Internasjonale konferanser om karriereveiledning har stadig temaet sosial rettferdighet på agendaen, senest på NICE-akademiet i Krakow og IAEVG i Gøteborg. Vi sitter og lytter til kloke og velartikulerte akademikere fra en rekke land, og kan rett og slett ikke unngå å bli berørt.
For dette handler ikke bare om å få tilgang til noen nye forskningsresultater, perspektiver eller metoder som kan supplere den teori- og verktøykassa vi allerede har. Her bringes et langt større alvor til torgs.
Hva er godt og for hvem
Hva er det vi finner når vi skviser og destillerer karriereveiledning ned til sin reneste form, spør Ronald Sultana. Jo, et ønske om å gjøre noe godt for andre mennesker.
Det som gjør karriereveiledning til et fantastisk felt er nettopp dets potensial til å åpne opp for de viktige spørsmålene rundt hva det betyr å leve et godt liv, og hva det betyr for mennesker å være tilknyttet the world of work, til å kunne se frem mot et anstendig arbeidsliv og med en lønn til å brødfø seg og sin familie.
Men hva som er godt, og for hvem, er spørsmålene vi aldri må slutte å reflektere over. At urettferdigheten finnes, det vet vi alle veldig godt. Valgfrihetens privilegium er tross alt forbeholdt noen ganske få av oss når det kommer til stykket.
Spørsmålet er om vi har kommet for langt i å akseptere tingenes tilstand. Har vi alle blitt til neoliberalistiske subjekter som stilltiende godtar at konkurranse må det være og at livet er urettferdig? Er vi som karriereveiledere så fanget i dette synet, at vi betingelsesløst kjøper at vår jobb er å få så mange individer som mulig til å passe inn i systemet, og aldri omvendt?
Hooley et al. (2018) inviterer oss til å reflektere over om vi i karriereveiledning, til tross for alle våre gode intensjoner, også står i fare for å bidra til å reprodusere et undertrykkende system.
Karriereveiledernes rolle
Å være opptatt av sosial rettferdighet handler blant annet om å gjøre moralske vurderinger av måten rikdom, arbeid, muligheter og andre goder er distribuert til ulike personer og sosiale klasser (Hooley et al., 2018). Temaet er på ingen måte nytt i faglige diskusjoner rundt karriereveiledning.
I tillegg til trioen bak den nye bokprosjektet, har mange forskere opp gjennom årene gitt ulike bidrag til å forstå neoliberalismens klamme hånd på våre liv, og tatt til orde for at karriereveiledning i større grad skal forholde seg mer radikalt til problemstillinger rundt sosial rettferdighet (se f.eks Plant & Kjærgård, 2016, Plant & Valgreen, 2014, Arthur et al., 2013, Barham & Irving, 2011).
Et hovedfokus har vært å utfordre den sterke tendensen til individualisering, som også kommer til uttrykk i karriereveiledning, med sin vektlegging av den enkeltes interesser, ønsker og mål. Konsekvensen kan bli at enkeltmennesket gis et (altfor) stort ansvar for sine valg og sin framtid.
Flere forskere (bl.a. Hooley et al., 2018) argumenterer for å utfordre de sosiale, økonomiske og politiske rammene vi lever under i dag, og går langt i å påstå at endringer i karrierer og arbeidsliv i stor grad er et resultat av politiske samfunnsendringer som migrasjon, globalisering og urettferdig fordeling av makt og penger.
Et sentralt spørsmål blir om karriereveiledere primært skal smøre dette maskineriet, eller utfordre det.
Det er det ikke lett for en karriereveileder å skulle ta inn over seg perspektiver om at man i sin genuine streben etter å hjelpe individer til å finne sin plass i verden og yrkeslivet, faktisk står i fare for å være en del av en «koloniserende hær» som bidrar til at undertrykkende og urettferdige strukturer får leve videre.
Spørsmålet om hva man i så fall skal gjøre, melder seg raskt. Hvordan kan jeg være en karriereveileder som faktisk jobber for en mer rettferdig verden? Hva slags kompetanse må jeg da ha? Hvilke metoder og virkemidler kan jeg bruke?
Fem utkikksposter for praksis
Hooley, Sultana & Thomsens pågående prosjekt er ambisiøst i sin streben etter å nærme seg praktiske tilnærminger og det de betegner som emansipatorisk veiledning, steg for steg (se faktaboks).
Så langt har de antydet følgende fem «signposts» for praksis:
1. Conscientisation.
2. The naming of oppression.
3. Problematising norms, assumptions and power relations.
4. Building solidarity and collective action.
5. Working at a range of levels and scales from the individual to the global.
(Hooley et al., 2019).
Videre følger våre oversettelser av begrepene og en kort beskrivelse med utgangspunkt i Hooley et al (2019), sammen med våre refleksjoner rundt norske forhold og mulige praktiske grep i veiledning.
1. Kritisk bevissthet
Det aller første spørsmålet en karriereveileder må stille seg er følgende: Hva skal motivere meg til å bry meg om sosial rettferdighet? Vi som jobber som karriereveiledere i Norge, lever antagelig relativt privilegerte liv. Hvorfor skal vi da engasjere oss?
Selv om vi i utgangspunktet er genuint er opptatt av våre veisøkeres ve og vel, er det ikke gitt at vi orker å kjempe for å motvirke strukturell urettferdighet i en større sammenheng.
Med conscientisation, et begrep opprinnelig fra Paulo Freire, forstås det å strebe etter å oppøve en grunnleggende kritisk bevissthet og oppmerksomhet rundt de strukturelle forhold mennesker i ulike lag av befolkningen til enhver tid lever under.
Den pedagogiske oppgaven blir å hjelpe individet til å forstå hvordan enkelte sosiale normer og arrangementer kan være begrensende og skadelidende for deres mulighet til å blomstre. «Det er når menneskene sier sin mening og gir verden navn, at de forandrer den, og dialogen tvinger seg frem som menneskenes måte å nå betydning som mennesker på» (Freire 1999, s. 72).
2. Navngi undertrykkelse
Dermed blir det sentralt å sette ord på potensiell undertrykkelse veisøkere lever under. Undertrykkelse kan ha mange former, og handle om alt fra maktesløshet til marginalisering, utnyttelse, kulturell imperialisme og vold (Young i Sultana, 2018).
I veiledningsrelasjoner vil det dermed kunne være svært virksomt, kanskje også frigjørende, å gjenkjenne og sette ord på slike undertrykkende strukturer.
I et samfunn hvor vi har fått inn med morsmelka at vi selv er ansvarlige for våre suksesser og fiaskoer, kan det å få hengt bjella på katten der det er fortjent, i seg selv være med å skape endring.
Språket er nøkkelen til å skape bevissthet rundt systemene og mekanismene som omgir oss. Målet må være å skape et språk for systemkritikk for deretter å finne et språk for muligheter (Sultana, 2018, Freire, 1999).
I første omgang handler det om at veileder anerkjenner og språksetter den frustrasjonen veisøkere utvikler i møte med undertrykkende strukturer.
Det kan være en flyktning som ikke får godkjent kompetansen fra hjemlandet sitt i Norge, en kompetent 60-åring som ikke blir kalt inn på jobbintervju eller en trebarnsmor som opplever at arbeidsgiver ikke tar hensyn til hennes livssituasjon og stiller høye krav til innsats og tilstedeværelse.
Ved å støtte veisøkere i sine opplevelser av urettferdighet og frustrasjon, og sette ord på undertrykkelsen bidrar vi til oppmerksomhet på systemer som ikke alltid står på individets side. På denne måten kan individuell skam og skyldfølelse reduseres. Videre handler det om å sortere ut de faktorene veisøkere faktisk kan påvirke.
Her gjelder det å bruke kreativitet og ha et mulighetsfokus. Veisøkere kan for eksempel oppfordres til å melde seg inn i organisasjoner som bekjemper urettferdighet, eller aktivt bruke sosiale medier og nettverk for å finne støtte og få ideer til hvordan målene kan oppnås sammen med andre i lignende situasjon.
På denne måten kan følelsen av å være alene om problemene dempes og muligheter for å handle skimtes.
3. Problematisere normer, utbredte antagelser og maktrelasjoner
Å problematisere normer, antagelser og maktrelasjoner vi lever med til daglig er et annet steg på veien for Hooley & et al. (2019). Det eksisterer blant annet noen utbredte myter rundt arbeidslivet vi med fordel kan stille spørsmålstegn ved.
Er det virkelig sant at vi bytter jobber oftere enn noen gang, at tradisjonelle organisatoriske rammer ikke betyr så mye lenger eller at vi alle nå må ha høyere utdanning? Hvem snakker sant? Statsministeren som hevder at vi i Norge må jobbe mer og lengre, eller de som tar til ordet for at vi må jobbe mindre for at alle skal få arbeid?
Eksempler på maktrelasjoner mange i Norge kan kjenne seg igjen i er knyttet til ulike mulighetshorisonter på grunn av kjønn, alder, etnisitet, religion, sosioøkonomisk bakgrunn, helse og seksuell orientering.
Kan jenter bli elektrikere eller lastebilsjåfører? Kan menn velge å jobbe deltid for å være mer sammen med barna sine? Har kvinner mindre sannsynlighet for å bli valgt inn i toppledelsen i næringslivet? Er det mindre sannsynlig å bli innkalt til et jobbintervju hvis man heter Mohammed eller Aisha?
Hvordan er det med arbeidslivets forventninger til hva en jobbsøker med en funksjonshemming kan bidra med? Og hvordan blir arbeidssøkere med høy alder møtt? Følger arbeidsgivere opp statsminister Erna Solbergs oppfordring i sin nyttårstale om å ta sjansen på å ansette folk med «hull i CVen»?
Frida Wikstrand er en av bidragsyterne i 2019-boka. Hennes arbeid med en normkritisk inngang til veiledning tar utgangspunkt i at alle yrker i stor grad er kulturelt og strukturelt pregede.
For veiledere handler det om å bli bevisst sine egne normer og antagelser knyttet til arbeidslivet, diskutere med kollegaer hva det innebærer å være nøytral i veiledningssammenhenger, samt våge å løfte diskusjonene med veisøkere (Wikstrand & Eriksson, 2015).
En annen som bidrar med et praktisk perspektiv er Kristin Midtun. I sin masteroppgave fra 2015, utarbeidet hun en workshop for veiledere der målet er å skape refleksjon og kritiske tilnærminger til sosial urettferdighet.
4. Bygge solidaritet gjennom kollektive handlinger
En tilnærming som særlig Rie Thomsen har jobbet mye med, handler om å bygge solidaritet gjennom kollektive handlinger og veiledningsprosesser. Veisøkere lever sine liv i mange små og store systemer og felleskaper.
Dersom karriereveiledning når ut i disse felleskapene, kan veisøkers personlige ansvar tones ned. Det vil kunne legges til rette for kollektiv trøst og støtte, identifisering av felles utfordringer, interesser og muligheter, samt potensiell solidarisk motstandskamp mot undertrykkende strukturer (Thomsen, 2017, Thomsen et al, 2013).
Konkret handler det altså om å vri det intense fokuset på individuell veiledning til mer gruppe- og felleskapsorienterte prosesser. Karriereveiledning i grupper og fellesskaper kan gi mange positive resultater (Seville, 2013, Dovland, 2013, Holm-Nordhagen, 2016 og Helland, 2017).
Gruppeveiledning kan bidra til empati og åpenhet, noe som i seg selv er vesentlig for å motarbeide utenforskap og fremmedgjøring. Den støtten som oppstår i gruppedynamikken kan gi mot til å motarbeide utfordringer og hindringer, og til å se nye løsninger.
Men en gruppeveiledning vil som regel foregå på veilederens premisser og der veilederen er komfortabel. Kanskje vi skal ta utfordringen til Rie Thomsen og tenke mer kreativt, bruke fantasien og finne nye rammer for veiledning i grupper og fellesskaper.
Kan vi for eksempel oppnå større effekt av veiledningen hvis vi oppsøker veisøkerne der de er? Det kan være på arbeidsplasser, på skoler, i organisasjoner eller i mer private nettverk.
Et eksempel er «Spillhuset» i Bærum, hvor kommunen, Oppfølgingstjenesten og en videregående skole gått sammen om å lage en arena for ungdom som har droppet ut av skolen. Mange av disse er aktive gamere.
Spillhuset er et sted hvor de unge møtes for å drive med det de kan best og er mest komfortable med. «Det er om å gjøre å finne en arena som er komfortabel for dem, og heller ukomfortabel for oss. Enn omvendt», sier Pål Gustavsen i Oppfølgingstjenesten.
Andre fellesskap karriereveiledere kan oppsøke er språkkaféer for innvandrere som arrangeres av biblioteker og Røde Kors i kommunene eller fritidsklubber. Oppfordringen til karriereveiledere blir dermed- bruk fantasien for å finne gode veiledningsgrep, gå ut og finn nye arenaer!
5. Arbeide på ulike nivå fra det individuelle til det globale
Hooley, Sultana og Thomsens prosjekt er ikke å argumentere for at en-til-en veiledning ikke lenger bør ha sin plass i karriereveiledningspraksis, eller at velkjente individualpsykologiske tilnærminger fullstendig har gått ut på dato. Snarere slås et slag for at karriereveiledning tuftet på en ide om sosial rettferdighet må operere på ulike nivå, i ulike miljø, fra det individuelle til det globale.
Med andre ord: I tillegg til vårt arbeid med enkeltindivider må vi i blant også orke å løfte blikket og bry oss med hva som skjer på et meso- og makronivå.
For eksempel er det interessant å reflektere over hvordan vi adresserer temaet sosial rettferdighet i Norge. I den offentlige norske diskursen snakker vi i dag mer om sosial inkludering enn om sosial rettferdighet.
To sider av samme sak, vil antagelig mange hevde. Forholdet mellom sosial inkludering og sosial rettferdighet, kan lyssettes gjennom Nancy Frasers (2003) begrepspar, «justice of recognition» og «distributive justice».
I et sosialt rettferdighetsperspektiv må vi være opptatt av både inkludering av ulike grupper og nødvendig redistribusjon av makt og ressurser. I følge Fraser har den siste dimensjonen en tendens til å tape terreng under neoliberalistisk styring.
Det kan altså ligge en signifikant forskjell i om vi inkluderer inn i en verden de fleste er fornøyd med, eller om vi har som utgangspunkt at så lenge verden er urettferdig må vi først og fremst starte med å gjøre noe med undertrykkende strukturer.
For hvem er subjektet her? Er det først og fremst det store norske vi-et - i form av den privilegerte majoriteten - som inkluderer den andre, slik vi synes at det trengs? Hvordan sikrer vi oss, også retorisk, at det er det enkelte mennesket som får eie sin historie og opplevelse av tilknytning, og føle eierskap og ansvar for sitt eget liv og valg?
Utfordringer og motforestillinger
Norske karriereveiledere vil antagelig i ulik grad være enige i elendighetsbeskrivelsene av hvilken retning verden går i. Hooley et al. (2018) viser til undersøkelser som konkluderer med at for nesten 90 prosent av verdens arbeidsstyrke er jobben oftere en kilde til frustrasjon enn til tilfredsstillelse.
Lignende undersøkelser for Norges del kan tyde på at vi hittil har vært forskånet fra de mest brutale sidene ved arbeidsmarkedet (se for eksempel denne artikkelen i Aftenposten). Graden av alvor kan dermed oppleves mindre påtrengende hos oss, enn i andre deler av verden.
Er vi omforent i hva det egentlig er vi snakker om når vi adresserer social justice og karriereveiledning? Sosial rettferdighet for hvem? Et så stort og komplekst tema vil utvilsomt kreve fortsatt diskusjon og utforskning for at vi med en viss rett skal kunne hevde hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for hvilke handlinger vi kan definere som mer rettferdige enn andre (Sultana, 2014).
Det er også et etisk spørsmål om det å navngi undertrykkelse alltid vil være til veisøkers fordel. Kanskje kan en slik problematisering bidra til at veisøker i enda større grad vil oppleve seg som et offer eller kun er en liten ubetydelig brikke i et stort maskineri.
Hvis vi tar Sartres eksistensfilosofiske perspektiv som utgangspunkt, kan vi stille spørsmålstegn ved hvordan det hjelper karriereveiledning å bakse med rammer og sosiale strukturer.
For gitt at veilederen oppnår å skape en bevissthet og et språk for undertrykkende strukturer – hva så? Hva blir veien videre? Vil ikke veisøker uansett til slutt måtte ta ansvaret for hvordan han eller hun skal forholde seg til sitt liv? En slik tilnærming stiller utvilsomt høye krav til etisk refleksjon og praktisk klokskap av veileder for at unødige steiner ikke legges til byrden.
Oppfordringen om å være kreative og bevege karriereveiledning inn i nye fellesskaper og på nye arenaer, er besnærende. Samtidig må vi stå godt i vår egen profesjonalitet, og være bevisst utfordringer som kan oppstå når etablerte rammer for karriereveiledning blir mer elastiske.
Som kjent kan veien fra akademisk argumentasjon til substansielle endringer for praksis være lang og kronglete. Tross alt har karriereveiledning som praksisfelt lange tradisjoner med å harmonisere individer til å tilpasse seg gjeldende arbeidsliv.
Sosial rettferd som rettesnor for karriereveiledning vil utvilsomt kreve ytterligere tydeliggjøring av prinsipper, virkemidler og fremgangsmåter i tiden som kommer.
Avslutning
Vårt utgangspunkt for å skrive denne teksten er at vi tror Hooley et al. (2018, 2019) har et viktig budskap. Individet kan ikke bære alt ansvar for sin situasjon på egne skuldre alene.
Karriereveiledning som skaper bevisstgjøring og handlekraft rundt undertrykkelse og sosial urettferdighet er dermed viktig. Med alt som skjer på det sosiopolitiske nivået i dag, vil det være utopisk å tro at karriereveiledning alene kan snu vinden i retning av en mer rettferdig verden.
Like fullt, ingen av oss kan frasi oss ansvaret for å gjøre så godt vi kan med de midlene vi har. «Justice is everyone’s business» sier fredsprisvinner Dennis Mukwege. Å engasjere seg i den internasjonale debatten, gjennom å følge med på og la seg inspirere av den forskningen som gjøres rundt karriereveiledning og sosial rettferdighet, er et godt sted å starte.
Referanser
Arthur, N., Collins, S., Marshall, C. & McMahon, M. (2013). Social justice competencies and career development practice. Canadian Journal of Counselling and Psychotherapy. 47 (2)
Barham, L., & Irving, B. (2011). Constructing the future: Diversity, inclusion, and social justice. Stourbridge, UK: Institute of Career Guidance.
Fraser, N.; Honneth, Axel (2003). Redistribution or recognition?: A political-philosophical exchange. London New York: Verso.
Freire, P. (1999). De undertryktes pedagogikk. Ad notam Gyldendal. Oslo
Dovland, K. (2013) Veiledning I grupper. Bergen: Fagbokforlaget.
Helleland, H. (2017) Med hjerte for verstingene. Hvordan kan strukturert gruppeveiledning over tid hjelpe utsatt ungdom i å utvikle karrierekompetanse? Masteroppgave, Høgskolen i Innlandet, Lillehammer.
Holm-Nordhagen, A. (2016). Fra kontor til klasserom. Masteroppgave, Høgskolen i Sørøst-Norge, Drammen.
Hooley, T., Sultana, R.G., & Thomsen, R. (2018). The Neoliberal Challenge to Career Guidance. Mobilising Research Around Social Justice. In Hooley, T., Sultana, R.G., & Thomsen, R. (Eds.) Career Guidance for Social Justice. Contesting Neoliberalism. London: Routledge
Hooley, T., Sultana, R.G., & Thomsen, R. (2019). Towards an emancipatory career guidance. What is to be done? In Hooley, T., Sultana, R.G., & Thomsen, R. (Eds.) Career guidance for emancipation. Reclaiming justice for the multitude. London: Routledge.
Midthun, K. (2015). How can career education and guidance address social justice? Exploring reflexivity and enactment through cooperation with practitioners. Masteroppgave. Universitetet i Warwick. England.
Plant, P. & Kjærgård, R (2016). From mutualism to individual competitiveness: Implications and challenges for social justice within career guidance in neoliberal times. Journal of the National Institute for Career Educatiotion and Counselling, 36, 2016,
Plant, P. & Valgreen, H. (2014). The flip side: Career guidance policies and social control. NICEC Journal, Vol 32, No. 1, 2014.
Seville, C. (2013): Gruppeveiledning. Karriereveiledning i skolen. Pedlex 2013.
Store Norske Leksikon. Hentet fra snl.no.
Sultana, R.G. (2018) Precarity, Austerity and the Social Contract in a Liquid World: Career Guidance Mediating the Citizen and the State. In Hooley, T., Sultana, R.G., & Thomsen, R. (Eds.) Career guidance for emancipation. Reclaiming justice for the multitude. London: Routledge.
Sultana, R. G. (2014). Career guidance for Social Justice in Neoliberal Times. In G. Arulmani, A. J. Bakshi, F. T. L. Leong, & A. G. Watts (Eds.), Handbook of Career Development : International Perspectives (pp. 317-333). New York: Springer
Sultana, R.G., Hooley, T. og Thompsen, R. (2018). Masterclas på NICE-konferansen i Krakow 6. og 7.9.2018
Thomsen, R. (2017). Career guidance in communities. A model for reflexive practice. Derby: International Centre for Guidance Studies. University of Derby.
Thomsen, R., Boelskifte Skovhus R. og Buhl R. (2013): At vejlede i fællesskaber og grupper. Schultz.
Wickstrand, F. & Eriksson, Y.U. (2015). At använda yrkesbeskrivningar i vägledning. I: Loven (red.) Karriärvägledning. En forskningsöversikt. Sverige. Studentlitteratur. AB Lund
Skriv ut
