Da jeg var 16 år og skulle velge programfag på videregående i 1996, endte jeg opp med å ta fordypning i rettslære, samfunnskunnskap og engelsk.
Når jeg ser tilbake på den kombinasjonen nå, passer den både til arbeidsoppgavene mine og områder som interesserer meg den dag i dag. Jeg forholder meg daglig til opplæringsloven, jeg er opptatt av sosialisering, overganger, integrering, valg, yrkesliv, familieliv og kulturforståelse.
Jeg har i mange år brukt engelsk som arbeidsspråk, og har jobbet mye med de elevene som drar på utveksling i løpet av videregående skole, eller som planlegger studier i utlandet.
Jeg har fleipet mange ganger med å si at "Jeg fant aldri ut hva jeg selv skulle bli, så da ble jeg karriereveileder slik at jeg kunne hjelpe noen andre med å finne ut av hva de ville".
Jeg husker godt hvordan jeg satt med papirkatalogen til Samordna Opptak på jenterommet i Mysen; den hadde brettede hjørner, utallige streker med markeringstusj, blyantskriblerier og var helt fillete i kantene.
Jeg likte aller best å se bredden i alt hva som fantes. Jeg likte å se variasjonen og likhetene, hvilke steder som tilbød de ulike fagretningene og tenke på hva slags tverrfaglige miljøer som kan oppstå. Tenk, så mange studier bare her i Norge! Over 1300 er listet bare på Samordna opptak, i tillegg til at det finnes det mange private aktører og alle mulighetene i utlandet.
Veien til karriereveiledning
Det jeg visste da jeg gikk ut av videregående, var at jeg ville studere og jobbe med noe som hadde med mennesker å gjøre. Det måtte en type elimineringsprosess til. Jeg forsøkte meg i hjemmehjelpen med gamle mennesker, jeg har vært på SFO med unge mennesker, jeg har jobbet med salg på bensinstasjon, gullsmed og over telefonen.
Da jeg studerte pedagogikk og engelsk ved NTNU, dukket idéen om å ta en master i utlandet opp. I Edinburgh hadde jeg en lærerik og morsom studietid. Det å se på det norske systemet gjennom skotske øyne, å få være i et internasjonalt studentmiljø, og å skrive en stor masteroppgave på et annet språk, har uten tvil vært noe av det mest interessante jeg har gjort.
Masteroppgaven min fikk etterhver tittelen "Career guidance in Norwegian Upper Secondary Schools: Finally improved?". OECD hadde nettopp skrevet en rapport om Norge, og Trond Buland og Vidar Havn jobbet med sine rapporter fra rådgiverfeltet om blant annet delt rådgivningstjeneste.
Jeg gjorde dybdeintervjuer med rådgivere på videregående skole og sammenlignet fylkeskommunenes tilnærming til fagfeltet. Men det var en telefon jeg tok som skulle ha stor påvirkning på meg. Jeg ringte til Liv Marie Bakka, som den gang var leder i Rådgiverforum Norge. Vi snakket lenge. Liv Marie delte både tanker og erfaringer med meg.
Enden på visa ble at vi avtalte at hun skulle sende meg de siste utgavene av fagbladet Rådgivernytt. Jeg husker dagen hvor postmannen banket på døra mi fordi den store konvolutten fra Liv Marie var for tykk til å gå igjennom sprekken på døra. Oppi konvolutten lå det fem tidligere utgaver av bladet.
Jeg fikk et innblikk i hverdagen til en rådgiver, leste om ulike rådgivningsaktiviteter, og jeg fikk et innblikk i hvordan rådgivning kan være hele skolens ansvar. Det var spennende å se hvordan innsenderne så villig delte av sine erfaringer og tanker. På min videregående skole hadde jeg ikke benyttet meg av rådgiveren i særlig grad, jeg kjente han knapt, og jeg visste ikke hva jeg kunne få hjelp til.
Jeg begynte å drømme om jeg kunne bli rådgiver, men jeg hadde jo ikke lærerutdannelse. Etter noen år i Cambridge, hvor jeg jobbet med rekruttering, var tiden inne for å finne jobb i Norge. Flaks for meg så skulle en helt ny skole åpne i Oslo, og jeg fikk jobben som rådgiver i en fulltids stilling.
I 2007 var det ikke vanlig med såpass store stillingsressurser for rådgivere. Det første året som rådgiver, uten å ha jobbet i skolen tidligere, er et av det mest krevende arbeidsårene jeg har hatt.
I dag er jeg glad for at jeg startet med gasspedalen helt i bånn, og en særdeles bratt læringskurve. Det å ha unge mennesker rundt meg daglig, og den systematiske framdriften av skoleåret, er noe av det jeg setter aller mest pris på i jobben min.
Erfaringsdeling
Som gjesteblogger på Veilederforum.no har jeg selv måttet ta en pust i bakken, se på min praksis, sortere mine tanker og reflektere over mine egne valg og verdier.
Jeg er stolt over å være rådgiver, jeg er stolt av hvordan rådgivere er mer opptatt av å samarbeide og å dele, heller enn å konkurrere. Denne delingskulturen gjør oss alle bedre. Man trenger påfyll i en hektisk hverdag fra andre som står i like utfordringer som seg selv!
Og når man jobber med mennesker, er i hvert fall en ting helt klart: det er umulig å bli utlært! Det har vært en glede å få dele med dere.
Skriv ut
