Ved ett av de ni karrieresentrene i Nordland møter jeg Alex*, en veisøker med flyktningbakgrunn og sannsynligvis mange tøffe opplevelser i bagasjen. Jeg treffer ham første gang tidlig i introduksjonsprogrammet for å informere om godkjenningsordninger og krav til dokumentasjon etter henvisning fra flyktningetjenesten.
Han har papirer med seg på en fagutdanning som dessverre ikke kan godkjennes uten videre. På et allerede vanskelig punkt i livet står Alex foran et viktig valg som vil ha konsekvenser for hans framtid. Han blir tidlig forespeilet å måtte ta utdanningen på nytt i Norge, eller velge å satse på et annet yrke.
Ivrig etter å ta utdanning
Han fremstår ivrig, nesten travel, med å skaffe seg en utdanning i Norge. Det er ikke så rart når han har ansvaret for kone og barn. Han har mange spørsmål som jeg gir ham svar på, eller sjekker opp for ham. Det virker ikke alltid som Alex tar inn det jeg prøver å formidle. Jeg opplever at han ikke klarer å lytte, selv om jeg både tegner og forklarer. Det er mye informasjon å forholde seg til når det gjelder mulighetene for opplæring, så det er forståelig at det går i surr for noen og enhver.
Atle Dyregrov skriver at det er vanlig for traumatiserte mennesker å ha konsentrasjons- og hukommelsesvansker. Redusert oppmerksomhet gjør det vanskelig å få med seg samtaler og det man leser. Han skriver videre at det høye trykket innvendig vil føre til økt grad av frustrasjon og sinne. Som regel er det gjerne de nærmeste som får svi mest, mens kontrollen gjør at man besinner seg overfor andre som man ikke kjenner så godt.
Min rolle
Jeg møter Alex med og uten tolk flere ganger. Min oppfatning er at Alex og jeg har en god relasjon. I de individuelle samtalene er det mye fokus på konkrete spørsmål som Alex har om yrke og utdanning, mens temaer som selvforståelse og det å ta valg er temaer i gruppeveiledningen.
Vi har blant annet brukt Jobpics – en samling med bildekort av ulike yrker. Vi har også brukt nettstedet Utdanning.no i plenum – med lærere på introduksjonsprogrammet til stede. Tema har vært utdanningssystemet i Norge og informasjon om ulike yrker og utdanningsveier, knyttet opp mot interessetyper.
Jeg har ikke jobbet med Alex én til én med tanke på selve valgprosessen. I møtene framstår han likevel litt pågående og har mange konkrete bestillinger som ikke alltid er så lett å hjelpe ham med. En utfordring er at jeg blir usikker på hvor mye av informasjonen som går inn. Jeg er også usikker på hvor mottakelig han er for mine innspill.
Toleransevinduet
Når man møter personer med traumer, kan det være nyttig å ha en forståelse av grunnleggende teori. En modell som er mye brukt i traumefeltet for å forstå atferden til personer som har opplevd traumatiske hendelser, er Toleransevinduet.
Dag Øystein Nordanger er psykolog og jobber ved RKBU/RVTS region Vest. Han bruker denne modellen for å forklare hvordan traumatisk stress kan påvirke vår evne til følelsesregulering. Modellen kan brukes som et praktisk verktøy i møtet med mennesker med traumer.
Som figuren viser er det tre ulike soner av aktivering som vi til enhver tid varierer mellom. Det midterste feltet, toleransevinduet, representerer et optimalt nivå av aktivering, hvor man er mottakelig for innspill og er oppmerksomt til stede. Er man over toleransegrensen er man i en hyperaktivert tilstand; en såkalt fight or flight-tilstand. Man opplever da økt hjerterytme, pusteproblemer eller anspenthet.
Er man under grensen, i hypoaktivert tilstand, skjer det motsatte. Hjerterytme, pust og muskulatur går i en slags dvalemodus og man er handlingslammet og kjenner en følelse av tomhet. Andre faktorer som spiller inn i forhold til hvordan man er i stand til å møte utfordrende situasjoner, er personens temperament, emosjonelle tilstand og sosial kontekst.
Nordanger skriver at krig forårsaker store psykososiale lidelser hos mennesker over hele verden og gir seg uttrykk i blant annet angst, depresjon, posttraumatiske plager, stoffmisbruk, relasjonelle vansker, sorg, aggresjon, håpløshet og tap av motivasjon.
For opplevelsen av helhet og sammenheng trenger man et formål i livet. Man trenger at identitetsmarkører fra livet man har levd er tilstede i livet her og nå – og det på en måte man ser vil tjene ens fremtid.
Sinne og frustrasjon
En dag blir jeg oppsøkt av Alex på mitt kontor. Han har ingen avtale, men jeg har anledning til å ta imot ham. Han virker rolig med det samme, men det varer ikke lenge før han kommer med et utbrudd mot meg som jeg er helt uforberedt på.
Han formidler først og fremst at han er frustrert over sin situasjon. Han er tydelig misfornøyd med den hjelpen han har fått. Han snakker fort og usammenhengende. Jeg forstår ikke så mye av det han sier fordi hans norsk er dårligere enn normalt. Han er høyrøstet og virker aggressiv. Jeg prøver i starten å forklare, men velger å forholde meg rolig og sier ikke så mye. Han forlater kontoret og karrieresenteret, og jeg sitter ganske utslått tilbake.
Valgte å orientere hjemkommunen
Selv om man kan forstå at noen er frustrert, er det ikke greit å oppføre seg på en truende måte. Jeg velger derfor å orientere kontaktpersonen i hjemkommunen om hendelsen. Det viser seg at kommunen er oppmerksom på denne familien og har gjort hva de kan for å hjelpe. Det framstår for meg som helt nødvendig å tenke system og at instansene må samarbeide.
Til tross for flere møter kan jeg ikke si jeg kjenner Alex godt. Fokuset i våre møter har vært på opplæring og krav til inntak og ikke så mye på mennesket Alex. Nordanger skriver om helhetlig forståelse, og at man trenger identitetsmarkører for å forstå sammenhenger i livet. I ettertid ser jeg at vi kanskje hadde fått en bedre prosess dersom vi hadde tatt oss tid til å lage en livslinje som ville gitt bedre oversikt over hans historie.
Mange tanker rundt Alex
Alex sliter tydelig med å konsentrere seg. Han klarer ikke å nyttiggjøre seg informasjonen har får, han sliter med hukommelsen. Burde jeg ha tenkt at Alex kan ha helseutfordringer som må løses før han satser mer på karrieren? Hvordan er hans adferd overfor sin familie når han ikke klarer å oppføre seg i møtet med meg? Er det tilstrekkelig at vi informerer om de ulike hjelpesystemene og lar initiativet ligge hos veisøkeren selv? Jeg velger å varsle hjemkommunen da hans adferd endrer seg.
Jeg er takknemlig for den erfaringen jeg har som veileder. Hadde jeg vært ny i faget, hadde sannsynligvis denne hendelsen fått andre konsekvenser. Det er mulig at jeg ville gått i forsvar og ikke hadde klart å beholde roen. Situasjonen ville kanskje eskalert og resultert i enda mer utagering fra Alex’ side. Jeg ville nok blitt redd og fortvilet og tatt kritikken veldig personlig - fordi jeg ikke hadde hatt samme forståelse og kunnskap som i dag.
I tillegg hadde jeg kanskje mistet litt av troen på meg selv i veilederrollen. Selv med erfaring er vi sårbare. Når noen er misfornøyde med ens innsats, kan man føle både skyld og skam. Vi kan alltids bli bedre i møtet med våre veisøkere og kanskje trenger vi at noen lar sin frustrasjon gå ut over oss, selv om det er ubehagelig. Vi skal ikke tåle dårlig oppførsel, men slike hendelser bidrar imidlertid til at vi må stoppe opp og reflektere, alene og med hverandre.
Alex* er anonymisert.
Gjesteredaktør Camilla Tønnesen, nettveileder ved Min utdanning og karriereveileder ved Kirkeparken videregående skole, bearbeider og redigerer tekstene.
Referanser:
Dyregrov, Atle: Barn og traumer.
Nordanger, Dag Øystein: Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for norsk psykologforening, Vol 51, no 7 2014, side 530-536.
Nordanger, Dag Øystein et.al.: PTSD og konfrontering av traumer i et kulturelt perspektiv. Tidsskrift for norsk psykologforening, Vol 43, no 12 2006, side 1292-1299.
Skriv ut
