Jeg er fagveileder på Spir Søm og redesign, som er en avdeling i Spir Arbeidsinkludering. Her tar jeg imot deltakere på arbeidsforberedende trening (AFT). Dette er et tiltak for mennesker som har behov for tett oppfølging i et tilrettelagt arbeidsmiljø. De som kommer til sømverkstedet, kan ha ulike typer utfordringer og erfaringer. Noen har ADHD og/eller autismespekterforstyrrelser, noen har angst eller ulike typer funksjonsnedsettelser, mens andre er utbrent eller har behov for en avklaring av arbeidsevne.
Hvordan kan jeg veilede på en måte som gir den enkelte mulighet til å utnytte sine ressurser best mulig? Opp gjennom årene har jeg merket meg noen verktøy og en praktisk tilnærmingsmetode som jeg ofte benytter meg av, for å skape mestring og motivasjon hos deltakeren. Det handler om å prøve, feile, herme og lære i et godtarbeidsfellesskap.
Deltakerforutsetninger
Før de kommer til meg, har deltakerne vært gjennom en kartlegging med sin jobbveileder, der de sammen har vurdert og utforsket ulike karriereretninger. Jeg får en bestilling, der det står beskrevet hva deltakeren ønsker å få ut av perioden hos meg, og hva slags tilrettelegging vedkommende har behov for. Min jobb henger dermed tett sammen med jobbveilederens oppgave, og blir en del av hele den samlede karriereveiledningsprosessen som deltakeren går gjennom i Spir. De fleste deltakerne er på verkstedet i tre måneder. At tiltaksperioden er såpass begrenset, er viktig.Sømverkstedet er ikke et sted der man blir værende og slår rot, det er et sted man lærer for så å ta neste skritt.
Deltaker Sofie
Sofie* trenger å finne ut om sømoperatør er noe hun kan tenke seg å satse mot, samtidig som det skal kartlegges innlæringsevne og oppmøte på praksis. Hun har en ADHD-diagnose, noe som gjør at jeg må skjerme henne for annen støy, og aktivt veilede henne mot konkrete og tydelige oppgaver. Det er også snakk om utredning for en mulig autismespekterforstyrrelse.
Rammefaktorer for praksisperioden
Jeg er opptatt av å se den enkelte der de er. Før praksisstart har jeg alltid en samtale med deltakeren, der jeg spør om hva jeg kan bidra med i prosessen. Da kommer ofte det de strever med fram. Det er fint at det blir satt ord på slik at jeg kan tilrettelegge, men det er noe jeg bemerker minst mulig i den praktiske veiledningen etterpå. Jeg ønsker å løfte fram mulighetene for mestring, og fokusere på hva deltakeren får til, og ikke det som begrenser. For mange tror jeg det kan være deilig å slippe være «den med utfordringer», og at det blir påpekt hver eneste dag. Jeg sier heller at vi alle er forskjellige, og at det også gjelder meg. Sammen skal vi ha en hyggelig arbeidsdag.
Sømverkstedet er et lyst, rolig og hyggelig lokale å være i. Alle har hver sin arbeidsstasjon, samtidig som man kan bevege seg rundt i lokalet til strykejernet og klippebordet. Deltakerne er ikke bundet til stillesittende arbeid, og kan også ta en luftepause når de trenger det. Jeg er til stede, og det er lov å spørre om hjelp, uansett hva det er.
Bli kjent med Sofie
I løpet av den første uken med Sofie på verkstedet prøver jeg å plukke opp informasjon jeg kan forme sømproduksjonen etter. Har hun barn i familien? Er hun opptatt av mote, film eller noe annet jeg kan ha i bakhodet? Vi selger produktene våre på markeder og gjennom Instagram, og har varierte kundeoppdrag jeg som fagveileder kan takke ja eller nei til. Det er derfor stor variasjon i samproduksjonen, og jeg ønsker at det er deltakerens behov som skal være med på å bestemme den, og ikke omvendt. Det viser seg at Sofie har en hund hun er veldig glad i. Hennes første, enkle produkt blir derfor et hundeskjerf.
Didaktisk tilnærming til praksisen på søm
Jeg er lærerutdannet, og har en bachelorgrad i mote, produktutvikling og tekstil. Mye av det faglige fundamentet i jobben jeg gjør, handler derfor om å gi kunnskap innenfor noen av kompetansemålene i kjole- og draktsyerfaget. Det er likevel ikkeet mål at alle skal bli sømoperatører. Noen går videre til ekstern praksis ellerutdannelse i faget, mens andre får avklart en vei videre gjennom erfaringen på sømverkstedet.Min viktigste jobb er uansett å raskest mulig «lande» deltakeren og gi dem mestringsfølelsen fra første dag i praksis. Å mestre i sømfaget betyr imidlertid ikke at man ikke skal feile.
På verkstedet er oppspretteren det første verktøyet man får utdelt. Man må plukke opp og sy om igjen. Det er en naturlig del av faget, og jeg gir ofte beskjed om at jeg blir veldig glad om de opplever det fortest mulig. Da har de nemlig lært noe meget viktig: Det man gjentar og gjør om igjen, gir bedre innlæring enn om jeg sier eller teoretiserer det. Dessuten må fingrene øves opp. Søm er et fag som trener finmotorikken, og det er ikke gjort på en dag.
Når deltakerne er satt i arbeid, kommer jeg selv i gang med det jeg skal gjøre. Ofte passer jeg på at jeg gjør noe av det samme som en nystartet deltaker jobber med. Det står et stort klippebord midt i rommet, der flere kan jobbe samtidig. Deltakerne skal legge mønster på materialet, med minst mulig svinn, følge trådretning, legge til nøyaktig sømmonn, klippe ut deler og markere ved hjelp av rissehjul og kalkerpapir. Det er mye å huske på i en sømprosess. Derfor står jeg ofte og gjør det samme rett ovenfor. Det blir en naturlig setting for mesterlæremetoden.
Metoden er beskrevet i fagboka «Mesterlære – læring som sosial praksis» av Klaus Nielsen og Steinar Kvale, og er godt etablert i yrkesfagopplæringen. Metoden innebærer at jeg demonstrerer utførelsen av en konkret søm mens deltakeren observerer. Deretter skal deltakeren utføre mens jeg eventuelt korrigerer eller veileder. Det er også en fordel at alle deltakerne i rommet er i sin egen prosess. De jobber med forskjellige produkter eller på forskjellige trinn i en felles produksjonslinje. Det betyr at man ikke kan sammenligne seg med andre i like stor grad, noe jeg opplever er befriende.
Sofies prosess og utvikling
Etter hundeskjerfet er Sofie klar til å gå videre med et annet produkt. Veien videre bygger gjerne på det deltakeren har lært til nå, men jeg legger hele tiden på et nytt element som gir mer kunnskap eller et sømtrinn som øker ferdigheten. Jeg viser, og Sofie gjentar. Hun trenger noen forsøk før det sitter. Når jeg introduserer flere elementer i Sofies opplæring, ser jeg at hun sliter med å huske rekkefølgen i sømtrinnene. Hun kan bli frustrert over seg selv, og noen ganger syr hun uten å ha hodet med seg. Hun trenger at jeg er til stede og henter henne inn igjen.
Det er ikke uvanlig at deltakere med ADHD sporer av og har urolige dager. Det kan virke beroligende at jeg er der, men samtidig er jeg nysgjerrig på å finne metoder som kan lette innlæringen. Over tid viser det seg at konkrete, skriftlige sømtrinn, som Sofie skriver ned mens jeg ser på, er det som fungerer best. Når hun sporer av, kan jeg diskret påminne henne å se hvilket trinn hun er på nå.
Innhold og læringsmål er individuelt
Det er mange mulige metoder for å påse at deltakeren mestrer. Ofte sier jeg til deltakeren at vi ser på det sammen. Hvilken metode passer nettopp deg? Vi går gjennom ett og ett sømtrinn, der den ene instruksjonen bygger på den andre. Ved å bryte ned arbeidet i mindre deler, der man kanskje øver ekstra på noe av det, blir det mer overkommelig og håndterbart. For noen må jeg gi punktvise skriftlige instruksjoner, andre må skrive det ned selv, slik som Sofie, mens for andre igjen kan visuelle tekniske tegninger være det som fungerer best.
Alle er forskjellige, og det gjelder å finne det som fungerer. Vi er i en prosess. Jeg har ikke fasiten, men vi finner ut av det sammen. Den didaktiske relasjonsmodellen er således et fint verktøy, og jeg har elementer fra den med meg gjennom hele praksisen, både før, underveis og sluttevalueringen. Hiim og Hippe beskriver den godt i «Undervisningsplanlegging for yrkesfaglærere.»
Evaluering og veien videre for Sofie
Sofie er energisk, og viser at hun syr stadig penere sømmer og bruker flere faguttrykk. Jeg tenker at hun etter hvert kan være klar for å sy til en konkret kunde, der kundens ønsker skal innfris. Det kan være en enkel kjole eller en shorts, og en fin introduksjon til å tenke på veien videre.
Vil hun jobbe med søm? Er det aktuelt med ekstern praksis, og hva må i så fall tilrettelegges for at det skal bli mulig? Dette diskuterer vi sammen med jobbspesialisten hennes i Spir, slik at den videre planen er klar i god tid før hun er ferdig med treningsperioden hos meg.
Vi lærer sammen
Jeg elsker å sy, og har gjort det i 30 år. Det er virkelig en lidenskap, som også er blitt mitt yrke. De som søker seg til Spir Søm og Redesign, er også interessert i å sy. De er nysgjerrige, og det er verdens beste utgangspunkt. Måten jeg jobber på, betinger at jeg har god fagkunnskap, og jeg ønsker å veilede fritt, uhemmet og litt på sparket. Det innebærer at jeg kontinuerlig utvikler meg faglig, og jeg spør deltakere om deres oppfatning av et produkt og hva de synes. Det er ikke noe annerledes enn om jeg skulle lært en hvilken som helst nybegynner å sy, utfordringer eller ikke. Det er kanskje det som er mest fascinerende med et håndverksfag. Vi lærer litt på samme måte alle sammen, trinn for trinn, og øver litt ekstra på noe.
Hver dag gir mulighet for mestring med tilstedeværelse og kommunikasjon i fokus.
*Sofie er anonymisert
Gjesteredaktør Cathrine Holje, karriereveileder ved Karriere Oslo, bearbeider og redigerer tekstene i Veiledning i praksis.
Litteratur
Hilde Hiim og Else Hippe (1989). Undervisningsplanlegging for yrkesfaglærere. Gyldendal Norsk Forlag
Klaus Nielsen og Steinar Kvale (1999). Mesterlære – læring som sosial praksis. Ad Notam Gyldendal
Skriv ut
