Vi får hele tiden høre at morgendagens vinnere i arbeidsmarkedet blir de nysgjerrige og endringsvillige, som evner å omsette kompetansen sin i nye former. Ny teknologi og nye tjenester vil endre måten vi lever på, og hva som kreves i arbeidslivet.
Konsekvensene for mange arbeidstakere blir store: vi får andre arbeidsoppgaver, skifter jobb hyppigere eller blir tvunget til å finne jobb i andre bransjer. I tillegg må jobbene som forsvinner erstattes av nye arbeidsplasser. Brått har pandemien tydeliggjort dette. De som vil klare seg, er de som ser mulighetene, og som har vilje og evne til å lære.
Omstillingsdyktige og endringsvillige arbeidstakere er mantraet, men hvis vi snur på det, kan vi spørre: Er arbeidslivet omstillingsdyktig og endringsvillig i møtet med arbeidssøkere som aktivt forsøker å bevege seg på tvers? Og tilbyr utdanningsinstitusjonene det arbeidssøkere og arbeidslivet trenger?
Tilværelsen med hjemmekontor og usikkerhet under pandemien har for mange forsterket bevisstheten om behov for karriereendring. Disse historiene er fra før pandemien, men problemstillingene er like relevante nå.
Erfaren og endringsvillig
Beate tar kontakt med oss på karrieresentret for å få hjelp til å orientere seg mot andre jobbmuligheter. Hun er en voksen dame, utdannet førskolelærer og har jobbet med varierte arbeidsoppgaver i barnehage i 14 år.
Nå er hun pedagogisk leder og veileder for studenter fra barnehagelærerutdanningen. Underveis har hun jobbet en lengre periode i barneskolen, hvor hun både underviste og hadde kontaktlæreransvar.
Beate skryter av arbeidsplassen sin og trives veldig godt, men hun innser at hun av helsemessige årsaker ikke bør ha en jobb der hun må være så mye ute. Leddplagene blir verre og verre, og hun er opptatt av å unngå å bli sykemeldt. Beate elsker å jobbe med barn og med mennesker generelt. Hun vil gjerne bruke kompetansen sin om barns utvikling, og om relasjoner og hjelpesystemet rundt, på andre og nye måter.
For å fylle på med ny kompetanse, er Beate godt i gang med en videreutdanning i psykososialt arbeid, på deltid. Hun har begynt å søke på jobber, men hun blir ikke vurdert, og det er et sjokk for henne.
Hun ble ikke engang kalt inn til intervju da hun søkte på en kommunal prosjektstilling som familieveileder, enda hun har jobbet i den samme kommunen i mange år og har samarbeidet tett med alle instanser involvert i prosjektet. De ville helst ha en som var utdannet sosionom, selv om det ikke var presisert i utlysningen.
Beate føler seg sortert bort i første runde, og plassert i bås av sin profesjonsutdanning. Hun får ikke en gang muligheten til å synliggjøre overføringsverdien i kompetansen sin. "Hvis de ikke ser det i den kommunen der de kjenner meg, hvilke muligheter har jeg andre steder da?"
Behov for variasjon
For mange arbeidstakere vil det over tid oppstå slitasje i jobben, og særlig i omsorgsyrker, slik Beates tilfelle er et eksempel på. Barnehagelærere er den yrkesgruppen som topper sykefravær i landet, etterfulgt av sykepleiere.
Dette er en gammel problemstilling, men likevel er det lite tilrettelegging for karriereutvikling i disse yrkesgruppene. Selv om det finnes videreutdanninger og masterutdanninger for både barnehagelærere og sykepleiere, er disse i hovedsak rettlinjede. Med det mener jeg at de er lagd som påfyll eller en spesialisering i eksisterende yrke, ikke omstilling av kompetanse for å kunne skifte yrke.
Den årsenheten Beate tar er et bestillingsoppdrag fra Helsedirektoratet, og et tiltak i regjeringens strategiplan for barn og unges psykiske helse. Beates tanke er at hun skal gjøre seg aktuell for andre type jobber, for å unngå å fortsette i et yrke som kan ende i uførhet.
Den politiske tanken derimot, er at Beate skal ta med seg den nye kompetansen inn sin eksisterende jobb som pedagogisk leder. Det vil dessverre ikke hjelpe på hennes situasjon.
Ifølge Beate sier flesteparten på studiet hennes at de tar det primært for å kunne søke på andre jobber. De er endringsvillige.
Omstilling, ja takk!
Når Cecilie kommer til meg, er hun i barselpermisjon med barn nummer to. Hun er 30 år og har en bachelor i markedskommunikasjon fra BI.
Hun er fast ansatt i et lite, privat firma som driver med markedsføring, det er hennes første relevante jobb etter endt utdanning. Både før, under og etter studiene jobbet hun som ufaglært, blant annet med multihandikappede og på aldershjem.
Cecilie gruer seg til permisjonen er slutt, og angrer på valget av den utdanningen hun har tatt. "Jeg var så umoden," sier hun, "jeg skulle absolutt gjøre noe som ga status. Jeg tenkte ikke så mye på hva jeg trives med selv."
Hun har få gode minner fra studietiden, selv om hun fullførte med rimelig gode resultater. I ettertid forstår Cecilie at det ikke nødvendigvis var noe galt med de andre studentene, hun hadde bare andre interesser og verdier enn det som var gjeldende i det miljøet.
Hun vil jo helst jobbe med mennesker, på en eller annen måte. Cecilie stresser og mistrives i den jobben hun har nå, og klarer ikke å finne motivasjon for å rekke leveranser som bare handler om økonomisk gevinst.
"Jeg trenger å jobbe med noe som gir mening for noen." For å kunne søke på andre typer jobber har Cecilie lett etter utdanningsmuligheter, uten å måtte ta en helt ny bachelor. Hun har familie og to barn, og kan ikke se for seg å starte på nytt på en sykepleie- eller sosionomutdanning. Dessuten vil jo det gjøre den dyre BI-utdanningen helt bortkastet.
Nå har Cecilie funnet flere interessante tilbud om videreutdanning innen veiledning. Hun ser for seg en rådgiverjobb i skole eller helsevesen. Hun spør meg: "Er det en smart prioritering? Jeg må jo ta permisjon. Flere av utdanningene koster også en del penger."
Tydelig videreutdanningstilbud
Mer utdanning er en viktig nøkkel til omstilling. Det gjelder både masterutdanninger og kortere utdanninger. Cecilie synes det er vanskelig å finne relevante tilbud. Hun opplever hjemmesidene til studiestedene som utydelige på hvilke muligheter videreutdanninger konkret kan gi henne i arbeidslivet.
Det kommer for eksempel ikke frem at hun har minimale muligheter for jobb innen skole- eller helsevesen, selv om hun tar videreutdanning innen veiledning, siden hun verken har pedagogisk- eller helsefaglig utdanning fra før. Hun risikerer å bruke av sine og familiens ressurser på å ta en videreutdanning som ikke kan føre henne ut av det jobbsporet hun er i.
Vi trenger et etter- og videreutdanningssystem som ikke bare er lineært, men som også synliggjør hvordan Cecilie og andre kan omstille sin kompetanse på tvers av fagfelt og bransjer.
Fleksibilitet må gå begge veier
For arbeidsgivere i privat og offentlig sektor er det god samfunnsøkonomi at arbeidstakere er endringsvillige og omstillingsdyktige. Det er også god samfunnsøkonomi at den enkelte arbeidstaker utvikler seg og ønsker å stå i jobb lenge. Dette er lettere å oppnå om vi har en fleksibilitet som går begge veier. Koronasituasjonen demonstrerer hvor nødvendig dette er.
Gjennom utdanningen sin besitter Cecilie generisk kompetanse, som kritisk tenkning, samarbeid, nytenking og problemløsning. Dette er relevant kompetanse i mange jobbsammenhenger. Beates relasjonskompetanse og ledererfaring er absolutt overførbar til andre arbeidssteder enn i barnehage.
Vi trenger arbeidstakere som er endringsvillige og omstillingsdyktige, men hvis vi skal ha stor grad av sirkulasjon av arbeidskraft i et omskiftelig arbeidsmarked, må også arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner utøve den samme fleksibiliteten.
*Beate og Cecilie er anonymisert
Kilder:
Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), SSB og Levekårsundersøkelsen (2016)
Prop. 121 S (2018 – 2019): Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (2019–2024)
kompetansebehovsutvalget.no
fremtidensarbeidsliv.no
Skriv ut
