det ikke er mulig å opparbeide seg relevant praksis i arbeidslivet.
Ved å hjelpe veisøkere til å løfte blikket og ikke bare reagere på et personlig nivå, men også til å reflektere rundt den politiske konteksten og den situasjonen man står i, kan vi som karriereveiledere bidra til å skape håp, motivasjon og åpne opp for å se nye muligheter.
Kilder:
NOU 2016:7 «Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn»
Carol Bacchi (2009), Analyzing Policy: What's the problem represented to be?
Jørgensen og Phillips (2005), Diskursanalyse som teori og metode
Kjærgård og Plant (2018), Karriereveiledning for individ og samfunn
Kvalitetsrammeverket
Skriv ut
