Fagprofilen: Tom Andersen

«Samtaler, tenkte jeg, er et så overordnet bindeledd i alt arbeid at det skulle bli en… hovedinteresse i min fremtid som lege.» (Andersen, 2021, s. 43).  

Trolig er det ingen norsk psykiater som har hatt en slik gjennomslagskraft og betydning innen arbeidet med psykisk helse nasjonalt og internasjonalt som Tom Andersen. Det skriver Magnus Hald, Bengt Karlsson og Rolf Sundet i sin introduksjon til boken Vandringer og veiskiller, en samling av Tom Andersens etterlatte skrifter som de redigerte og utga i 2021.  

Spesialfeltet var familieterapi

Tom Andersen var professor i sosialpsykiatri ved Universitetet i Tromsø og overlege ved Åsgård sykehus. Hans spesialfelt var familieterapi. Det var innenfor dette feltet han, sammen med kolleger ved Åsgård, utviklet arbeidsmåten – eller kanskje rettere sagt perspektivet - reflekterende team. Selv gikk Andersen etter hvert over til å bruke betegnelsen reflekterende prosesser. (Vi bruker reflekterende team her, siden denne betegnelsen er mest kjent).   

I dag brukes reflekterende team innenfor flere ulike fagfelt, inkludert karriereveiledning. Oda Notevarp Paulsen, høgskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet, har gode erfaringer med å bruke reflekterende team i kollegaveiledning – en type veiledning hun mener er viktig for å sikre profesjonalitet i karriereveiledning.  

Veksler mellom indre og ytre dialog 

Reflekterende team handler, enkelt sagt, om at deltakerne i en samtale veksler mellom å snakke og å lytte. De veksler mellom å være i en indre og en ytre dialog. 

– Nettopp denne vekslingen kan gi dypere refleksjon, der en både reflekterer og snakker om hva en har hørt av de andre deltakerne i veiledningen i den indre og den ytre dialogen. Det å øve oss på å ikke skulle respondere umiddelbart, men la innholdet og det som kommuniseres synke inn, lytte aktivt og snakke om hva vi har hørt og observert, tror jeg kan gi læring både innad i et kollegaveiledningsfellesskap, men også ha overføringsverdi til møter med veisøkere, sier Oda Notevarp Paulsen. 

Ville forsøke noe nytt 

Reflekterende team oppsto i et behandlerrom på Åsgård sykehus i 1985. Tom Andersen og teamet hans bestemte seg for at de ville forsøke noe nytt. I et par år hadde de brukt det som ble kalt Milano-modellen innenfor systemisk tenkning, men syntes ikke de lyktes helt.  

I Milano-modellen ble behandlerteamet delt i to. En person i behandlergruppa satt sammen med familien, den andre gruppa satt bak et enveisspeil og observerte samtalen som foregikk på den andre siden. Etter å ha diskutert seg imellom en stund det de så og hørte, hentet fagfolkene bak speilet kollegaen i det andre rommet inn til seg, og la fram sine innspill. Kollegaen gikk deretter ut igjen til familien og presenterte forslagene for dem. 

Droppet enveisspeilet 

På et tidspunkt fikk Tom Andersens team idéen å droppe enveisspeilet. De lurte på om det kunne være verdifullt for familiene å høre de forskjellige ideene og innfallsvinklene teamet diskuterte. Kort sagt at familien eller klientene hørte på mens behandlerne snakket om dem. 

Magnus Hald var en av behandlerne i Tom Andersens team og nær samarbeidspartner fram til Andersens død. Den gang var han nyutdannet lege. I dag er han psykiater og overlege ved Medikamentfritt behandlingstilbud, Psykisk helse- og rusklinikken, Universitetssykehuset Nord-Norge. Slik Magnus Hald husker det, var det Tom Andersen selv som kom på ideen om å åpne opp terapirommet på denne måten.  

– Det vil sikkert være forskjellige versjoner av hvordan (reflekterende team) oppsto. Men vi opplevde det på en måte som litt ubehagelig å forlate familien, og gå bak enveisspeilet og diskutere familiens situasjon med noen andre. Bokstavelig gå bak ryggen på dem vi snakket med. Og det ubehaget førte til at vi bestemte oss for at vi kunne la familien høre på konversasjonen vi hadde bak enveisspeilet. 

Virket frigjørende

Hald opplevde det å åpne opp terapirommet på denne måten, som frigjørende.  

– Jeg tror at noe av det vi oppnådde med denne gruppa og den måten vi jobbet på, var at selve ideen om at dette er mulig, ble veldig sentral. Og det å konkret erfare at vi da snakket på en litt annen måte var også en veldig sterk opplevelse. De tingene vi ikke sa, var ikke nødvendige å si.   

I forordet til boka Vandringer og veiskiller beskriver Hald og medredaktørene reflekterende team som en revolusjonerende endring: «(Vår) påstand er at dette hadde radikale konsekvenser for praksis og forståelse av terapeutisk arbeid innenfor psykiatri og psykisk helsevern.» (Andersen, 2021, s. 23/24).   

Magnus Hald husker at ryktet om den nye arbeidsmåten raskt spredte seg på Åsgård sykehus. Det skjedde etter at en del pasienter kom merkbart forandret tilbake til sengeposten etter at de hadde vært i samtale med teamet. Teamet begynte derfor å invitere med kolleger fra andre avdelinger i samtalene.  

– Da kunne de se at det ikke var undere som skjedde der! Det var jo vanlige samtaler.

Fikk stjernestatus

Reflekterende team ble snart også kjent utenfor landets grenser, og Tom Andersen ble spurt om å holde foredrag verden over. Alene, eller sammen med kolleger, besøkte han over 50 land i årene som kom. Berømmelsen skjøt ekstra fart etter at han publiserte en artikkel i fagtidsskriftet Family Process i 1987.  

Jaakko Seikkula, professor i psykoterapi ved Universitetet i Jyväskylä i Finland og i mange år tilknyttet Universitetet i Tromsø, husker første gang han traff Tom Andersen. Det var på en kongress for familieterapeuter i Praha eller Budapest i 1987, der Tom Andersen skulle holde ett av foredragene.   

– Jeg hadde lest artikkelen hans i Family Process og syntes den var interessant og gikk og hørte på ham. Det var full sal, forteller han.  

– Alle ville høre Tom og hans presentasjon.

Videreutviklet Bateson

«Når vi som terapeuter sier noe, må vi se nøye etter om vedkommende opprettholder lysten til å være med på samtalen eller ikke. Hvis den andre kjeder seg, er våre spørsmål sannsynligvis for vanlige. Om den andre ser ned eller bort eller ikke vil være med og prate mer, er vel våre spørsmål for uvanlige; de kan ha gjort den andre redd eller forlegen eller usikker eller det kjentes smertefullt eller trist, osv.» (Andersen, 2021, s. 66). 

Reflekterende team var langt fra bare et slags heldig eksperiment. Arbeidsmåten hadde blant annet utspring i de ukentlige møtene Tom Andersen etablerte noen år tidligere for en gruppe fagfolk i Tromsø, deriblant Magnus Hald. De leste, diskuterte og analyserte videoopptak av egne pasientsamtaler for å finne ut hvordan de kunne utvikle nye praksiser.  

En av teoretikerne de studerte, var Gregory Bateson. En setning hos Bateson - «en forskjell som gjør en forskjell» – utviklet Andersen og kollegene videre til en ny innsikt om hvordan man kan bidra til forandring: 

«Bytter man ut ordet forskjell med uvanlig, innebærer det at når en person utsettes for noe som er for vanlig, inviteres ikke personen til forandring. Utsettes vedkommende for noe passelig uvanlig, øker sjansene for forandring betydelig. Utsettes personen for noe for uvanlig, skjer det ikke forandring, heller fastlåsthet og motstand» (Andersen, 2021, s. 24). 

Invitere til forandring

Ordet invitere ble sentralt for Tom Andersen: Man kan ikke forandre andre mennesker. Man kan bare invitere dem til forandring. Dette ledet videre til en ny forståelse, som Tom Andersen har kreditert en annen inspirator og samarbeidspartner – den amerikanske psykoterapeuten Harry Goolishian: «Dere skal lytte til hva de (klientene) virkelig sier, og ikke til hva de virkelig mener» (Andersen, 2015, s. 38, her oversatt til norsk).  

Magnus Hald forklarer: 

- Det innebærer at meningen ikke finnes under eller bak det folk sier, det er i det de sier. «Hva ligger i det ordet for deg», ville Tom spurt. Han hadde noen gode eksempler, slik som når en klient brukte ordet uavhengighet, så handlet det om ensomhet. 

Tom Andersen hentet også inspirasjon fra de psykomotoriske terapeutene Gudrun Øvreberg, som i mange år underviste ved Universitetet i Tromsø, og Aadel Bülow-Hansen. De to fysioterapeutene la vekt på sammenhengen mellom en pasients muskelspenninger og (innestengte) følelser. Det de fortalte om at en fysioterapeuts hender hele tiden måtte «lytte seg fram til» pasientens reaksjoner for å kunne bruke passe trykk, ble for Andersen et bilde på hvordan den gode samtalen kunne arte seg.

Helhetlig tilnærming

Det å trekke inn muskelspenninger og pust i en psykoterapisetting – i det hele tatt Tom Andersens helhetlige tilnærming – er noe av det Jaakko Seikkula mener er blant det mest originale og betydningsfulle Andersen bidro med.

Seikkula ser denne helhetlige tilnærmingen i sammenheng med noe annet som etter hans syn også kjennetegnet Tom Andersen, nemlig hans dype respekt for enkeltmennesket.  

- For eksempel når han besøkte oss (i Nord-Finland) i forbindelse med seminarer, så ville han også være med på klientsamtaler. Han kunne ikke finsk, men han var sensitiv for de kroppslige uttrykkene, så på slutten av samtalen ville han alltid si noe, selv om han ikke hadde forstått hva vi hadde snakket om.

Kontroversiell innenfor norsk psykiatri

Til tross for sitt kliniske renommé, var Tom Andersen kontroversiell innenfor det psykiatriske miljøet i Norge. Han følte seg nok mer anerkjent i utlandet, mener Bengt Karlsson, professor i psykisk helsearbeid og leder av Senter ved psykisk helse og rus ved Universitetet i Sørøst-Norge.   

Han tror dette blant annet handlet om Tom Andersens skepsis til psykiatriens vekt på diagnoser. I dag reises de samme motforestillingene også av andre innenfor helsevesenet, så Tom Andersen var her forut for sin tid, mener han.  

- Hva har Tom Andersen tilført samtalebaserte arbeidsmåter, som terapi og veiledning?  

- Jeg tenker det først og fremst er å skape en likeverdighet mellom de som er i rommet og at samtalen utvikler seg i tråd med det de som samtalen handler om, ønsker å snakke om, sier Bengt Karlsson.

Samtalens kraft

«Om et menneskelig senter fins, er det utenfor personen, mellom menneskene. I fellesskapet. I samtalene. I språket. I kulturen. Det er møtene mellom menneskene som blir betydningsfulle for hvordan vi lever og formes. Disse møtene skifter stadig, som menneskene selv beveger seg og skifter. Livet består av ustoppelige bevegelser» (Andersen, 2021, s. 165). 

Tom Andersen døde på høyden av sin faglige gjerning, etter et fall mens han gikk tur ved familiehytta på Sørlandet. Han var på det tidspunktet involvert i flere prosjekter, blant annet i den svenske kriminalomsorgen. 

«Tom var urokkelig i sin tro på samtalens kraft», skrev nå avdøde Sissel Reichelt, professor i klinisk psykologi, i sitt minneord. Per Jensen, professor emeritus i familieterapi, skrev i sin nekrolog at reflekterende team bidro til nye måter å snakke med klienter på og nye ord for å omtale forhold mellom mennesker. «’Hva ser du hvis du ser inn i det ordet’, kunne Tom spørre en klient i en terapitime. Jeg vet hva jeg ser når jeg ser inn i ordet ‘solidaritet’. Jeg ser Tom.» 

Referanser:

Andersen, T. (2021). Vandringer og veiskiller. En bok om berøring og deltakelse i psykiatri og annet fredsarbeid. Bearbeidet og redigert av Magnus Hald, Bengt Karlsson og Rolf Sundet. Bergen: Fagbokforlaget.  

Andersen, T. (2015). Reflekterende processer. Samtaler og samtaler om samtalerne. København: Dansk psykologisk forlag. 

Garcia, A.G., Kjellberg, E., Anderson, H., Haram, A., Flåm, A.M., Wagner, J., Hårtveit, H., Hoffman, L., Seikkula, J., Reichelt, S., Andersen, S., Jensen, P., Hald, M.P. & Sundet, R. (2007). Tom Andersen 1936-2007. Fokus på familien. Vol. 35. Nr. 3. 

Reichelt, S. (2007). Tom Andersen. Tidsskrift for norsk psykologforening. Vol. 44. Nr. 7.