Gjesteblogger: Hjelpekjerringa

«Jeg vil jo ikke være en sånn… hjelpekjerring!» Det siste ordet nærmest spyttet jeg. Det var desember i fjor og vi var på to dagerskonferanse med Kompetanse Norge.  

Hvorfor det ble hjelpekjerring og ikke -gubbe, skal jeg ta en alvorlig prat med meg selv om en gang jeg får tid. Men nå er jeg nysgjerrig på hvem hun er og hva hun gjør som tirrer meg sånn.  

Med utgangspunkt i veisøker

Hvis hjelpekjerringa starter med å ta utgangspunkt i veisøkers virkelighet så blir hun der ikke særlig lenge. Det er som om hun gjør en snarvisitt innom, med nysgjerrighet kun for det hun trenger å vite for å gjøre de avklaringene hun må. Oppriktig undring og interesse, og dermed et genuint besøk i veisøkers virkelighet, uteblir.

Kanskje er hun ikke engang klar over at den andre har en annen virkelighet enn henne i det hun presser sin egen virkelighet på veisøker. Hjelpekjerringa opererer med en overbevisning om at det er hun selv som vet best. Hun har noe å lære veisøker, og i den grad hun forholder seg til det veisøker selv kan og vet, er det som et middel for å forankre sine meninger.  

Å ville for vel

En av hjelpekjerringa sine sterkeste sider er omsorg. Så viktig er omsorgen for hjelpekjerringa at den er uløselig vevd sammen med identiteten hennes. Problemet er bare at hjelpekjerringa glemmer å sjekke ut med veisøker om det hun vil er det samme som veisøker selv vil.

Hun vil så godt, men det er hennes egne opplevelser av hva som er godt, viktig og rett hun styrer etter, ikke veisøkers. Ut av omsorgen kan det også vokse frem en misforstått snillhet der hun viker unna der hun burde holdt fast. Støtter og bekrefter der hun burde utfordret. Hun undervurderer og synes synd på veisøker.  

Predefinerte mål eller samskapning

Det eneste som er viktigere for hjelpekjerringa enn omsorg er å være flink. Den flinke vet hvor hun skal, og hva hun skal oppnå. Og man kan jo tenke at det er fint. Men det betyr også at hun på forhånd vet hva hun og veisøker skal snakke om, og kommer til å styre samtalen sånn at de ender opp der hun har tenkt.

For hjelpekjerringa er opptatt av å nå sitt mål, og da kan man ikke la seg påvirke for mye. På den måten lukker hun også for å skape noe nytt, et ekte produkt av det som skjer i rommet der og da. På sine dårligste dager blander hjelpekjerringa mål og metode, og lar metode og verktøy bli et mål i seg selv.  

Empowerment eller overformynderi

Hjelpekjerringa vil gjerne hjelpe veisøker å bli selvstendig og til å nå målene sine. Hun tar faktisk så mye ansvar for det at hun etterlater lite ansvar til veisøker selv. På veien glemmer hun å verne om veisøkers virkelighet, verdighet og medvirkning. På den måten kaster hun barnet ut med badevannet.  

Dette er i alle fall sånn jeg kjenner hjelpekjerringa når hun dukker opp i meg. Når jeg er sliten og beskytter meg bak en profesjonell rolle. Da kan jeg legge bena i kors og hodet på skakke og merke at jeg tror jeg har forstått noe om veisøker. Interessen har sivet ut under dørkarmen og jeg vil oppsummere. Lande det og forstå meg på.  

Eller når jeg ser på klokken og ser at vi bare har ti minutter igjen av timen og «vi ikke har kommet noen vei!» Da kan jeg rette meg opp i ryggen, lene meg frem på stolen og gjøre meg klar for å prestere. Prestere på, eller for, veisøker, men ikke så mye sammen med.  

Selvinnsikt som kryptonitt

Hva trenger hun da, hjelpekjerringa? Et godt sted å starte er med å anerkjenne at vi alle har med oss vår egen forforståelse, vår egen måte å forsøke å gjøre mening av det vi opplever rundt oss: Vår egen virkelighet.

Neste skritt er å kjenne sin egen virkelighet: Hva tenker hjelpekjerringa er de viktige tingene i livet? Hvilke prinsipper eller mekanismer mener hun at vi er prisgitt når vi forsøker å leve livene våre? Her møter vi også egne fordommer og mindre hyggelige antakelser. Skritt nummer tre er å lytte, forsøke å forstå, anerkjenne og skille mitt fra ditt. Neste gang hjelpekjerringa dukker opp, kan vi forsøke å gå de tre skrittene sammen.  

Det er også viktig at jeg som karriereveileder kjenner meg selv godt nok til å skille mine egne behov fra veisøkers. For å legge merke til når jeg styrer ut ifra mitt eget behov for hvile, trygghet eller å være flink, må jeg kunne kjenne igjen disse behovene hos meg selv, ha reflektert rundt når de dukker opp og hva jeg kan trenge. Da kan jeg sette behovet på vent, og veisøker i sentrum igjen.  

Å slippe kontrollen  

Det er skummelt, men hjelpekjerringa trenger å slippe kontrollen. Det kan jeg gjøre ved å øve på å utforske uten å vite hvor jeg skal. Ved å stille åpne spørsmål og lytte til veisøker uten å ha noen plan for hvordan jeg kan føre timen videre. Fremfor å trekke slutninger, kan jeg spørre om konkretiseringer og eksempler. Jeg ønsker jo bare å forstå, men på veien kan jeg bli blind for alt jeg tar for gitt.  

Jeg liker uttrykket «å risikere seg selv». For meg handler det om å stille meg åpen for å la meg påvirke og endre. Bare da kan det bli en ekte dialog og ekte medvirkning. Filosofen Martin Buber skriver om å forholde seg til den andre som et du fremfor et det. For hjelpekjerringa blir den andre lett et det som skal forstås og fikses.

Et du er en likeverdig samtalepartner som kan erfares, men ikke tolkes eller manipuleres. Det jeg kanskje liker aller best med Bubers filosofi er at han insisterer på at jeg-et som møter et du er et annet enn jeg-et som møter et  det.  Ved å endre vårt syn på den andre, eller vår inngang i møtet med den andre, endrer vi også oss selv.  

Litteratur

Jeg-du-møte Martin Buber, 1923