Gjesteblogger: Å evaluere egen kompetanse

Mitt første møte med kompetansestandardene til Kompetanse Norge var på en innspillskonferanse for hele kvalitetsrammeverket for rundt halvannet år siden. Vi satt i et overfylt møterom (ah, jeg savner tiden før korona) på et hotell i byen, og jeg var hun på første rad med hånden oppe.

Jeg husker det som om karriereveilednings feltet åpnet seg litt for meg – at jeg for første gang så hvor mangslungent og komplekst fagfeltet vårt egentlig er. Jeg hadde nok ant konturene av dette før, men måten det nå ble presentert på – så oversiktlig og strukturert, gav meg et helt nytt overblikk.  

Og hånden i været? Det gikk opp for meg at kompetansen jeg hadde plukket litt herfra og litt derfra, interessene mine og egenskapene mine, og faktisk også verdiene mine, som jeg har latt styre meg uten noe klart mål eller annen hensikt enn å vokse og bli kjent med meg selv og trives på veien, alt ble liksom sydd sammen som et lappeteppe i kompetansen til en karriereveileder.  

Selvevaluering

Nå når Kompetanse Norge har lansert selvevalueringsverktøyet Min kompetanse måtte jeg selvsagt inn og sjekke. Jeg hadde egentlig en plan om å velge meg ut bare et par av de syv kategoriene.

Det er så jo mange, og alle med hver sine underpunkter. Men da jeg sto i valget, klarte jeg ikke å nedprioritere noen. De fremsto alle som like viktige, like spennende og like interessante å utforske. Så jeg endte med å trykke meg gjennom alt, egentlig.

Den delen i meg som ivrer etter å prestere ønsket seg at verktøyet skulle være en test med fasit der jeg kunne ha rett og få god karakter. Den samme trangen som fikk meg til å bytte fra Steinerskolen til «vanlig skole» i syvende klasse, kanskje?

Jeg ville at noen skulle fortelle meg at jeg var god – sammenliknet med de andre. Som da jeg låste meg fast i behovet for å få toppkarakter på eksamen i videreutdanningen i veiledning en god del år senere, noe jeg ikke fikk.  

Refleksjon

Det at jeg ikke fikk toppkarakter fikk meg til å innse at jeg aldri ville være ferdig utlært som veileder, og ha fått det til en gang for alle (det kunne jeg kanskje fortalt meg selv med en A). På samme måte gjør det at Min kompetanse er lagt opp som selvevaluering, at jeg har båret det med meg og reflektert videre, lenge etter at jeg lukket selve nettsiden.   

Umiddelbart etterpå ble jeg sittende å tenke over denne karriereveiledningskompetansen, som jeg i all ydmykhet faktisk kan si at jeg har en god del av. Godt fordelt på kategoriene. Hvor kommer den fra? Det var det jeg ble mest nysgjerrig på.

Etter hvert ble jeg sittende i takknemlighet for alle de læringsarenaene jeg har oppsøkt. Alle jeg har falt litt tilfeldig inn i, og alle som har stått åpne for meg.   

Konkretisering

Også er det noe som stikker litt ut, punkter fra kategoriene som blir sittende. Forleden kveld hadde jeg og samboeren min en lang samtale om forholdet mellom struktur og «det spontane» i hjelperroller – fremprovosert av tanker jeg fikk etter å ha evaluert meg selv i kategorien veiledningsprosesser og relasjoner.

Jeg fikk satt ord på en ambivalens og en slags indre strid jeg har ant konturene av lenge, men som jeg aldri har klart å lande for meg selv. Og jeg ser frem til å reflektere videre med kollegaene mine omkring veiledningskontrakten og hva konkret vi gjør og sier for å bygge den.  

Noe av det jeg liker aller best med selvevalueringsverktøyet er nettopp det – det konkretiserer og strukturerer kompetansen vår sånn at den blir lettere å snakke sammen om, og få oversikt over. Jeg fikk frisket opp ting jeg nærmest hadde glemt at jeg kunne, og jeg noterte meg punkter jeg savner mer kunnskap om eller erfaring med.

Og jeg satt igjen med den samme gode selvtilliten og selvfølelsen jeg hadde etter innspillskonferansen i det overfylte konferanserommet. Fy søren, så mye vi kan!