«Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først passe på å finne ham der hvor han er og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst». (Sitat: Søren Kierkegaard)
Det er enkunst å kunne evne å hjelpe andre mennesker fra deres ståsted. Man blir aldri ferdig utlært. Jeg har etter hvert lang erfaring i jobben min, men veiviser-rollen kan være utfordrende. Det er dager hvor jeg kanskje ikke lytter godt nok og er for utålmodig.
Erfaring er ikke bare en fordel. Hvor lett er det ikke å ta «repeat-knappen»? Hvor lett er det ikke å bli forført av et selvsikkert ytre selv om jeg vet at det er på innsiden av mennesket det meste skjer?
SØT-modellen
Hvor er du? Hvor vil du? Hva skal til for å komme dit?Disse tre spørsmålene er de spørsmålene i SØT-modellen vi som veiledere ofte benytter i en coaching-samtale. Likevel er det altfor lett å hoppe over det første spørsmålet for å komme til en løsning. Kunsten er, som Søren Kierkegaard påpeker, å dvele ved det første spørsmålet, men uten å innta en terapi-rolle.
Det gjør inntrykk de gangene jeg klarer og gi mennesker den hjelpen de trenger ut fra det ståstedet der de befinner seg. I denne artikkelen forteller jeg en solskinnshistorie, der jeg involverte studenten selv med å finne løsninger for å komme ut av en situasjon som virket håpløs.
Hindret av prestasjonsangst
Han var mørk, høy, i slutten av 20-årene, pent kledd og med selvsikker gange. Men det tok meg kun et kjapt blikk å se ubehaget hans der han fort lukket døren bak seg. Han innrømmet med det samme at han hadde mannet seg opp i ukesvis og grudd seg hver dag for å komme. Da han først var kommet, sløste han ikke bort tiden.
De gode karakterene fra videregående hadde han «lurt seg til» fordi han raskt tok poengene i timene, fortalte han. På høyskolenivå klarte han dog ikke å narre noen lenger. Spillereglene var endret og kompetansenivået krevde noe mer. Han var gjennomskuet og korthuset falt. Etter videregående hadde han hatt det ene nederlaget etter det andre.
Han fortalte likefram at han hadde prøvd å begynne på studier år etter år, men hadde mislyktes seks år på rad. Riktignok hadde han prøvd å ta en og annen eksamen, men det var få lyspunkter. Prestasjonsangsten hadde invadert alle forsøk på konsentrasjon.
Tillitsfullt la han fram at han ikke fikset krav som ble stilt til han, og prestasjonsangsten ødela for nye muligheter. All post og regninger håndterte moren hans, han hadde sluttet å trene, samboerforholdet gikk på stumpene og livet var blitt svært innskrenket.
Sosialt hadde han alltid fungert godt, men hans selvsikre identitet hadde fått varige mén, ettersom han ikke kunne vise til en god jobb eller utdanning slik som alle andre. Tidligere hadde han alltid vært svært utadvendt og aktiv, men nå murte han seg mer og mer inne og gjorde ingenting. Kort og godt følte han seg som en fiasko.
Alt dette la han fram utilslørt og ærlig uten forventning om vi skulle snakke noe mer om prestasjonsangsten. Det eneste han ville i møte med meg, var å få en avklaring på om han kunne få enda en ny sjanse til å gjenoppta studiene.
Bildet er hentet fra boka «The boy, the horse, the fox and the mole» av Charlie Mackesy.
Høykvalitetsforbindelser
Hvordan kunne han unngå å mislykkes atter en gang? Det ville neppe hjelpe ham å prøve samme metode som de seks tidligere årene. Min første tanke var at mannen trengte et støtteapparat og nye verktøy for å starte på ny, hvis han skulle klare studiene.
Min tilnærming ble derfor å bygge på gjensidig tillit for å finne løsninger, det som professor i bedriftsøkonomi og psykologi Jane E. Dutton kaller høykvalitetsforbindelser (HQC). Metoden kan brukes som et verktøy for å skape energi og et middel for å oppnå energigivende adferd og prestasjoner. Høykvalitetsforbindelser handler om:
- Respektfull involvering (Respectful engagement)
- Oppgavetilrettelegging (Task Enabling)
- Tillit (Trusting)
Sammen ble vi enige om å prøve en ny innfallsvinkel, der selvdrevne valg og støttende omgivelser skulle hjelpe ham til å lykkes. Ved å flytte fokuset og ta utfordringene stegvis var målet at han igjen skulle føle mestring og minimalisere prestasjonsangsten.
Tillit viste han meg som veileder allerede under første samtale ved å betro meg alle sine svakheter. De største talentene og hans personlige egenskaper fikk vi også snakket om som ressurser for ny mestring. Hans sosiale vesen, hans intellekt og kommunikasjonsevne ville vi dyrke i hvert steg.
Han måtte selv ta ansvar for hvor langt han kunne strekke seg uten at prestasjonsangsten ville sette ham ut av spill. Jeg lyttet og stilte spørsmål. Forslag til løsninger kom han med selv.
Musestegs-progresjon
Første trinn var å komme ut i verden igjen og å ta små steg mot en studietilværelse. Prestasjonen var å følge denne planen, uten tanke på studieprogresjon eller eksamener.
Musesteg 1: Komme på skolen. Hvordan komme seg på skolen når han har så stor motstand mot å komme dit? Hvem kan hjelpe han? Løsning: Avtale å kjøre med en kompis som skal på jobb. Mål: Være på skolen kl. 08.00 og bli her minst en time. Gjerne stikke innom for en kort prat om hvordan ting går, snakk med andre, gå i kantinen, men komme innom skolen hver dag.
Musesteg 2: Fjerne skoleangsten.
Se om han gradvis kunne finne roen og konsentrasjonen uten prestasjonsangst. Finne en leseplass, lese hva som helst (avis, Facebook, VG, sport) i 15 min. Gjøre et ærend hvis uroen kom. Ta 15 min til. Gå på trening etter fullført prestasjon. Vente med å lese pensum til han følte seg trygg på skolen.
Musesteg 3: En suksess av gangen.
Vi fant et kurs som krevde samarbeid i grupper hvor han kunne briljere verbalt og engasjere seg i diskusjoner med andre. Først underveis skulle vi vurdere om han var klar for å melde seg opp til eksamen eller vente. Han var utålmodig og ville være mer ambisiøs, men her valgte jeg bevisst å fraråde han fra å gå for fort fram. Jeg ville at han skulle velge seg kun ett emne, fokusere kun på dette og oppleve mestring før han eventuelt meldte seg på flere.
Mestringstro
Jeg ble en krykke i den første perioden, utfordret ham til å ta et steg av gangen og heiet på ham underveis. Vi snakket ikke om prestasjonsangsten, men fokuserte på aktiviteter som var mulige for ham å utøve. Under veiledningen ble studenten bevisstgjort sine kvaliteter. Han ble utfordret til å bruke sine ressurser aktivt og å be om hjelp og støtte av andre i situasjoner der han visste det ville bli vanskelig.
Studenten opplevde at små framskritt ga en positiv retning. Ved å håndtere prestasjonsangsten, ble prestasjonene raskt forbedret. Musestegplanen fungerte sammen med gode vaner og hjelpere. Det ble topp resultat på første eksamen.
Fra de små musestegene gjorde han nå kvantesprang. Han fikk en deltidsjobb ved siden av studiene, gjorde det slutt med kjæresten, begynte å trene igjen, flyttet i ny leilighet og meldte seg på en hel rekke nye eksamener i neste semester. Etter hvert ble han en mester i å finne kreative løsninger på sine utfordringer.
Fortsatt var det et stort problem for ham å prestere på flere områder. Men han lot seg ikke stoppe. Han hadde nå begynt å stole på egne evner og gjorde det som måtte til få overkomme hindringer slik at han kunne nå sitt mål om å fullføre studiet.
Hvordan gikk det?
Tro kan som kjent flytte fjell. Jeg møtte ham utenfor skolen tidlig på morgenen i neste eksamensperiode. Han vinket og ropte til meg: «Ny eksamen i dag. Det kommer til å bli en A.». Nå hadde han erfart at det var mulig å oppnå målene han satte seg.
Snart hjalp han andre medstudenter med ekstra-undervisning på kveldene og fikk vitnemålet sitt med svært gode resultater. Utdanningen ga han nye karrieremuligheter. Etter fullførte studier fikk han en drømmejobb i et solid firma og ikke minst var han igjen blitt en glad, ung mann som mestret livet.
«Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først passe på å finne ham der hvor han er og begynne der», sa Kierkegaard. Det å ta nåsituasjonen til studenter som kommer til veiledning på alvor, er viktig. Det klarte jeg denne gangen.
Gjesteredaktør Silje Holteberg, karriereveileder ved Universitet i Agder, bearbeider og redigerer tekstene i Veiledning i praksis.
Kilder
Dutton, J.E. (2003). Energize Your Workplace. How to Create and Sustain High-Quality Connections at Work. San Francisco
Bandura, A. (2006). Self-Effiency. I S. Clegg, & J. Bailey, International encyclopedia. Thousend Oaks: SAGE Publications
Skriv ut
