Gjesteblogger: Karriere – vekst eller bevegelse?

Article tema
Gjesteblogger: Karriere – vekst eller bevegelse?

De siste ukene har vi på karrieresenteret sett på hvilke kurs vi skal tilby studentene til våren.  Hvilke ord kan vi bruke for å formidle karrierekompetanse til nye studenter? Det hele kokte ned til karrierebegrepet og hva de ferske studentene oppfatter når vi skriver «karriere».  

Har du jobbet med karriereveiledning en stund, har også du mest sannsynlig blitt utfordret på karrierebegrepet. Du har sikkert møtt på de som tenker at du jobber med å spisse folks albuer og styrke folks klatreferdigheter. Men der tar de grundig feil, gjør de ikke?

Karriere, det handler om aktivitetene og rollene en person har over tid, det er mangefasettert, og så videre, og så videre. Det kan jeg i alle fall si til studentene jeg møter. «Alle har en karriere!», kan jeg si.  

Neste karrieretrekk

Samtidig, når jeg sitter på banen på vei hjem, kan jeg scrolle kjapt gjennom LinkedIn-profilen min, kjenne det bruser i magen over at noen har delt blogginnlegget mitt, og for n’te gang tenke på hva mitt neste karrieretrekk skal være. Hvor lenge kan jeg bli værende i jobben jeg har før jeg bør bevege meg videre? Finnes det en jobb der jeg kan utvikle meg enda mer? Tjene enda mer?

Et selvpålagt krav om evinnelig vekst. I mitt eget hode går ikke min karrierevei gjennom kupert terreng med topper og daler. Den går én vei, den, og det er rett opp. Dette må jeg tygge litt på, tror jeg.  

Jeg har en mistanke om hvor dette kommer fra. Jeg har alltid vært fan av Carl Rogers og ideen hans om menneskets naturlige bevegelse mot vekst (Rogers, 1980). Historien sier at han fant en potet i en kjeller og så at selv på den, der nede i den mørke kjelleren uten lys, vann og jord, hadde det vokst en spire.

Om han plantet poteten i jorden, vannet den og eksponerte den for sollys, ville den kunne bli en stor plante. Men selv der, under så skrinne forhold, hadde den stakkars poteten altså vokst. Sånn var også vi mennesker, mente Rogers. Vår naturlige retning er vekst. (Og vekst, er ikke det det motsatte av forfall? Hvis jeg bare fortsetter å vokse, kan jeg kanskje slippe unna forfallet som til slutt innhenter oss alle?)  

Troen på at veien videre er opp

Denne tiltroen til at alt bare går en vei nemlig oppover kan jeg også kjenne som en tvangstrøye og et krav. Bakdelen er at det holder meg tilbake fra å si noe, gjøre noe eller ta et valg, fordi kanskje vil jeg være smartere i morgen. Og tenk da hvor flaut det vil være å ha sagt det jeg vil si nå. Som bare er sånn passe smart. (Som dette innlegget, for øvrig, som jeg regner med at jeg vil gremmes over når jeg bare har lest enda noen flere fagbøker eller artikler, eller nye teorier som setter alt  i et mye smartere lys.)  

Den første gangen jeg opplevde å bli møtt som en person som er i bevegelse, kjentes det som en lettelse. Jeg husker ikke lenger hva som skjedde eller hva vedkommende sa, men jeg husker hvordan opplevelsen lagret seg hos meg. Det var som om jeg, for en gang skyld, ikke ble fanget i og holdt i all fremtid for det jeg sa.

Jeg ble møtt med interesse for hvordan det var akkurat nå. Med en grunnholdning om at vi alle er i utvikling hele tiden. (Carl Rogers skrev jo også en bok som heter «On Becoming a Person» (1961) hvor han argumenterer for at vi alle er i ferd med å bli til hele tiden.)

Jeg hører liksom fortsatt stemmen til læreren min på videreutdanning i veiledning: «...og sånn er det nå.. Det var på samme utdanning en av medstudentene mine fortalte om ønsket om å få gå gjennom livet med et skilt festet til brystet der det sto «under opplæring». Det hadde vært så godt!

Å være i bevegelse

Behovet mitt for å være i bevegelse, men uten krav om at det alltid må være oppover, det øver jeg meg på å møte meg selv i nå. Og jeg tror vi hadde gjort karrierebegrepet en tjeneste om vi klarte å klargjøre den forskjellen for folk flest også. Tenk om vi kunne fått karriereskeptikerne til å se karriere som en bevegelse frem for vekst, og karrierelæring som tilpasning, ikke bare vekst og påbygg.

Da tror jeg det ville vær lettere å forstå hva vi driver med. Men hva sier vi da? Hvilke ord bruker vi? Selv opplever jeg å mangle den korte og konsise formuleringen, den som formidler presist og uttømmende akkurat hva jeg forsøker å si. Kan vi kalle det «heis-picthen»Kanskje du kan hjelpe?

 

Referanser

Rogers, C. R. (1980). A way of being. Boston: Houghton Mifin.  

Rogers, C. R. (1961). On Becoming a Person: A Therapist's View of Psychotherapy. Boston: Houghton Mifflin.

 

Bilde
Kvinne med spørrende ansikt.
Bildetekst
Tine Blomfeldt. Foto: Privat