Å være funksjonsfrisk student er krevende. Å ha en sykdom eller nedsatt funksjonsevne er også krevende. Likevel begynner mange å studere selv om de er syke eller har en funksjonshemming.
Vi er pålagt gjennom Universitets- og høgskoleloven å legge til rette for disse studentene. Men vi plikter også moralsk å vise respekt for de med ekstra utfordringer som starter på studier. Min erfaring er at det ofte kun er litt tilrettelegging eller veiledning som skal til for å gi studentene gode forutsetninger.
Forutsigbarhet fra start
Jens* tar kontakt med meg rett etter studiestart. Han forteller at han sliter med konsentrasjonsvansker og angst. Og angsten blir verre av å være bekymret for at konsentrasjonsvanskene skal skape problemer for han.
Det hele blir en ond sirkel, og Jens er usikker på om han er klar for å studere, eller om dette blir for mye for han. Ut over dette fremstår han som en svært motivert ung mann, som virkelig ønsker å ta en utdanning etter å ha stått utenfor både jobb og skole gjennom de siste tre årene.
I mitt første møte med Jens er det viktigste for meg å lytte til det han har å si, og å anerkjenne utfordringene hans. Som veileder er jeg den første personen Jens møter på OsloMet, og da er det ekstra viktig å gi et tillitsfullt og godt inntrykk. Samtidig er det viktig å hjelpe Jens med å finne gode løsninger som kan bidra til en bedre studiehverdag.
Møte med faglærer
Et viktig prinsipp for tilrettelegging av studiehverdagen er at tilretteleggingen ikke skal gå ut over hva som er faglig forsvarlig. Ut over det skal vi som institusjon legge til rette for det vi kan. Ofte er det heller ikke så mye tilrettelegging som skal til.
I dette tilfellet får Jens et møte med faglærer i forbindelse med oppstart av forelesningene, der faglærer får vite litt om Jens sine utfordringer. De blir enige om at dersom angsten blir for tydelig, er det helt ok å forlate undervisningen noen minutter for å være litt alene, for deretter å komme tilbake. I tillegg lover faglærer å ikke stille Jens uforberedte spørsmål i plenum i klassen, fordi dette er noe som trigger angsten.
Konsentrasjonsproblemene går også ut over kapasiteten som kreves for å lese store mengder pensum, og å huske det som blir lest. Han får derfor hjelp til å kontakte Norsk Lyd- og blindeskriftsbibliotek, og får mye av pensum på lydbok.
Når jeg snakker med Jens noen måneder inn i semesteret, går studiene over all forventning. Han forteller at det å bli møtt og sett, er en av de viktigste årsakene til at han lykkes. Han opplever OsloMet som et trygt sted å være og at han blir tatt på alvor.
Og alt dette var mulig uten noen store eller omfattende tilretteleggingstiltak.
Ny strategi underveis
Med Sigrid* er utgangspunktet litt annerledes, fordi hun tar kontakt med meg etter å ha studert i halvannet år. Nå står hun midt i en prosess der hun vurderer å slutte på studiet. Sigrid har startet på et studieprogram der det er krav til at hun må gjennomføre noen fysiske oppgaver.
En skade i ryggen etter en bilulykke noe år tidligere, gjør at dette viser seg å bli vanskeligere enn forventet. Hun sliter både med de fysiske delene av studiene, i tillegg til at lange dager med undervisning kombinert med stress har forverret ryggproblemene generelt.
Når jeg møter Sigrid, er hun på etterskudd i studiene. Hun sliter med smerter og søvnløshet og er veldig usikker på hvilken retning hun skal ta. Skal hun slutte på drømmestudiet, eller finne alternative strategier for å fullføre?
I denne situasjonen er det viktig for meg som karriereveileder at beslutningen blir Sigrid sin. Min jobb er å legge til rette for at hun kan ta den på et godt grunnlag.
Jeg utfordrer derfor Sigrid til å vurdere dette med en metode som kalles GROW. GROW brukes mest innenfor coaching, men kan likevel være en fin metode å bruke i veiledningssituasjoner der den som veiledes står i et dilemma som Sigrid gjør.
Definere målet
GROW starter med at veisøker definerer målet sitt. Sigrid er tydelig på at målet er å jobbe med mennesker og helse. Det er også dette målet hun er på vei mot i nåværende studieprogram.
Neste steg er å definere og analysere nå-situasjonen, for deretter å vurdere ulike måter å nå målet fra dette utgangspunktet. Til slutt er det viktig å oppsummere det hele og sette seg realistiske delmål.
Gjennom øvelsen blir Sigrid bevisst på at det kan være flere alternative studieprogram som kan føre til målet. Sigrid har ikke tidligere klart å se det på denne måten. Noen av de andre studieprogrammene har blant annet mindre av de fysiske belastningene.
Første delmål blir derfor at Sigrid skal undersøke en del på egenhånd, for å være sikker på at hun tar et kunnskapsbasert valg. Deretter kan hun komme tilbake til meg.
Ved neste samtale er Sigrid bestemt på å bytte studieprogram. Som en følge av den avgjørelsen, forsvinner en del av de stressrelaterte plagene hun har hatt. Nå ser Sigrid fram til å fortsette mot målet sitt. Denne gangen med et studieprogram som er bedre tilpasset hennes helsesituasjon.
Positiv holdning
Historiene til Jens og Sigrid er ulike, men de har til felles en usikkerhet på om valget om å ta høyere utdanning er for stort, og om det kan bli for vanskelig å gjennomføre det.
Det er ingen god situasjon å være i for et ungt menneske med drømmer og ambisjoner om framtiden. Da er det godt å vite at det kanskje ikke er så mye som skal til for å legge til rette for at de skal lykkes.
Mange studenter med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelser trenger en karriereveileder som ser dem og møter dem på en god måte, samtidig som de trenger fleksibilitet i studiehverdagen. Min oppfordring til kollegaer er å møte disse studentene med en holdning om at de kan lykkes med studiene sine, selv om de bærer med seg noen ekstra utfordringer.
*Jens og Sigrid er anonymisert
Gjesteredaktør Mirjam Harr Gunnufsen, karriereveileder ved Veiledningssenteret i Follo, bearbeider og redigerer tekstene i Veiledning i praksis.
Litteratur:
Whitmore, John. (1992) Coaching for Performance: Growing People, Performance and Purpose. London: Nicholas Brealey Publishing.
Skriv ut
