I samtaler med stort sett alle jeg møter, både profesjonelt og privat, har jeg blitt gjort oppmerksom på et oppsiktsvekkende sosialt fenomen. «Alle» har på et eller annet tidspunkt i livet opplevd det de vil kategorisere som «dårlig» karriereveiledning. Samtidig har jeg de siste årene fordypet meg i feltet, og observert at kvalitet har vært et gjennomgående tema og fokusområde i nasjonalpolitiske føringer, utredninger og tiltak. Utviklingen av det nasjonale kvalitetsrammeverket har i den forbindelse vært spesielt spennende å følge med på. Helt siden offentliggjøringen har jeg vært nysgjerrig på hvordan rammeverket har blitt mottatt av menneskene som jobber med karriereveiledning til daglig.
Denne artikkelen er skrevet på bakgrunn av masteroppgaven «Det føles ut som at man må gå inn med fakkel og si; folkens, se her, det her er viktig». Ved bruk av kvalitativt intervju som metode ble fem personer som arbeider med karriereveiledning, intervjuet om hvordan de opplever kvalitetsrammeverket i lys av egen praksis. Tidligere forskning med liknende tematikk har ofte begrenset seg til undersøkelser i skolen. I et forsøk på å løfte blikket mot karriereveiledningsfeltet som en helhet har jeg i min studie samlet inn data på tvers av sektorer og arbeidsplasser.
En ny oppgave eller gave?
Nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning ble offentliggjort for et par år siden, og er resultatet av et lengre utviklingsarbeid. Det uttalte målet med kvalitetsrammeverket er å «gi praktikere, eiere, ledere og fagfeltet for øvrig et nyttig verktøy for utvikling av kvalitet i karriereveiledning». Veiledere på tvers av sektorer og arbeidsplasser har dermed fått en ny oppgave, eller en gave, alt ettersom hvordan man velger å omfavne rammeverket.
Etter å ha tatt temperaturen i praksisfeltet kan jeg gjengi blandede meninger om rammeverket, men for det meste positiv respons. Kvalitetsrammeverket beskrives av flere som en etterlengtet gave – en standard å ta utgangspunkt i, som kan inspirere til videreutvikling av egen tjeneste og praksis. Rammeverket vekker engasjement for karriereveiledning som fagfelt, med dets tydelige fokus på kvalitet.
Egen forskning viser likevel at vi har en vei å gå før vi benytter oss av rammeverkets fulle potensial. Realiteten er at praktikere møter på betydelige utfordringer i bruken av rammeverket i egen praksis, uten tydelig implementering i egen veiledningstjeneste.
Hvordan tolker veiledere rammeverket?
Forskningsresultatene indikerer at karriereveiledere i utgangspunktet tolker kvalitetsrammeverket som nyttig. Nytteverdien, ifølge veiledere, handler om å ha noe konkret og felles å henvise til, trygghetsfølelsen de får gir ved at andre i feltet bruker rammeverket, og tilgjengeligheten ved behov for kompetanseheving. Rammeverket gir inspirasjon og fungerer som en veiviser for praksis. På den andre siden oppleves også rammeverket som omfattende og abstrakt:
«Jeg synes det er et kjempefint verktøy … Det er jo veldig omfattende. Jeg tok og gikk inn på det i stad, fordi det var en stund siden jeg hadde vært inne på de nettsidene der, og der var det sånn; OK, det er fire deler, og dette var delene, OK, så blir jeg overveldet av at; oi, dette skal være på plass for å ha god kvalitet, på en måte. Dette er idealet».
Sitatet er hentet fra et av intervjuene i undersøkelsen, og illustrerer den tosidige tolkningen av rammeverket. Det er altså en betydelig utfordring for denne veilederen å oversette teori og verktøy til praktisk bruk, uten tydelig forankring i egen tjeneste. Studien viser at flere veiledere opplever kvalitetsrammeverket som omfattende, mye på grunn av dets store omfang. Rammeverket oppleves videre som abstrakt; lite treffende i sitt valgte teoretisk-politiske språk og generelle beskrivelser, noe som bidrar til forvirring rundt bruksområdet.
Et dyptgående gap mellom politikk og virkelighet
Karriereveiledning kan betraktes som noe som eksisterer i spenningsfeltet mellom samfunnsmessige og individuelle behov, skriver Roger Kjærgård. Dette har resultert i en rekke ulike diskurser om betydningen og formålet med karriereveiledning. I artikkelen «The Gap Between Policies and Practices» pekte Jane Goodman og Sunny Hansen på at det potensielt eksisterer et dyptgående gap mellom politikk og virkelighet i karriereveiledning. Deres funn er svært aktuelle i norsk sammenheng.
Karriereveiledning i Norge utøves i flere sektorer, og består av fagpersoner med ulike stillingstitler og arbeidsoppgaver. Dette skaper naturligvis store forskjeller i veiledningspraksis. Videre tenderer implementering av helhetlige systemer for karriereveiledning mot å bli opp til karriereveiledere i utøvende praksis, og ikke ledelse – noe som resulterer i varierende suksess og svak kvalitetssikring.
Masteroppgaven belyser denne spenningen mellom politikk og praksis, og gir innsikt i hvordan «gapet» ser ut i lys av kvalitetsrammeverket.
Usynlige barrierer
Ytre faktorer som blant annet opplevelse av en hektisk og travel hverdag, samt lite ressurser og tid til kvalitetsutviklingsarbeid, var gjennomgående opplevde utfordringer i bruken av kvalitetsrammeverket i praksis. Jeg vil på bakgrunn av forskningsresultatene argumentere for at gapet mellom rammeverket og veiledningspraksis skyldes disse åpenbare utfordringene, men også av noen indre faktorer – som jeg har valgt å kalle usynlige barrierer.
Studien peker på at det finnes spesielt to barrierer for implementeringen av kvalitetsrammeverket i en gitt tjeneste og/eller praksis:
1. Engasjement
Forskningen peker på at det å ha engasjement for kvalitetsarbeid er drivkraften bak arbeidet med kvalitetsrammeverket. Engasjementet utgjør derfor en vesentlig forutsetning for implementeringen av det i praksis. Flere veiledere mente i studien at arbeidet med rammeverket i deres tjeneste og veiledningspraksis bæres ene og alene gjennom deres personlige engasjement. Veiledere i studien fortalte blant annet:
«Du skal liksom være litt over gjennomsnittet engasjert føler jeg for å være inni dette her, og prioritere det, og velge bort mye annet».
«Vi hadde en utskifting i staben (…), der to-tre ildsjeler forsvant. Jeg tror det er veldig personavhengig (...) det er noen som må føle litt sånn engasjement (..). I tillegg til den vanlige driften vi skal ha og alt som skjer, så kjenner jo jeg kanskje på at det er synd at det skal være personavhengig da, eller basert på en eller flere sine engasjement. At det kanskje heller burde være noe som ledelsen legger litt føringer på; dette skal vi bruke på denne måten».
Sitatene fremhever realitetene i praksis, samt en individualisme i arbeidet med å implementere kvalitetsrammeverket.
2. Relevans
Veiledere må i tillegg føle at kvalitetsrammeverket er relevant for dem og deres praksis, viser forskningen. Det som kan oppleves relevant for en veileders praksis, kan oppleves irrelevant for en annen. Fagfeltet er preget av store bransje- og tjenesteforskjeller. En veileder beskrev kvalitetsrammeverket som helt grunnleggende for hvordan de jobber i tjenesten sin, etter å ha sett nytteverdien og tatt eierskap til innholdet. Flere veiledere fra undersøkelsen uttrykte på den andre siden at de allerede praktiserte veiledning i tråd med rammeverket, og så lite behov for å sette seg inn i det. En av disse fortalte blant annet om sin reaksjon ved lanseringen av de etiske retningslinjene i rammeverket, da dette var nærmest en «blåkopi» av de retningslinjene veilederen allerede hadde tatt i bruk i en årrekke i sin bransje. En tredje veileder sa:
«Jeg føler jo at jeg har lang erfaring, så det hjelper jo på også, at jeg er trygg i rollen. (…) jeg for min del kjenner at jeg lever i praksisen. Jeg har med meg det jeg har fått på innsiden gjennom teorien, men sitter ikke og nileser kvalitetsrammeverket for å si det sånn».
Disse opplevelsene løfter frem viktige poeng: Både bruken i egen praksis og implementeringen av rammeverket i egen veiledningstjeneste er valgfritt. Det burde påpekes at slike valg også tas på bakgrunn av økonomiske faktorer eller tjenestens ytterligere rammer og mandat.
Et personavhengig og valgfritt rammeverk
Barrierene, som vi kan kalle «engasjement» og «relevans», er altså i stor grad personavhengige forutsetninger for implementeringen av kvalitetsrammeverket. Mye står og hviler på den enkelte veileder når det kommer til implementeringen av rammeverket. Dette henger tett sammen med det faktum at kvalitetsrammeverket representerer en faglig standard for praksis, og ikke et lovfestet krav som tjenester er pliktige til å implementere.
Tristram Hooley og Suzanne Rice kaller dette en «rådgivende tilnærming» til kvalitetssikring, der kvalitet beskrives og vises til gjennom forskning. Dette danner et grunnlag for hva som anses som god praksis. I tillegg kan rammeverket anses å være «organisk» i sin tilnærming, der kvalitet defineres av ledelse og den enkelte veileder, og er avhengig av deres faglige verdier og ønske om å gjøre en god jobb.
Valgfriheten gjør at det blir opp til hver enkelt veileder å «utøve kvalitet», og opp til hver tjeneste å implementere kvalitetsrammeverket, i tillegg til å legge føringer på omfanget av dette. Den iboende valgfriheten i kvalitetsrammeverket kan ses i sammenheng med Erik Hagaseth Haugs undersøkelse, der han kom frem til at kvalitet i karriereveiledning kan omtales som en individrettet kompetanseutviklingsprosess, og at forståelsen av kvalitet hos veiledere er preget av individuell frihet innenfor satte politiske rammer. Haug belyser altså individualismen veiledere står ovenfor.
Min egen studie konkluderer med at denne personavhengige individualismen og valgfriheten rundt bruk kan være en utfordring, men også en fordel i arbeidet med implementering i en gitt tjeneste. På den ene siden kan de nevnte barrierene ses på som et svakt ledd i kvalitetsrammeverkets uttalte mål om at rammeverket skal være et nyttig verktøy for alle i praksisfeltet. På den andre siden kan rammeverkets iboende valgfrihet kan skape engasjement og muliggjøre lokal tilpasning, slik at det oppleves relevant.
Suksesshistoriene i studien omhandler en pragmatisk holdning til rammeverket, der man først tar utgangspunkt i egen tjeneste og praksis, og deretter tar stilling til hvor rammeverket passer inn, i henhold til tjenestens gitte rammer. Ved å avgrense omfanget eller starte med en mindre del, før man eventuelt trapper opp grad av implementering, kan rammeverkets opplevde nytteverdi øke.
Forankring i ledelse er nøkkelen
Dersom barrierene «engasjement» og følelse av «relevans» står i veien for praksisarbeidet, finnes det også her mulige løsninger. I studien ble det klart at noen tjenester har ledelse som driver arbeidet med rammeverket aktivt fremover, mens i de fleste tjenester er realiteten at arbeidet med rammeverket stadig blir opp til hver enkelt karriereveileder. I tjenester der implementeringen av rammeverket står og hviler på den enkelte veileder, oppleves dette som «synd» og «krevende» av veilederne i studien. På den andre siden, i tjenester der implementering er en oppgave forankret i ledelse, opplever praktikere et nyttig rammeverk som de har et bærekraftig eierforhold til.
I masteroppgaven konkluderer jeg med at barrierene kan forbigås gjennom at implementering av kvalitetsrammeverket forankres i ledelsen i karriereveiledningstjenester. Praktikere flest synes rammeverket er nyttig, men opplever samtidig at det er for ressurskrevende å gå foran med fakkelen alene. Ledelse, sammen med praktikere og andre aktører i ulike veiledningstjenester, har dermed en oppgave foran seg. Ved å forankre implementering i ledelse, med lokale tilpasninger for egen tjeneste, kan rammeverket bli en gave for alle praktikere, og bidra til å tette gapet mellom politikk og virkelighet i karriereveiledning.
Litteraturliste
Bakke, G. E., Engh, L., Gaarder, I., Gravås, T. F., Haug, E. H., Holm-Nordhagen, A., Schulstok, T. & Thomsen, R. (2020). Nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning. Presentasjon av områdene kompetansestandarder, karrierekompetanse og etikk. Kompetanse Norge. https://www.kompetansenorge.no/globalassets/kvalitet-i-karriere/rapport_-nasjonalt_kvalitetsrammeverk_for_karriereveiledning.pdf
Goodman, J. & Hansen, S. (2005). Career development and guidance programs across cultures: The gap between policies and practices. The Career Development Quarterly, 54(1), 57–65. https://doi.org/10.1002/j.2161-0045.2005.tb00141.x
Haug, E. H. (2016). Kvalitet i norske skolers karriereveiledning: I spennet mellom storsamfunnets behov og elevenes autonomi [Doktorgradsavhandling, Høyskolen i Innlandet]. http://hdl.handle.net/11250/2444554
Hooley, T. & Rice, S. (2018). Ensuring quality in career guidance: A critical review. British Journal of Guidance & Counselling, 47(4), 472–486. https://doi.org/10.1080/03069885.2018.1480012
Kjærgård, R. & Plant, P. (2018). Karriereveiledning for individ og samfunn. Gyldendal.
NOU 2016:7. Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn. Kunnskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/05a79a5ed91e40e1a80e6f8028b21e3e/no/pdfs/nou201620160007000dddpdfs.pdf
Skriv ut
