Utstøtt til evig lengsel - en fortelling om min bestemor

Article tema
Utstøtt til evig lengsel - en fortelling om min bestemor

Hva kan vi lære av å utforske historiene til de som har levd før oss? Gjennom å dele denne personlige historien, ønsker førstelektor Torild Schulstok å sette søkelys på betydningen av å dokumentere livsfortellinger.     

I sommerferien befant jeg meg tilfeldig på besøk i Egersund, en by jeg ikke har noe annet forhold til enn at min bestemor vokste opp der. Bestemor døde da jeg var i 20-årene, og jeg husker henne mest som en eksentrisk, litt streng og dypt religiøs gammel dame. Bruddstykker fra hennes historie har jeg blitt fortalt opp gjennom årene, men aldri tatt skikkelig inn. Men så, blant Egersunds idylliske knoller og topper, kjente jeg brått på en genuin nysgjerrighet og et sterkt ønske om å kunne forstå litt mer av hennes liv og livsvalg.

Kanskje handler det om at jeg selv har nådd en alder hvor tilbakeskuende virksomhet fortoner seg mer attraktivt. Jeg tror i alle fall mer og mer på at kraften i historiene til de som har levd før oss er en kilde til mye verdifull kunnskap om hvordan vi som individer manøvrerer oss gjennom livet i spennet mellom ytre rammer og påvirkninger, egne valg og indre mentale sperrer. 

Thorlaug

Thorlaug ble født i 1911 som yngstebarnet i en stor søskenflokk. Familiehjemmet lå på bakketoppen bak Fayancefabrikken i Egersund, en fabrikk som ble grunnlagt i 1847 og som dermed var et av Norges aller første industrieventyr. Men det er en annen historie. Hennes far, skomakeren, hadde sitt arbeidsrom på det trange loftet i det hvitmalte huset. 

Min far husker sine besteforeldre som vennlige og ikke spesielt strengt religiøse mennesker. Likevel tok de på et tidspunkt et valg om å la seg døpe inn i menigheten Samfundet. Kanskje var det mer eller mindre tilfeldig, kanskje handlet det om en lengsel etter tilhørighet. Uansett, dette valget skulle vise seg å være svært skjebnesvangert for min bestemor. 

Samfundet

Thi min sorg som hjertet bær, og min innvoll i mig skjær, skal af mine øyne flyte og udfra min tunge bryde.

Menigheten Samfundet ble grunnlagt i 1890 av en gruppe ultrakonservative bibeltro menn. Utgangspunktet var en uenighet om moderniseringen av statskirkens liturgi. De sterktroende, som de senere har blitt kalt, kunne ikke leve med språklige endringer som de fastholdt ledet den norske statskirke ut i vranglære.

Særlig ble stridsspørsmålet knyttet til liturgien rundt dåpen avgjørende for at Samfundet utviklet seg til en sekt som i egne øyne er de eneste rettroende, og som nærmest egenhendig holder verden fra å komme til sin dommedag. 

Menigheten lukket seg fra omverden, etablerte egne skoler og tok avstand fra felleskirkelig aktivitet, 17. mai-feiring og deltakelse i politiske valg. Kvinner hadde lite eller ingenting de skulle ha sagt i interne beslutningsorganer.

Det oppsto også splittelser. En utbrytergruppe dannet Det Alminnelige Samfund under tilnavnet Perane, og noen år senere kom Det Alminnelige Lutherske Samfund (Larsane). De tre menighetene var preget av dyp mistro til hverandre. Familier ble skilt på midten og kirkegården ble delt med en hekk for at de døde skulle slippe den endelige hvilen i unødig samrøre. 

Egersund sentrum.
Bilde fra Egersund. 

Frigjøring

Som ung voksen ønsker bestemor seg på et tidspunkt bort fra Egersund. Hun får seg jobb i en butikk i Sandefjord og flytter dit. Jeg skulle veldig gjerne likt å vite mer om hvordan det gikk til. Med utgangspunkt i det beskyttede livet hun hadde levd så langt, og datidens lange avstander, er det vanskelig å se for seg jobbannonsering, karriereveiledning eller personlige nettverk som mulige forklaringer. 

Jeg kjenner på en ny beundring for den unge Thorlaugs pågangsmot og handlekraft. Den overgangen kan ikke ha vært lett. Uansett, hun kommer seg unna det strenge regimet i menigheten og får kjenne på et friere liv. Hun melder seg inn i en turngruppe, får en god venninne og gjennom henne møter hun sjømannen Anker. De to blir stormforelsket, gifter seg raskt og i 1938 kommer min far til verden.

De lykkelige hvetebrødsdagene skal ikke vare lenge. Tidlig i 1939 skal Anker ut på tokt, og denne gangen kommer han ikke hjem. Andre verdenskrig har brutt ut, og hvalfangerskuta han jobber på blir omdirigert som forsyningsskip på Nord-Atlanteren. Det tar hele seks år før Thorlaug igjen får møte sin mann.  

Å komme til stengte dører

Krigsutbruddet må ha vært svært traumatisk for den forlatte småbarnsmoren. Kanskje blir assosiasjoner vekket til live om den dommedagen hun hadde hørt mye om i sin oppvekst. Thorlaug vil hjem, til familien, og ikke minst til de trygge og forutsigbare rammene i menighetens strenge gudstro. Sammen med sin sønn kommer hun til stengte dører. Familien tar dem imot, men i Samfundet slipper hun ikke inn.

Hennes synd er at hun har giftet seg med en mann som ikke er døpt i den eneste sanne tro. At denne mannen nå er ute i krigen og ingen riktig vet om han fortsatt lever eller ei, mildner ikke portens voktere. Thorlaug blir effektivt ekskludert. I ren desperasjon drar hun videre til Samfundets menighet i Kristiansand, i håp om at avstanden på noe vis har redusert hennes skam. Heller ikke her får hun innpass. 

Jeg forestiller meg at disse brutale avvisningene etterlater bestemor med en knekket psyke. At hun gir litt opp. Mor og barn blir boende i Kristiansand til krigens slutt, på et lite rom i annen etasje på en gård utenfor allfarvei. De snakker knapt med noen, og overlever kun på grunn av ordningen hvor deler av hyren til norske sjømenn under krigen blir telegrafert hjem via Røde Kors. På tampen av krigen bryter ordningen sammen, og min far kan fortsatt huske en kort periode med ren og skjær sult. 

Evig lengsel  

Vel tilbake i Sandefjord og forent med sin mann, stabler de forsiktig et familieliv på beina på tross av at de begge er sterkt preget av krigens prøvelser. Min far får en lillebror og en lillesøster. Lengselen etter Gud – den litt mørke, dystre og alvorlige Gud fra barndommen – slipper ikke taket i Thorlaug.

Det skal den ikke gjøre så lenge hun lever. Hun leter med lys og lykte etter det religiøse samfunnet i Sandefjord som er mest mulig likt sin barndoms menighet, hvor konsepter som arvesynden og evig fortapelse får råde grunnen. Hennes tre barn blir med i dragsuget og skal senere på hver sin måte gjøre dramatiske opprør mot og ta avstand fra den strenge gudstroen. Dette må ha voldt bestemor uendelig smerte.

Hva forteller en slik historie?  

Den største verdien i denne historien er utvilsomt for meg personlig. Arbeidet med teksten, først og fremst gjennom samtaler med min far, har gitt meg noen forbindelseslinjer til fortiden jeg ikke hadde før. Jeg har fått økt forståelse for min fars kraftfulle reaksjoner og nærmest eksplosive antipati for religion som fenomen.

Videre kan jeg lettere erkjenne min egen mer ambivalente tilnærming til samme fenomen. Vår familiedynamikk har nok vært langt mer påvirket av arven etter bestemor enn jeg tidligere var klar over. 

Jeg har også fått ny respekt og sympati for Thorlaug som fikk et så vanskelig utgangspunkt med menigheten og krigen som totaldefinerende omdreiningspunkt. Det skjærer i hjertet å tenke på denne kvinnen som var utstyrt med et langt over gjennomsnittet godt hode. Hvordan kunne livet hennes blitt dersom hun hadde fått bruke sine evner, sin sterke pasjon og sin uendelige lojalitet til noe som hadde vært litt mer konstruktivt for seg og sine? 

Fra et fugleperspektiv dukker også interessante poenger opp. Det skiller kun drøyt 50 år mellom min bestemor og meg. I det perspektivet er det rett og slett overveldende å reflektere over den akselererende utviklingen vi har hatt i Norge mot stadig større grad av selvrealisering og individuell valgfrihet.

At min mulighetshorisont har vært så uendelig mye større enn for min bestemor, handler ikke bare om økte muligheter gitt av samfunnet der ute. Indre mentale begrensninger, eller mangel på sådanne, skapt i de nære relasjonene vi omgis av som barn, kan være like avgjørende. 

Mange karriereveiledere har erfaringer med å veilede mennesker med minoritetsbakgrunn som vokser opp i Norge med et verdisett som går på tvers av majoritetskulturens fokus på individuell valgfrihet og likestilling. Det er en uhyre kompleks veiledningsoppgave. Samtidig er det er viktig å huske på at det fortsatt i dagens samfunn også vokser opp etniske norske barn som møter lignende verdikollisjoner. 

Vår skjellsettende barndom  

Et levd liv kan ikke i all sin kompleksitet presses inn i en kort tekst. Min bestemor hadde utvilsomt mange flere sider og erfaringer enn de jeg har fortalt om her. Jeg har gjort et utvalg. Personlig kan jeg ikke påberope meg mange førstehånds ekskluderingserfaringer, verken i arbeidslivet eller for øvrig.

Gjennom å utforske bestemors historie har det først og fremst kommet meg nærmere hvor ødeleggende det kan være å bli ekskludert fra det fellesskapet du aller mest ønsker å være en del av, spesielt i sårbare livsfaser. Og kanskje aller sterkest vitner hennes historie for meg om hvor uendelig skjellsettende våre barndoms erfaringer er for vår tid her på jorda. Vi kan la oss omfavne av de grunnleggende verdiene og trossystemene vi blir sosialisert inn i, eller gjøre opprør mot dem. Like fullt vil de prege våre synsvinkler og handlemåter livet ut. 

En Norgesferie kan by på så mangt. Jeg er takknemlig for at årets ferie ga meg dytten til å bli noe mer kjent med livet til min bestemor før alle som kjente henne går ut av tiden. Samtidig har jeg også blitt litt mer kjent med meg selv. 

Kilder:

Grødeland, Svein (1990). Dei sterktruande: om Lomelendingane, Perane og Larsane. Stavanger: Dreyer bok. 

Kasbo, Trond H.F. (1997). Gammelpietistiske minoriteter: tradisjoner, særtrekk og fellespreg. Oslo: Eget forlag. 

NRK (2008) Bak lukkede dører. nrk.no, 26.5.2008

Bilde
Portrett av kvinne.
Bildetekst
Thorlaug som ung.

Historiefortelling i karriereveiledning

Flere retninger innen karriereveiledning har omfavnet det å arbeide med historiefortelling som en sentral dimensjon. Blant annet har Mark Savickas, gjennom sin Life Design-tilnærming, gjort seg til talsmann for betydningen av «to tell the story».  Ved å fortelle frem egne og andres erfaringer, får vi mulighet til å øke forståelsen av oss selv i verden – i dialektikken mellom det konkrete og det abstrakte.