«Du?» Brått blir lyskastere slått på og vendt mot meg, jeg står plutselig på en scene, selv om jeg akkurat har kommet inn i ett klasserom. «Et kort spørsmål bare, hvordan lager man indre struktur?»
På scenen står det en mikrofon, og den skal jeg straks svare i.
Jeg ser bak meg og der har jeg støtte i tre flotte korister: personlig kompetanse, yrkesspesifikk kompetanse og teoretisk kompetanse. Sosiolog Greta Marie Skau kaller, i fagboka «Gode fagfolk vokser», koristene for «min samlede profesjonelle kompetanse». Tvilen min står i hjørnet bak sceneteppet og syns jeg skal gå ned fra scenen straks. Tenk om jeg svarer feil på spørsmålet og i farten ikke er sensitiv nok til å romme den andre? Orkesterlederen, som jeg velger å kalle Kompetanse Norge, organiserer hele rommet jeg som karriereveileder har tilgjengelig, og stiller krav til veiledningen. Det skal være kvalitet i veiledning og etiske retningslinjer skal ivaretas og reflekteres over.
Jeg svarer i mikrofonen «Et kort spørsmål, ja. Hva lurte du på?»
Kompetansetrekanten – en modell for profesjonalitet
Illustrasjon er hentet fra: Innovasjon og ledelse: Personlig kompetanse i arbeid med mennesker (inalysko.blogspot.com)
Som karriereveileder på et karrieresenter med voksenopplæring risikerer jeg at deltakerne stiller spørsmål, som jeg ikke alltid er forberedt på. Stiller man uforberedt til veiledning er det flere veier å velge. Her nevner jeg to:
- Rykk tilbake til kontoret, finn fram kalenderen og book en time lengre fram i tid! Kjøp deg tid og forbered deg godt til veisøker kommer.
- Rykk fram, sett rammer, vær med på samspillet som foregår her og nå! Kanskje det er en god grunn til at veisøker stiller dette spørsmålet akkurat nå?
En veisøker og en veileder kan begge risikere å lære noe nytt når de får et uforberedt spørsmål i en korridor eller i et klasserom.
Hva er improvisasjon i veiledning?
Professor emeritus og jazzmusiker Bjørn Alterhaug skriver at man alltid improviserer over innlært materiale, altså man har et repertoar man improviserer over. Noen ganger blir begrepet brukt om noen som tilsynelatende tar kunnskap ut av lufta og sier eller skaper noe helt nytt og uforberedt. Men Alterhaug er tydelig på at det man bringer til scenen eller samtalen i improvisasjon, alltid har rot i noe man har lært fra før av, og gammel lærdom settes sammen på en ny, kreativ måte. Han hentyder også til at all mellommenneskelig kommunikasjon har et preg av improvisasjon og han eksemplifiserer med spennvidden fra hverdagslige samtaler til profesjonell kunst. Skrevet med mine ord: Hvor en samtale ender, kan man ikke forutsi, og hvilke virkemidler jeg som veileder bruker inn i en samtale, er ikke gitt på forhånd.
Relasjonen i veiledning
Hva er en virksom relasjon og hvordan påvirker den veiledningen? Her vil jeg trekke fram Greta Marie Skau og førsteamanuensis Grethe Salicath Halvorsen. Skau oppsummerer at man er en profesjonell veileder når man skiller mellom et «jeg» og et «du». En profesjonell veileder setter «du» i fokus, og har en empatisk tilnærming til problemstillingen som «du» legger fram. Hun trekker også fram at et profesjonelt møte oppstår når veileder kan nyttiggjøre seg av teoretisk kunnskap og være medmenneskelig.
Halvorsen er førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet og har forsket på hva som utgjør en virksom relasjon mellom den som søker hjelp og den som hjelper. Forskningsområdet var pasienter i psykiatri, men jeg antar at informasjonen hun fant kan omsettes til veisøker og veileder. Halvorsen peker på at det er relasjonen til den som søker hjelp som gis mest betydning, ikke terapeutens teoretiske bakgrunn. For å understøtte relasjonens betydning i veiledning brukes en trebeint krakk som symbol, der de tre beina illustrerer: felles mål, enighet om veien til målet og følelsesmessig tilknytning.
Den improviserte veiledningen
Så tilbake til det korte spørsmålet som ble stilt innledningsvis, hvordan skal jeg gå til verks med å svare på: «Hvordan lager man indre struktur?». For å prøve å finne rammene for veiledningen, spør jeg veisøker hva hun mener med indre struktur? Veisøker er 25 år, heter Krishna* og vi er alene på i studierommet. Nå må jeg hente fram to av de tre stolbeina: hva er vårt felles mål, og hvordan kommer vi oss dit? Relasjonen er allerede lagt fordi jeg kjenner deltakeren ganske godt, kanskje det er derfor jeg velger alternativ B. Jeg er med på samspillet her og nå.
Tilsynelatende er vårt felles mål å finne svar på hvordan man lager indre struktur, og ben nummer to; hvordan komme seg dit at man opplever indre struktur. Jeg kan på forhånd ikke vite om tråden jeg plukker fører til rett garnnøste, men jeg har noen erfaringer i min yrkesspesifikke kompetanse som forteller meg at det kan hjelpe å avklare begreper innledningsvis i en samtale. Jeg forsøker å føle meg fram ut fra responsen til veisøker. Jeg ser på mine korister, og to av de tre trer sterkere fram; personlig kompetanse og yrkesspesifikk kompetanse.
Litt for mye «jeg», mer «du»
Mitt andre innspill til veisøker er å se på indre struktur med tanke på grunnleggende behov som søvn og mat. Innspillet mitt kommer fra samspillet vårt, der veisøker svarte at døgnrytmen var vanskelig å opprettholde. Så kommer jeg med noen eksempler om øving på struktur fra da jeg gikk på barneskolen, og måtte lage middag når jeg kom hjem. Hun responderte med at slik var det ikke for henne. Ok, bomvei, det var nok litt for mye «jeg» i denne samtalen, men jeg tørr påstå at jeg har lært noe om hvor denne samtalen er på vei. Det skal mer «du» inn.
Jeg forsøker å finne et nytt spor inn til temaet, som kan være mitt andre stolbein, veien til målet. Veisøker hjelper til, og vi snakker om å øve litt og litt på indre struktur, starte med en ting av gangen. Hun forteller om noe hun hadde lest om å re sengen sin hver dag som en god start, og hun spiller både på sin personlige og teoretiske kompetanse.
Positive unntak
Da kommer jeg på noe jeg har lest, om positive unntak i boken «Konstruktive hjelpesamtaler» av Cato Bjørndalen. Koristen min, den med teoretisk kunnskap, synger høyere enn de andre kompetanseområdene. Jeg tar fram en blå tusj og skriver på tavla: positive unntak. «Er det en gang du hadde positive unntak, og opplevde at du faktisk hadde indre struktur?» spør jeg Krishna. Hun forteller om et treningsprosjekt der hun var svært dedikert og hadde både disiplin og struktur. Hun forteller om inspirasjonen hun hadde for å trene, og hva hun gjorde når det buttet imot og hun egentlig ville gi seg. Mitt håp er at hun kan omsette dette positive unntaket til skolesituasjonen hun er i nå, og bruke dette til indre struktur. Krishna blir stille en stund, og sier ja, det kan tenkes!
Etterpåklokskapen er best
I etterkant ser jeg at jeg kunne gått flere veier med temaet. Kanskje Krishna har struktur på flere ting enn det hun tror selv? Kunne jeg styrket henne mer ved å hente opp flere eksempler? Kanskje jeg skulle utfordret henne mer? Etterpåklokskapen er god, skikkelig god. Hvor var du når jeg trengte deg? Kanskje i alternativ A. en forberedt og strukturert veiledning.
Veisøker Krishna kommer fram til en erkjennelse, at indre struktur kan øves på, men hun sier samtidig at det nok er noe som må dannes fra veldig ung alder. Det ser ut som veisøker vil avslutte samtalen for denne gang. Det må jeg respektere. Scenelyset slås av og hun vender blikket tilbake til pc’en sin og jeg lusker tilbake til kontoret.
Min personlige kompetanse burde vite at et lite spørsmål ikke bare er et lite spørsmål, det er alltid noe mer bak sceneteppet. Jeg tenker at jeg skal ta opp tråden med Krishna igjen i neste uke. Det slår meg at jeg brukte teoretisk kunnskap én gang og yrkesspesifikk kompetanse og personlig kompetanse flere ganger. Dette tenker jeg treffer både Skau og Halvorsen sine ord om at det ikke er bare veileders teoretiske kompetanse som gjør veiledningen profesjonell og virksom, men min interesse for veisøkers tanker.
*Veisøker er anonymisert og har godkjent teksten
Kilder:
Alterhaug, B. (2010). Improvisasjon i veiledning. I B Karlsson & F. Oterholt (Red.)
Fenomener i faglig veiledning. Oslo: Universitetsforlaget (2. utgave). Gyldendal.
Bjørndal, Cato R.P (2018). Konstruktive hjelpesamtaler. Mestringsfremmende perspektiver
og redskaper i veiledning, rådgiving, mentoring og coaching.
Halvorsen, G.S. (2008). Relasjonen mellom hjelper og hjelpesøkende: Hva gjør den
virksom? Nordisk tidsskrift for helseforskning.
Skau. (2017). Gode fagfolk vokser. Personlig kompetanse i arbeid med mennesker (5.
utgave). Cappelen dam akademisk.
Kompetanse Norge (2019) Nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning. Faglig
forslag til områdene etikk, karrierekompetanse og kompetansestandarder 28.03.2021 Title
(kompetansenorge.no)
Skriv ut
