Det blir viktigere å forklare enkle sammenhenger enn å forstå mekanismene bak forholdet mellom tiltak og resultater.
Kritikken handler om at forskning og fagutvikling innenfor evidenstenkningen er sterkt ideologisk preget. Det er mindre plass til det personlige, fortrolige og tillitsfulle møtet mellom yrkesutøver og tjenestebruker.
Karriereveiledning må grunnes på verdier som ser mennesket som noe mer enn «det konkurrerende individ», slik markedsliberalismen forfekter.
«Ikke alt som teller, kan telles. Og ikke alt som kan telles, teller!»
Albert Einstein
Karriereveiledning er en gryende profesjon som skal ta stilling til hva som er et relevant kunnskapsgrunnlag for den faglige virksomheten. Da er det avgjørende å orientere seg i ulike former for kunnskap og i disse kunnskapsformenes vitenskapsteoretiske og filosofiske ståsted.
En av de sterkeste trendene i norsk karriereveiledning for tiden, er karrierekompetanse eller CMS (Career Management Skills).
Karrierekompetanse er definert slik internasjonalt: «A range of competences which provide structured ways for individuals (and groups) to gather, analyse, synthesise and organise self, educational and occupational information, as well as the skills to make and implement decisions and transitions”(ELGPNs definisjon).
En slik bred definisjon vil romme innganger til karriereveiledning som de fleste vil nikke gjenkjennende til.
I mye av faglitteraturen bak utviklingen av karrierekompetanse, i den planlagte følgeforskningen og i metodeutvikling blir det lagt vekt på at tilnærmingene skal være såkalt «evidensbaserte» (Haug 2015).
I den sammenheng er det etter min mening viktig å rette et kritisk blikk mot den vitenskapsteoretiske tradisjonen som evidenskonseptet står i, og mot de avledede forsøkene på å utvikle såkalt «best practice» i mange felt og fagområder. Denne tradisjonen er klassifisert som erkjennelsesteoretisk empirisme og logisk positivisme.
Erfaring og fornuft
I erkjennelsesteori er empirismens begrensninger grundig behandlet i den historiske debatten mellom empirisme og rasjonalisme. Immanuel Kant og Bertrand Russell var blant dem som i ulike epoker argumenterte sterkt for at begge erkjennelsesveiene, erfaring og fornuft, er uatskillelig sammenvevde.
Vi kan fornuftsmessig erkjenne hvilke empiriske funn som er åpenbare og hva de betyr og innebærer, hevdet opplysningsfilosofen Kant (norsk utgave 2009). Den britiske empiristen Bertrand Russell (1998) sier:
Ingen av våre oppfatninger eller formodninger kan gjøre krav på full sannhet; alle har i alle fall en halvskygge av vaghet og feil omkring seg.
De metodene vi benytter når vi vil øke sannhetsgraden av våre oppfatninger er velkjente: Vi hører alle parter i saken, vi prøver å forsikre oss om alle fakta, vi kontrollerer vår ensidighet ved å diskutere med folk som har den motsatte ensidighet, vi søker å oppøve vår villighet til å sette hypoteser til side når disse ikke viser seg adekvate.
Disse metodene er det vitenskapen benytter, og ved dem er de vitenskapelige vitensmengdene bygget opp. I vitenskapen, det eneste område der vi kan finne noe som nærmer seg ekte kunnskap, er menneskenes innstilling prøvende og full av tvil.
Konkret vil rådene fra Kant og Russell innebære at våre erfaringsbaserte funn av resultater av handlinger må veies mot analytiske og intersubjektive korrigeringer og refleksjoner. Vi kan aldri forklare fenomener uten også å forstå dem gjennom bruk av fornuft og vurdering av pålitelighet og forsvarlighet.
Erkjennelsen av om bestemte former for karriereveiledning virker bra, kan altså ikke baseres på korrelasjoner mellom statistiske kategorier der vi alene teller, måler og veier resultater av innsatser. Det blir et overfladisk kunnskapsgrunnlag der svaret på manglende effekter ofte blir å gjøre mer av det samme som ikke virker.
Evidenskonseptets framvekst
Evidens er et nypositivistisk begrep som har røtter i medisinsk forskning i Canada på 1980-tallet. Begrepet betegner empirisk behandlingseffekt i medisinsk-kliniske beslutninger: «Den mest samvittighetsfulle, eksplisitte, kloke og veloverveide bruk av eksisterende «best evidence» som grunnlag for beslutninger om behandling av pasienter» (David Sacket 1980).
Begrepet og tenkemåten fikk enormt gjennomslag, og var på mange måter å betrakte som et paradigmeskifte. Det spredte seg også til andre felt utenfor medisinsk evalueringsarbeid.
Et område i stor vekst er «evidensbasert styring og ledelse» eller EBM (Evidence Based Management), som sprang ut av helseøkonomiske modeller for administrasjon.
Begrepet vant også gehør innen positivistisk sosiologi og statistikk, særlig når det gjaldt dokumentasjon som blir bestilt for styringsformål og rasjonaliseringsformål i offentlig administrasjon. Det var i særlig grad i OECD-landene at begrepet ble tatt i bruk.
Hva virker best for minst mulig kostnad? Og hvordan kan vi etablere stabile relasjoner mellom tiltak og resultat? Dette er de store styringsutfordringene for stater med nyliberal økonomi som vil stramme inn offentlige utgifter.
Tenkemåten er blitt et økonomisk-administrativt styringskonsept med fornyet tro på positivistisk mål-middel-rasjonalitet, hevder professor Tore Johan Ekeland (2014). Begrepet har nå også gjort sitt inntog i arbeidet med metodeutvikling innen karriereveiledning (Haug 2015).
Kritikken
Det kan være grunn til å se på den kritikken som evidenstenkningen på andre felt har blitt gjenstand for. De mest kritiske røstene kaller retningen et «byråkratisk monster» med skjematiske oppskrifter som ligner på «kokebokoppskrifter».
Ja, til og med en av evidensbegrepets grunnleggere sier rett ut at det var «ikke slik det var tenkt» (Robert Haynes mfl., ifølge Ekeland 2014). På mange områder av offentlig tjenesteyting i Norge finner vi i dag et villnis av instrumenter og retningslinjer som i første rekke legitimeres gjennom lønnsomhet og resultatmessig evidens.
Slike oppskrifter på handling fører til en maktforskyvning fra utøver til system. Det vil si at de administrative byråkratiene gir anvisninger til praksisfeltene om hva som er beste måte å utøve fag på. Det fører til mindre autonomi for profesjonsutøverne. Byråkratiet gir stimuli til å følge bestemte manualer, noe som i praksis medfører metoderigiditet i fagutøvelsen.
Det er også reist kritikk for at de evidensbaserte manualene svært ofte er mest tilpasset dem som responderer på «oppskriften», altså de som har små eller «normale» utfordringer.
I skolen vil det handle om dem som gjennomfører videregående skole. Det gir i sin tur mindre plass til marginaliserte målgrupper, altså de som ikke gjennomfører. Standardoppskriftene gir mindre rom for tilpasning for brukergrupper som ikke følger den brede vei.
Kritikken handler om at forskning og fagutvikling innenfor evidenstenkningen er sterkt ideologisk preget. Det er mindre plass til det personlige, fortrolige og tillitsfulle møtet mellom yrkesutøver og tjenestebruker. Ekeland sier det slik (Ekeland 2014):
«Evidenskonseptet sjølv representerer overtru og ein styringshybris… (Det) handlar om ein relativ ateoretisk empirisk pragmatisme, opphøgd som vitskapeleg styringsgrunnlag for praksis… Det viktigaste er å dokumentere at noko verkar. Kvifor, som er vitskapens fremste mål å finne ut av, har kome i bakgrunnen. Difor har evidenskonseptet ført til ein omfattande pseudovitskapleg varedeklarasjon av metodar og tiltak».
Den internasjonale kritikken av evidenskonseptet problematiserer en rekke forhold ved denne type forskning:
- hva det er som teller eller slår ut som evidens
- manglende differensiering av hvilke typer effekter det er tale om
- hvilke evidenser som er tilgjengelige og hvilke som ikke er det
- hvilke det søkes etter og hvilke det ikke søkes etter
- hvilke som er mulige og hvilke som ikke er det
- hvem som har makt til på bestemme hvilke evidenser som bli gjenstand for forskning og hvilke finansieringskanaler for forskning som bestiller hvilke funn
De fleste kritikerne er enige om at funnene i seg selv, hvor interessante de enn framstår, i liten grad er gjenstand for kritisk analyse og fortolkning. Det blir viktigere å forklare enkle sammenhenger enn å forstå mekanismene bak forholdet mellom tiltak og resultater.
Alt kvantifiseres med sikte på at det kan telles, måles og veies. Kvalitative forhold skaleres til tall. Tallene blir opphøyd til objektive funn som forklarer verden. Dermed blir vi avskåret fra innsikt i og forståelse av interessante fenomener.
I transformasjonen fra naturvitenskapelig somatisk medisin til fag som handler om mellommenneskelig intervensjon i form av ledelse, styring, veiledning, undervisning og sosialt arbeid, skjer det dessuten noen kortslutninger.
Disse kortslutningene har stor betydning for karriereveiledningens adopsjon av evidenskonseptet. Følgende sitater gjengir noe av kritikken som er rettet mot evidensbasert styring og ledelse (EMB):
«EBM has been criticized for treating «evidence» and «scientific method» as if they were neutral, value-free descriptions» (Morrell 2008).
«From this perspective, what counts as «evidence» is considered as intrinsically problematic and contested because there are different ways of looking at social conditions» (Learmonth, 2008).
««Management» is not necessarily an automatic good thing -it often involves the exercise of power and the exploitation of others. Efforts have been made, however, to include a balanced treatment of such issues in reviewing and interpreting the research literature for practice» (Rousseau, Manning & Denyer, 2008)
«Critical theorists say fundamental problems with evidence-based management have been ignored» (Morrell 2012)
Evidenskonseptet i styring av samfunnet – hvordan skjer det i praksis?
Evidensforskningen og bestrebelsene på å utvikle det såkalte «best practice»-konsepter kan sies å passe som hånd i hanske med den styringsideologien som går under betegnelsen New Public Management (NPM).
Denne styringsideologien er tilpasset markedsliberalismen, og er ideologisk utviklet i England. NPM kan beskrives som en «tredje vei» mellom sosialdemokratisk statsformynderi og thatcherismens sanering av offentlig tjenesteyting.
Den har gjort sitt inntog i Norge de siste 20-30 åra som styringsform. Styringsideologien har på sett og vis har lagt seg oppå rettsstatens juridiske regulering av individers rettigheter og statens plikter, slik vi kjenner det fra for eksempel Forvaltningsloven.
Den har også lagt seg oppå det vi kjenner som den sosioøkonomisk regulerende staten med planøkonomi, offentlig redistribusjon og stimulans for arbeid og velferd – det vi kjenner som selve fundamentet for «velferdsstatsyrkenes» samfunnsmandat (Slagstad 2005).
De fleste tjenesteytende yrkene og profesjonene i vår tid har hatt et mandat fra samfunnet. Mandatet er gitt gjennom lover som gir utøverne fullmakt og autonomi i yrkesutøvelsen, for eksempel slik Opplæringslova gir lærere tillit til å bruke faglige kunnskaper og skjønn.
I praksis har New Public Management i deler av offentlig forvaltning og tjenesteyting fått disse framtredende kjennetegnene:
- Etablering av markeder og konkurransemekanismer innen offentlig tjenesteyting
- Tjenesteutsetting til lønnsomme foretak, eventuelt til andre land
- Mål- og resultatorientert ledelse, herunder evidensbaserte beslutningsunderlag, aktivitetsregistrering, kvantitativ måling, anbud, rapportering og testing
- En dominerende økonomisk-administrativ diskurs som sprer seg fra administrative instanser til politikken, og som gjennomsyrer språket som tjenesteytere møter brukere med og som byråkratiserer profesjonenes virksomhet
- «Rapporteringshysteri» som ofte omtales som tidstyver
- Metodestandardisering basert på evidensbaserte manualer
Karriereveiledning i ideologisk krysspress
Vi som arbeider med kompetanseutvikling i karriereveiledning har et ansvar for å følge med i utviklingen. Ser vi tendenser til at karriereveiledningen blir et redskap for politiske mål? Er karriereveilednings mål å styrke vår konkurranseevne og vår økonomi gjennom å sikre næringsnyttig kompetanse og kunnskap?
I seg selv er ikke dette feil. Det er en nødvendig del av funksjonen til karriereveiledningen å bidra til sikre samfunnet yrkeskompetanse over en bred skala. Dette gjelder enten samfunnet fortsetter i nyliberalistisk lei eller om det finner tilbake til «den nordiske modellen». Men for profesjonell karriereveiledning er ikke en slik målsetting tilstrekkelig.
Karriereveiledning må ha et danningsperspektiv for øye. Karriereveiledning skal ha respekt for læringens og arbeidets iboende meningsbærende og meningsskapende innhold i et helhetlig og livslangt perspektiv.
Og karriereveiledningen må respektere danningsmålet som er nedfelt i Opplæringslova, men som er i ferd med drukne i skolens prioritering av nyttige produksjonsrettede ferdigheter og kunnskaper.
Det er fare for at vi utvikler et reindyrket instrumentalistisk menneskesyn dersom evidenstenkningen og NPM-ideologien får ture fram uten kritiske røster (Lingås 2014).
Karriereveiledning må grunnes på verdier som ser mennesket som noe mer enn «det konkurrerende individ», slik markedsliberalismen forfekter.
Det er mange symptomer på at det instrumentalistiske menneskesynet kommer til uttrykk i testregimene i dagens utdannings-Norge og i styringsprinsippene i offentlig forvaltning. Disse diskursene understøttes av Bologna-prosessen og OECD-anbefalinger (Kjærgård 2012).
Rom for danningsperspektivet!
Men det fins motkrefter. Lærerstreiken i 2014 handlet om å forsvare en profesjonell autonomi med mindre styring fra administrative regimer, mindre testing og falsk konkurranse.
Flere og flere ser på målstyringsregimene i skolen og på testregimene som uforenlig med et liv der barn og unge får lære for livet og ikke bare for næringslivet (Sjøberg 2007).
Karriereveiledning forstått som utvikling av kompetanser (skills) for å takle livet, herunder ferdigheter for å mestre karrierevalg, er i utgangspunktet svært formålsorientert. Det har dermed uunngåelige elementer av instrumentalistisk tenkning i seg.
Men i karriereveilederens «verktøykasse» må det finnes en kritisk holdning til vår tids evidenskonsept. Intet verktøy er bedre enn den hånden som holder i det.
Danningsperspektivet – som i sitt vesen ikke er instrumentalistisk – handler om identitetsutvikling, modning og grunnlag for livsvalg. Det handler om sosialt liv og samhandling med andre, samt forståelse av kultur og teknologi. Dette perspektivet hører til i fagutviklingen av karriereveiledning.
Perspektivet er sporadisk til stede. Den sosiodynamiske veiledningstradisjonen, slik vi finner den hos canadierne Vance Peavy og Norman Amundson, utgjør allerede en motdiskurs (Peavy 2006; Amundson 2001). Denne motdiskursen bør sette sitt preg på den videre fagutviklingen av karriereveiledning i Norge.
Referanser
Amundson, Norman E. (2001) Dynamisk vejledning. Fredensborg: Studie & Erhverv
Ekeland, Tor Johan (2013): Evidenstyranniet. Oslo: Naturterapeuten nr. 2/2013
Haug, Erik (2015) CMS: et felles perspektiv for karriereveiledning i Norge? Oslo: Vox
Kant, Immanuel (2009 norsk utg.) Kritikk av den praktiske fornuft. Oslo: Pax forlag
Kjærgård, Roger (2012) Karriereveiledningens genealogi Den suverene stats regulering av det frie utdannings- og yrkesvalg (PhD-avhandling). København: Instutut for Uddannelse og Pedagogik (DPU) Aarhus Universitet.
Learmonth, Mark (2008). Speaking out: evidence-based management: a backlash against pluralism in organizational studies? Organization 15 (2): 283-291.
Lingås, Lars Gunnar (2014) Ansvar for likeverd. Oslo: Gyldendal Akademisk
Morrell, Kevin (2008). The Narrative of ‘Evidence based’ Management, Journal of Management Studies, 45(3): 613-635.
Morrell, Kevin (2012). Evidence-Based Dialectics, Organization, 19 (4): 461-79.
Peavy, R. Vance (2006) Konstruktivistisk vejledning. Teori og metode Frederiksberg: Studie & Erhverv
Russell, Bertrand (1998) Hvorfor jeg ikke er en kristen. Oslo: Humanist forlag
Rousseau, Denise .M., Manning, J. & Denyer, D. (2008) Evidence in Management and Organizational Science: Assembling the field’s full weight of scientific knowledge through reflective reviews. Annals of the Academy of Management
Sjøberg, Svein (2007) PISA and "real life challenges": Mission impossible? I: Hopman, S (Ed) (2007) PISA according to PISA, Does PISA Keep What It Promises? Wien: LIT Verlag 2007
Slagstad, Rune (2005) Utvalgte polemikker. Oslo: Pax forlag
Skriv ut
