Som karriereveileder er det spennende å høre de ulike karrierehistoriene i menneskers liv. I møte med Lise*, en dame midt i 40-årene, fikk jeg innsyn i en karriereutvikling fra ungdomsskole og frem til i dag. Jeg ønsker med hennes fortelling å synliggjøre situasjoner mange kan oppleve i forbindelse med karriere.
Lise jobber i dag som miljøarbeider, der hennes primæroppgaver er veiledning og oppfølging av elever som trenger det. Lise kan ikke huske at hun har fått karriereveiledning i sitt livsløp. Karrieren har blitt til gjennom tilfeldigheter, sier hun.
Samtalen med Lise har gjort at jeg gjør meg noen tanker om hva jeg som karriereveileder kunne ha bidratt med i skiftene og bruddene på hennes karrierevei.
Ikke «kult» med yrkesfag
Lise blir tydelig berørt i samtalen med meg om egen fortid. I dag jobber Lise med det hun elsker, men å gå tilbake i tid får frem vonde følelser. Disse følelsene opplever jeg var nært knyttet til overgangene i utdanningsløpet på videregående skole.
Hun startet på allmennfag etter ungdomsskolen, mye på grunn av at vennene valgte det. Hun hadde egentlig et ønske om å starte på helse- og oppvekst, men det var ikke «kult» å gå på yrkesfag den gangen. I tillegg hadde hun en samtale med rådgiver der hun ble frarådet å gå yrkesfag. Rådgiver mente det var et smartere valg å gå allmennfag med tanke på mulighetene videre.
Lise strøk i matte på vg1, de andre karakterene lå på et snitt rundt 4. Kontaktlæreren rådet Lise til å gå vg1 om igjen. Hun snakket ikke med rådgiver angående dette valget. På høsten startet hun på nytt i vg1, og det ble en tung start. De andre vennene hadde gått videre, og hun hadde «dumpet».
Etter noen måneder ønsket Lise å slutte. Hun hadde da prøvd ekstratimer i matte, men følte lite mestring. I tillegg opplevde hun at mattelæreren var lite støttende. Lise drøftet sitt ønske med sine foreldre. De var ikke positive, men ga henne et ultimatum. Hvis hun fikk jobb og i tillegg tok opp fagene på kvelden, skulle hun få slutte.
"Droppet" ut
Etter 14 dager fikk Lise jobb, hun ringte læreren sin for å gi beskjed om at hun sluttet på skolen. Hun arbeidet frem til høsten året etter. Da hadde hun lagt seg opp penger for å starte på det som den gang ble kalt Aftenskolen. Hun fortsatte å jobbe på dagtid ved siden av studiene.
To år senere hadde hun bestått alle fagene og fått jobb som assistent ved en barneskole. Der arbeidet hun i ett år før hun fikk jobb på Steinerskolen, også som assistent.
Jeg blir ydmyk og full av beundring over pågangsmotet Lise hadde i så ung alder. Som hun selv sier var dette en tøff tid. Det var ikke mye tid til venner og fritid, men hun hadde et mål om å bestå videregående skole selv om hun «droppet ut».
På rett plass
På Steinerskolen kjente Lise at hun var på rett plass i livet. Hun kjente mestringsfølelsen og selvtilliten komme smygende. I 10 år arbeidet hun der. I denne perioden tok hun ett års helse-pedagogisk utdanning innenfor steinerpedagogikk.
Etter hvert som Lise opparbeidet seg erfaring og kompetanse, kjente hun likevel at Steinerskolens ideologi ikke var helt i tråd med hennes egen. Hun tok kontakt med fylkeskommunen, der hun ble tilbudt barne- og ungdomsarbeiderfaget som voksenopplæring, slik at hun senere kunne søke jobb innenfor offentlig skole.
Året etter hun var ferdig med voksenopplæringen, ble Lise tilbydd jobb som miljøarbeider på den skolen hun er ansatt på i dag, 14 år etter. De siste to årene har hun tatt fagskoleutdanning innen psykisk helse og rus. Hun stortrives i jobben som miljøarbeider, og føler stolthet over at hun har nådd målet sitt om å arbeide med mennesker på denne måten.
Sårheten over å ha «droppet ut» er fortsatt tilstede når Lise snakket om sin karrierehistorie. Følelsen av å bryte ut av det som den gang og i dag er forventet, er fortsatt et ømt punkt. Lise har vist styrke i å realisere egen utvikling og vekst, men likevel hatt følelsen av å mislykkes. Dette har jeg undret meg over. Hvordan kunne jeg som karriereveileder ha bidratt til at Lise ble bevisst sin styrke og innsikt i egne ressurser?
Selvaktualiseringsbehovet
Valget hun tok om å bryte ut av videregående skole bidro til både omveier og såre følelser, men det bidro også til at hun er der hun ønsker å være i dag.
Ville valget om å slutte på skolen føltes annerledes om hun hadde fått veiledning og anerkjennelse fra en rådgiver? Eller kan jeg se hennes historie i tråd med den moderne veiledningen, der veisøker selv erkjenner hvilken løsning som er den beste gjennom en erkjennelsesprosess?
Likeså undrer jeg meg over hvordan veien hadde vært om Lise valgte helse- og oppvekstfag fra starten av, slik hun faktisk hadde et ønske om. Med tanke på manglende karriereveiledning i skolen og senere i livet har Lise bygget stein for stein og tatt steg for steg i en retning der hun har ønsket å være.
Det kan ses i kraft av Maslows syn på selvaktualiseringsbehov, der synet på mennesket er at vi innehar egenskaper og ressurser som drivkraft, utvikling og vekst, og at disse bringes frem når vi mest trenger dem. Donald Supers teori ville sett Lise sin historie i lys av at hun har funnet adekvate utløp for sine evner, interesser, personlighetstrekk og verdier som tilfredsstillende i både arbeid og i livet.
Normer foran egne valg
I Kversøys perspektiv om pliktetikk, gjør din plikt, er det nøkkelord som bør, må og skal som er dominerende. Svakhetene i perspektivet er mindre grad av refleksjon, det kan gi rom for ansvarsfraskrivelse, og det åpner for moralisme, slik Kversøy ser det.
Lise, som brøt ut av det som var forventet av henne, lyttet til sin logiske fornuft og strittet imot flertallet. Hun tok hovedrollen i sitt eget karriereløp og viste tidlig at hun var eksperten i eget liv. Det at Lise ikke ser sin karriereutvikling som et ledd i egen skapelsesprosess, er trist i mine øyne. I tillegg har det skapt en dårlig selvfølelse for henne.
Det har vært og er uskrevne regler om at man skal fullføre videregående skole på ordinært vis. Det å «droppe ut» for å arbeide og ta kveldskole har ikke vært tradisjon i vårt samfunn.
Kan det være slik at normer og spilleregler i samfunnet påvirker ungdommers karrierevalg i så stor grad at forventninger til hva som er rett å gjøre, overstyrer individets egne karrierevalg? Er skolesystemet så rigid at vi som jobber i skolen ikke klarer å se individet og dets ståsted?
Karriereveileders bidrag
Gjennom dypdykk i Lise sin karrierehistorie får jeg behov for å se mennesket bak valgene og forstå hva jeg som veileder kunne ha hjulpet henne med, slik at hun kunne ha «droppet ut» med verdighet og ikke som en «taper».
Med Savickas teori og bruk av Life Design kunne jeg som karriereveileder ha bidratt til at Lise utviklet mer innsikt i egne interesser, behov og bevissthet rundt egen kompetanse. Slik kunne Lise ha blitt bevisst egne evner til å konstruere sitt eget liv, samt styrket verdighet og selvfølelse i sitt valg.
Det å høre Lises karrierehistorie gjør meg ydmyk og emosjonelt berørt. Historien har gitt meg dypere innsikt i hvor viktig karriereveileders kompetanse og menneskesyn i karriereveiledning er.
*Lise er anonymisert
Gjesteredaktør Camilla Tønnesen, nettveileder ved Min utdanning og karriereveileder ved Kirkeparken videregående skole, bearbeider og redigerer tekstene i Veiledning i praksis.
Skriv ut
