Kan karriereveilederen skape håp?

Veisøker ønsker å finne veien til sitt mål, eller finne ut hva som er målet. I dette ligger det et håp om en endring eller realisering av en drøm.

Håpet kan stå der i kraft av seg selv uten å måtte lene seg på annet enn at vi er til.

Karriereveiledning er drevet av et håp om at veisøker skal finne gode løsninger. Om du som karriereveileder lykkes eller ikke, er til sjuende og sist et spørsmål om hvorvidt veisøker finner en god vei til et realiserbart mål. Ulike forhold kan hindre dette. Ett av dem er veisøkers manglende tro på at han kan lykkes. I slike situasjoner kan du som karriereveileder ønske å gi veisøker håp.

Denne artikkelen handler om håpet som etisk utfordring. Ved å gå veien om hva som kjennetegner fenomenet håp, vil jeg drøfte hvorvidt karriereveilederen kan gi andre håp.

Artikkelen bygger på kapittelet «Mellom engasjement og varsomhet. Om veiledningens grenseproblematikk» fra boka «Til den andres beste», og er en videreføring av mitt arbeid med håpet (Eide 2008/2014).   

Om karriereveiledningens håpsdimensjon

Når en person oppsøker karriereveiledning, er det med et ønske om forbedring eller endring når det gjelder utdanningsløp, yrkesvalg og/eller jobbmuligheter.

Det kan handle om elever og studenter som er usikre på hvilke utdanninger de bør velge for å nå sine mål. Det kan være mennesker som på grunn av sykdom må tenke nytt om yrkesvalg eller om hvordan de kan forbedre sine kvalifikasjoner.

Det kan være den arbeidsløse som oppsøker karriereveiledning for å bli bedre rustet til jobbsøkerprosessen. Karriereveilederen kan selv søke veiledning i håp om å utvikle seg til en bedre veileder.

Disse eksemplene er forskjellige, men de har til felles at veiledningen kommer i stand fordi veisøker ønsker å finne veien til sitt mål, eller finne ut hva som er målet.

I dette ligger det et håp om en endring eller realisering av en drøm. Det er grunn til å tro av veiledning kan vær til hjelp i slike situasjoner. Var det ikke slik, ville veiledning være meningsløst. Vi ser at håpet er innvevd i selve veiledningen.

Håpet

Håpet som fenomen kan beskrives på ulike måter. Håpet og dets motsats, håpløsheten, er allmennmenneskelige. Dette allmenne preget har flere dimensjoner.

For det første er håpet knyttet til selve livet (Løgstrup 1976/1997). Dette poenget kommer til uttrykk når vi sier «Så lenge det er liv er det håp». Håpet og livet er knyttet til hverandre ved at håpet forutsetter liv, og håpet uttrykker en forventning som dypest er en respons på å være til.

For det andre: Jeg antar at alle mennesker kan føle håp og håpløshet, ikke slik at de føler det på samme måte eller med samme intensitet, men at begge følelsene er gjenkjennelige.

Slik er det også med andre fenomener som smerte og lyst, sorg og glede. Dette er fenomener som uløselig er knyttet til våre levde liv, og som danner en felles eksistensiell plattform (Arendt 1958, Løgstrup 1956 og Svenneby 2011). Det er fordi vi har en slik felles plattform at vi kan og skal akte hverandre som likeverdige.

At håpet er knyttet til selve livet, innebærer at det strengt tatt ikke trenger andre begrunnelser enn det. Håpet kan stå der i kraft av seg selv uten å måtte lene seg på annet enn at vi er til. Derfor er det risikabelt å prøve å ta håpet fra folk. Gjør vi det, går vi over en grense vi ikke kan krysse uten betydelig risiko (Løgstrup 1987/1992).

På den andre siden kan vi erfare at selv i situasjoner som objektivt sett kan fortone seg håpløse, kan håpet gjøre seg gjeldende, noen ganger til forundring for den som befinner seg i en håpløs situasjon og for dem som står omkring.

Håpløshet påkaller respons 

I karriereveiledning kan det nok snarere være mangel på tro og håp som er utfordrende. Slike utfordringer kan vi prøve å svare på ved å «skape» et håp.

Selv om vi ikke kan vise til veisøkers erfaringer, kan vi komme til å si «dette klarer du». Vi opptrer som om vi kan skape håp ut av intet. Det kan oppleves slik at den andres mørke ikke er til å holde ut, og det er som om den andres fortvilelse krever en respons motsatt av den sinnstilstand vedkommende befinner seg i. Vi ønsker å besvare det håpløse med håp.

Håpet og erfaringene

Selv om håpet står der i kraft av seg selv, som en respons på livet, er det ikke slik at grunner eller erfaringer nødvendigvis svekker eller ødelegger håpet. Det kan være tvert om. Erfaringer kan, om de er på håpets side, støtte opp under det.

Dette er kjent fra karriereveiledningen som når veileder hjelper veisøker med å hente fram erfaringer som viser hva vedkommende har klart før. Om den tidligere erfaringen har noen fellestrekk med den aktuelle utfordringen, vil veisøker kunne nikke bekreftende.

Etter å ha blitt minnet om hvordan det gikk forrige gang, kan det tenkes at veisøker reflekterer: Jeg gjorde det jo ganske bra forrige gang jeg ble innkalt til intervju, så da kan det vel hende..?

Slike episoder er en hyggelig del av karriereveiledningen, men det har også en dypere betydning. Det å bli gjort oppmerksom på at en har lykkes, er forbundet med en dynamikk som kan innebære overskudd til å ta fatt på en ny utfordring. Håpet er et virksomt fenomen. Det er derfor ikke uten grunn at optimisme har fått en betydelig plass i nyere veiledningslitteratur.

Realismen   

Andre ganger kan det være slik at veisøker gir seg i kast med en oppgave som kan bli for krevende.

La oss ta et eksempel: Karriereveilederen på et universitet oppsøkes av en student som skal søke opptak til et masterprogram. Sett i lys av studentenes fremtidsplaner, er det flere program som kan være aktuelle, men det er likevel slik at det programmet som peker seg ut, er mest krevende.

Karriereveilederen kan velge å fokusere positivt. Men den betyr selvsagt ikke at veilederen samtidig nærmest kan garantere at studenten vil lykkes. Karriereveiledningen kan også innebære at veisøker innser at studiet vil bli for krevende. Realisme er en del av veiledningen.

Men det er med mismotet som med håpet, det er dynamikk i det. Mismotet har en tendens til å spre seg slik at det ikke bare er en respons på den oppgaven veisøker har tatt med til veiledning og lagt til side, men også til andre oppgaver vedkommende måtte slite med.

Neste gang vedkommende tar fatt på en oppgave som har likhetstrekk med den som gikk filleveien, kan mismotet melde seg.

Karriereveiledningen kan være en buffer mot spredning av mismot. Det innebærer at veilederen må være tydelig på hvilke deler av veisøkers utfordringer som faller innenfor eller utenfor de vurderinger veileder gjør.

Om vurderingene ikke er avgrenset og rommer andre sider ved veisøkers virke og potensial, har vurderingene grepet for vidt, slik at det snarere veiledes til mismot enn til håp. Med andre ord; det er grenser for kommentarer og vurderinger, grenser som en tydelig saksorientering hjelper å overholde.

Håpsnærende grunner er ikke illusoriske

Men hva med oppmuntringer og håpefulle kommentarer, er det også en grense for slike? Vi har sett at håpet står der i kraft av seg selv, og at det strengt tatt ikke trenger nærmere begrunnelse, men at erfaringer og vurderinger kan gi håpet næring.

Håpsnærende kommentarer har noen kjennetegn. For det første må kommentarene korrespondere med veisøkers utfordring, slik at han kan se dem som relevante.

For det andre må kommentaren korrespondere med veisøkers erfaringer. Et «det går nok bra» som ikke kan begrunnes eller henvise til veisøkers erfaringer, men som er tatt ut av løse luften, kan innebære at det snarere er håpløsheten enn håpet som næres.

Kanskje signaliserer et slik grunnløst «håpsutsagn» at karriereveilederen ikke tåler den andres fortvilelse? Kanskje signaliserer det at karriereveileder ikke tar fortvilelsen på alvor?

Kan karriereveilederen skape håp?

Innledningsvis reiste jeg spørsmålet om karriereveilederen kan skape håp hos veisøker. Denne korte artikkelen antyder at det er ikke er et spørsmål som kan besvares med et enten eller; ja eller nei.

Håpet, skriver Løgstrup, er et fenomen som unndrar seg vår makt (Løgstrup 1976/ 1997: 248). Vi ser det der håpet synes å trosse en vanskelig situasjon. At håpet unndrar seg vår makt, har den konsekvens at det ikke kan bli et rent middel slik metoder og verktøy er det.

Hvis veisøker ikke ser noen forbindelse mellom håp og sin egen situasjon, kan ikke karriereveilederen opptre som om det finnes en slike forbindelse.

Selv om karriereveiledningen ikke kan skape håp ut av intet, kan den nære håpet. En slik håpsnærende karriereveiledning er kjennetegnet av å lete etter og synliggjøre forbindelser mellom veisøkers erfaringer og de endringene håpet er knyttet til. Håpets etikk innebærer derfor et varsomt arbeide på parti med veisøkers egne håpsnærende innsikter og erfaringer.

Referanser:

Arendt, H. (1958): The Human Condition. New York: A. DOUBLEDAY ANCHOR BOOK.

Eide, S. B. (2008/2014). Mellom engasjement og varsomhet. Om veiledningens grenseproblematikk. I Eide, S. B., H. H. Grelland, A. Kristiansen, H. I Sævareid og D. G. Aasland. Tid den andres beste. En bok om veiledningens etikk. Oslo: Gyldendal akademisk.

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. København: Gyldendal.

Løgstrup, K. E, (1984/1997). Skabelse og tilintetgjørelse. København: Gyldendal.

Svenneby, E. (2011).Om å bruke hodet – Hannah Arendt som tankevekker. I Auestad, L. og H. Mahrdt (red.): Handling, frihet, humanitet. Møter med Hannah Arendt. Trondheim: Tapir akademisk forlag.