Fredrik sitter overfor meg og forteller hvordan hans siste praksis slettes ikke gikk bra, og nå er han oppgitt. Det er tredje hospitering som ikke fungerer. Han mener at arbeidsplassene ikke forstår ham og hans helseutfordringer. Han sier ikke så mye, men det er noe med måten han ser ut vinduet på, så ned på skoene – skiftevis knytter hånden og plukker på tommelen. Tror jeg. På en innskytelse spør jeg han hvordan han egentlig har det. Sånn faktisk har det. Fredrik ser først på meg uten å si noe, og så kommer ordene.
Situasjonsfornemmelse og fintfølelse
Hensikten med veiledning er endring. Fra evaluering av en hospitering, til å hjelpe veisøker med å vurdere noe nytt, som hun eller han ikke selv har vurdert, til å se noe fra en ny vinkel – og sette ord på sine tanker. De formelle spørreteknikkene er oftest åpne og fordomsfrie. Teknikken Motiverende Intervju er for eksempel utviklet med et endringsfokus, og skal bidra til å utforske og styrke en veisøkers indre motivasjon for endring. Samtidig er det du som veileder som må avgjøre hvilken metode som er mest hensiktsmessig, basert på situasjonen og mottakerens adferd. Her snakker vi kanskje om situasjonsfornemmelse, fintfølelse eller intuisjon.
Hvordan definere intuisjon
Intuisjon defineres i denne sammenheng som at det oppstår en umiddelbar og øyeblikkelig erkjennelse. I den filosofiske definisjonen blir det mer komplisert, men likevel er det snakk om en umiddelbar erkjennelse, fremfor den dypere og resonerende erkjennelse av situasjonen. Det er ofte den umiddelbare erkjennelsen, som blir styrende for hvilket verktøy du velger å benytte i møte med veisøker. Samtalen foregår her og nå, og som veileder må du bruke din intuitive tenkning til å respondere med spørsmål og undring I veiledningssituasjonen ønsker vi å være fordomsfrie. Vi ønsker å lytte og spørre oppklarende, ikke dømmende. Likevel kan det være vanskelig å slå fra seg disse umiddelbare tankene og fornemmelsene, som bare synes å oppstå uten anstrengelse eller ettertenksomhet. Og skal vi egentlig det?
Lytting på flere nivåer – også til deg selv
Rammen er satt i form av endringsfokus i veiledningssituasjonen, og det er veisøkerens narrative innspill som viser veien. Derfor er lytting så viktig. Lytting foregår på flere nivåer på samme tid. I situasjonen lytter vi til det som faktisk blir sagt om tema og mellom linjene, til tonefall, kroppsspråk og mer eller mindre definerbare skifter og endringer i samtalen. Den non-verbale kommunikasjonen er viktig, og vi reagerer på denne informasjonen bevisst eller ubevisst.
Fredrik reagerer på det åpne spørsmål, som retter seg mot noe annet enn jobben og finner ordene: «… Det er jo det, at det går sånn sett bra, men det er så mye fokus på barna, at det blir for mye for meg å jobbe med barn hver dag. Jeg har liksom nok hjemme.»
Når Fredrik setter seg i stolen, formidler han non-verbalt et ubehag ved situasjonen. Når jeg reagerer på dette med et spørsmål, som handler om ham personlig, skjer det en endring i kroppsspråket. Han retter seg opp og ser meg direkte i øynene. Jeg kjenner dette igjen fra liknende situasjoner, og tenker intuitivt, at nå er vi fremme ved noe viktig.
Samtidig som vi lytter til det veisøkeren velger å fortelle, så lytter vi også til oss selv. Veiledere er mennesker med sitt personlige særpreg. Veisøkers narrativ minner oss kanskje om noe vi har hørt før, eller om en opplevelse vi selv har hatt. I ettertid kan det være ved meta-lytting gjennom refleksjon eller diskusjon med veisøker eller andre om samtalen, eller med oss selv, at det oppstår nye innfallsvinkler.
Refleksjon er vesentlig for en dypere erkjennelse og for læringsprosessen for både veileder og veisøker. Denne dype erkjennelsen er rasjonelt fundert, og det må arbeides for å komme frem til den. Den står i motsetning til den første type erkjennelse, som oppstår momentant i samtalen, og skjer helt uten arbeidsinnsats. Den skjer bare på det prerefleksive eller ubevisste nivå. Den skjer på bakgrunn av dine erfaringer som menneske, dine kunnskaper og din tillærte viten. Omtrent som når du snakker ditt morsmål. Du trenger ikke å tenke dypere over det for å utføre handlingen.
Veiledning er en prosess, og prosessen oppstår i øyeblikket og formes av både veileder og veisøker i situasjonen. Tidligere erfaringer og fornemmelser kan ikke bare slås av, selv om det tilstrebes blanke ark og åpenhet.
Orden i kaos
Veiledning opererer på et bakgrunnsteppe av frihet. Selv om vi kan diskutere maktforhold ut fra gitte settinger og kontekster, så er det alltid et element av endringsmulighet i veiledning. Alle har friheten til å definere hvem de er. Som veiledere må vi stille spørsmål som gjør at veisøker klarer både å se og å avgrense mulighetene for å finne frem til hvem hun eller han er eller vil være. Frihet skaper følelser, og frihet kan skape angst. Mulighetene kan være overveldende. Søren Kierkegaard skriver blant annet om dette i boken Begrepet Angst, hvor angsten henger sammen med de mange valgmulighetene, og kanskje sammen med mangel på tillit til seg selv, og hva man kan klare.
Det finnes verktøy, som hevder på en enkel måte å kunne vise oss hvem vi er. Psykologen Daniel Kahneman skriver, at vi intuitivt kan oppfatte og tolke et ansiktsuttrykk eller «recognize a meek and tidy soul with a passion for detail resembles an occupational stereotype». I forlengelse av denne typen intuitive tenkning finnes psykometriske verktøy, som definerer slike stereotyper. De representerer en kjapp måte å skape et overblikk. Dette oppfatter jeg er beslektet med vår intuitive måte å skape orden i det kaos av impulser og inntrykk vi får i møtet med den andre. I antikken snakket man om mennesketypene sangviniker, koleriker, melankoliker og flegmatiker. I dag snakker vi om introvert versus ekstrovert, sansende versus intuitiv og så videre, ut ifra Carl Gustav Jungs personlighetstyper. Denne intuitive tenkningen, både med og uten de mer formaliserte utgaver av den, skaper et system som tillater oss å kjenne igjen historier fra andre eller oss selv. Dette gjør at vi sømløst kan forme spørsmål basert på de «informasjoner» vi får i situasjonen, som nettopp er situasjonsbetingete. De må så prøves ut og utforskes sammen med veisøker.
Fredrik er samboer i et forhold med fem barn. Han oppfatter seg selv som far for dem alle og er veldig opptatt av deres ve og vel. Opp gjennom tiden har han har fått mye skryt for disse omsorgsegenskaper. Av fastlegen, av barnevernet og av NAV. Det fikk veilederen til å tro at han vil fungere godt i en jobb i en barnehage. Det gjør han ikke.
Et etisk forsvarlig verktøy?
Professor emeritus og jazzmusiker Bjørn Alterhaug sammenligner i sin artikkel Improvisasjon i veiledning improvisering i jazz med improvisasjon i veiledning. Det krever årevis av øving og internalisert kunnskap for å få ting til høres intuitivt, tilfeldig og godt ut, og det reflekterer ikke minst gjensidig kunnskap. Det tok tid før jeg opplevde at denne artikkelen var relevant for karriereveiledning. I dag forekommer det meg at veilederens internaliserte kunnskap kommer til uttrykk i den intuitive lydhørhet i veiledningen. Når det fungerer, så fungerer det bare. Samtidig er det vesentlig at veiledningen fungerer i et fellesskap, hvor ansvaret for situasjonen og motet til å være fullt til stede er avhengig av både veileders intuisjon og veisøkerens kunnskap om seg selv og åpenhet i situasjonen. Det er et samspill. Med andre ord behøver man den intuitive tenkningen for å starte prosessen, og felles utforskning og utprøving sikrer forankring og eierskap.
Daniel Kahneman beskriver i Thinking, fast and slow, hvordan den intuitive måten å tenke på kan virke nesten som magi, men egentlig er basert på en observasjon eller et ord, som trigger eksperthukommelsen til å forme en tanke eller beslutning. Samtidig sier han, at ekspertisen også trigges av det som faller utenfor de vante mønstrene. Som Fredriks taushet og ubehag i situasjonen. Det som faller utenfor, tvinger hjernen ned i tempo for å kunne tenke grundigere og mer undersøkende. Filosofen Emmanuel Levinas sier, at den andre treffer meg med et krav om ansvar. Det ansvaret må behandles sensitivt, oppmerksomt og lydhørt. Dette ansvaret impliserer, at vi må evne og stoppe opp og tenke langsomt, når det trengs.
Intuitiv tenkning forekommer meg å være en personlig og uunngåelig del av veiledningsprosessen, som både kan og bør legitimeres som et verktøy. Greta Marie Skau skriver også at den personlige kompetansen i veiledning er en kombinasjon av menneskelige kvaliteter, egenskaper, holdninger og ferdigheter som vi bruker intuitivt i ulike profesjonelle sammenhenger. Det er kombinasjonen av alt det, du selv bringer til bordet som menneske og som veileder. Jeg mener at å løfte frem den intuitive tenkning som et verktøy, gjør det enklere å være bevisst denne personlige kompetansen. Det vesentlige for å bruke den intuitive tenkningen som et verktøy er, at vi anerkjenner at den er til stede i veiledningen og er bevisste ansvaret for den andre, så vi forstår, når det kan tenkes kjapt, og når det må tenkes langsomt. Sammen med veisøker.
Fredrik har fått seg jobb i en elektronikkavdeling, hvor han trives så godt med arbeidsoppgavene, at han opplever å ha overskudd til barna, når han kommer hjem.
Kilder:
Alterhaug, Bjørn: Improvisasjon i veiledning. Fenomener i faglig veiledning. 2010
Barth T., Børtveit T. og Prescott, P.: Motiverende Intervjuteknikk. Samtaler om endring, Gyldendal Akademisk, 2013
Eide, S.B., Grelland, H.H., Kristiansen, A., Sævareid, G.I., Aasland, D.G.: Fordi vi er mennesker. En bok om samarbeidets etikk. Fagbokforlaget, 2003, 2. utg.
Kahneman, Daniel: Thinking Fast and slow. Penguin Books, 2011
Kierkegaard, Søren: Begrepet Angst, Forlaget Oktober, (1844) 2014
Skau, Greta Marie: Personlig kompetanse – en dobbelt utfordring i veiledning. Flerstemt veiledning. Gyldendal Akademisk, 2012
Skriv ut
