Metoden for kreativ karriereskriving gjør bruk av ulike skriveøvelser: For eksempel dagbok, poesi, skjønnlitteratur, og karrierekort. Disse øvelsene hjelper de som står overfor karrierevalg og ‑dilemmaer til å begynne å lytte innover og starte en indre dialog.
Denne samtalen med ens eget selv begynner som en reaksjon på spørsmål, problemer, en følelse av uro, indre og ytre press og et ønske om å komme videre.
Vi kan få alle slags «gode råd» fra andre om hvordan vi skal løse våre karriereproblemer. Like fullt kommer vi uunngåelig til et punkt i våre liv og karrierer – eller i skoletiden – der vi står fast, føler oss bortkomne og lurer på hva vi skal gjøre nå.
Som karriereveiledere som arbeider med ungdom på skolen eller med voksne som er i ferd med å orientere seg på arbeidsmarkedet på nytt, begynner vårt arbeid med karriereveiledning alltid med «selvbevissthet».
Dette begynner når vi kan høre, lytte og respondere på det vi hører innenfra. Narrativ karriereveiledning ble utviklet nettopp for dette formålet, og denne metoden er én måte å arbeide med mennesker på.
Empati og kreativitet hos tilretteleggeren
Jeg har utviklet kreativ karriereskriving sammen med Dr. Frans Meijers. Metoden gir mennesker en mulighet til å begynne å kjenne på sine historier, sette dem ned på papiret og lære om seg selv.
Gjennom dette gir de mening til sine karrierer og livserfaringer. Metoden krever en empatisk og kreativ tilrettelegger, og den gir barn og voksne en mulighet til å utforske hvem de er på kreative måter.
Utgangspunktet for å skrive våre historier er en «grenseopplevelse» – en stressende hendelse, situasjon eller tenkemåte (holdning) som utgjør en påkjenning på ett eller annet nivå. Det kan for eksempel være å ha mistet jobben eller være usikker på hvilket studium en skal velge.
Våre problemer er våre lærere
Ofte vil det første vi mennesker gjør når vi står overfor problemer eller valg, være å fortelle en «første historie» om vår situasjon til oss selv og andre. Denne historien kjennetegnes av nedslående holdninger, beskrevet nærmere av Baker og Stauth i boken «What Happy People Know».
Vi forteller andre at «det er ikke min skyld at jeg er arbeidsløs – det er økonomien, det er den gamle sjefen min, det er at jeg ikke har noe vitnemål» eller vi tyr til lammende selvbebreidelser: «Jeg er ikke noe tess, jeg passer ikke inn, jeg har alltid vært en sosial taper».
Selv om det ikke kan benektes at det finnes ytre påvirkninger og ting vi ikke er så gode til, er den utløsende hendelsen en invitasjon til å gå inn i oss selv med empati og finne ut hva vi kan lære av den. Dette er den delen av situasjonen vi selv kan påvirke: Hva ønsker vi å lære i lys av disse faktaene og valgmulighetene?
Når det gjelder skolebarn er utløseren ofte noe slikt som for eksempel «Jeg vet ennå ikke hva jeg skal velge» eller «foreldrene mine sier jeg skal velge realfag, men jeg er ikke sikker». Eller «mange av de andre liker å drive med idrett og andre leser mye, men jeg prøver alltid å lage noe – for eksempel av papir eller garn, og føler at jeg er rar og ikke passer inn.»
Proprioseptiv skriving: Å lytte til hva som vil komme ut fra mitt indre
En av de første skriveøvelsene som brukes er «proprioseptiv skriving», utviklet av to amerikanske skrivelærere, Linda Trichter-Metcalf og Tobin Simon. Alle mine studenter lærer denne skriveøvelsen – det er en reflekterende og ekspressiv øvelse der du skriver til instrumentalmusikk og begynner å lytte til deg selv. Barokkmusikk eller indiske ragaer kan for eksempel fungere godt.
Man skriver om det som kommer opp innenfra – den første instruksjonen er «lytt til det du hører».
Ideen er å skrive i 20-25 minutter og med jevne mellomrom spørre seg selv: «Hva mener jeg med...» – for eksempel «Hva mener jeg med frustrert over at han sa det... Jeg mener at jeg er lei av å føle meg mislykket. Hva mener jeg med mislykket? Jeg mener at før jeg begynte i denne jobben, så var jeg ...».
På slutten av denne første skriveøvelsen kommer det fire andre spørsmål som brukes for å trenge dypere ned; det første er «Hva hørte du uten å skrive det ned?», og dette bringer gjerne frem flere «indre budskap» som vi ofte sensurerer vekk fra skrivingen.
Denne første øvelsen er ment å ta oss inn i «oppdagelsesfasen» og ut av den «første historien» om smerte og forvirring. Oppdagelse, én av fire kognitive stadier beskrevet av den britiske karriereeksperten Bill Law, betyr å uttrykke våre tanker og følelser så fullstendig som mulig uten noen sensur.
Denne prosessen avdekker ofte noen uvanlige ting, vi kan for eksempel oppdage at å være arbeidsløs kan være en befrielse akkurat nå, eller at vi har hatt et bestemt yrke bare for å gjøre våre foreldre glade.
Proprioseptiv skriving er mest nyttig i fasene av oppdagelse og sortering, der vi lar mer av oss selv ta del i tankene/følelsene og der de første, viktige temaene kommer frem, uten at de er ordnede og klare ennå.
Skjønnlitterær skriving
Kreativ karriereskriving kan også omfatte poesi og skjønnlitteratur. Studentene kan for eksempel skrive to oppdiktede stykker på basis av inspirasjon fra en kort opplesning fra en roman, der de lærer at de ikke trenger å planlegge en historie, de kan bare la den utvikle seg setning for setning.
De kan for eksempel begynne med å slå opp på en tilfeldig side i en roman og bruke en setning som denne å starte med: «Den røde kofferten sto i gangen i Stina Anderssons hus». De skriver så 1200 ord og får vite at de ikke trenger å «fullføre» historien.
Selv om de tenker at alt de har skrevet er fiktivt, oppdager de etter nærmere refleksjon at det har kommet frem temaer som er unike for dem.
En student kan for eksempel si: «I begge de oppdiktede historiene mine er det med en politimann! Når jeg ser hvordan han omgås med de andre i historien, legger jeg merke til noe interessant om «autoritet». Én av de tingene jeg skjønner nå, er at jeg er nokså redd for ytre autoriteter. Jeg ønsker å få større trygghet til å uttrykke mine egne synspunkter, selv om andre er sterkt kritiske til dem.»
Poesi
Poesi kan gi de skrivende en mulighet til å oppsummere innsikter. Et dikt kan for eksempel avsløre hvordan en person som har arbeidet i et omsorgsyrke alltid har hatt fokus på andre, og utviklet den uheldige vanen å ikke ha omsorg for seg selv - noe som har bidratt til utbrenthet i jobben.
Dikt, som med sitt krav om at alle unødvendige ord må strykes, avslører ofte et kjernebudskap eller livstema. Å etablere en vei inn i denne formen er oppgaven til den gode tilretteleggeren, og behøver ikke være skremmende.
En diktøvelse kan for eksempel bestå i at deltakerne setter opp en liste av ting de ville hatt på en «handlelapp» dersom ingenting var umulig; ting man ikke får kjøpt i en dagligvarebutikk.
Eller de kan skrive et dikt som starter med en linje som gjentas ti ganger og handler om dem selv, men i tredjeperson: «Jeg skal fortelle dere om en kvinne ... hun er/hun kan/hun vil/hun...
hun kan male et langt gjerde på én dag
hun kan se på sin venns ansikt når hun kan spørre
hun vil vite at alle folkene på teamet er varme på føttene når prosjektet starter
hun trenger å være noen timer alene hver dag».
Å ta historien vår fra hverandre
Paradoksalt nok, etter det har blitt skrevet mye og en person har gravd frem og «tatt tilbake» historien om seg selv, kommer en øvelse vi kaller «The Work» laget av Byron Katie, der det blir stilt spørsmål ved hvor «sann» historien vår er.
Vi kan for eksempel ta for oss en smertefull og stressende fortelling som: «Mine foreldre vil fortsatt at jeg skal ha en jobb med høy sosial status».
Det er fire spørsmål som kan stilles om gyldigheten av slike tanker, og det første er tilsynelatende enkelt: «Er det sant at mine foreldre vil...?» Studenter blir ofte svært forundret over å finne ut at det de har trodd i mange år og som har hatt betydning for hva de har gjort og følt, faktisk har lite grunnlag i virkeligheten.
En ny historie om håp og muligheter
Ideen bak kreativ karriereskriving er i siste instans å skape en «ny historie» – en historie som er livgivende, der en person kan ta et nytt skritt fremover uten alt det som har tynget ham eller henne ned.
Ungdommer på skolen kan ofte snakke med større trygghet om de valgene de vil ta, og de kan bli oppmuntret til å prøve ut flere ting og deretter skrive og snakke om hva de har lært ved å gjøre noe nytt.
Ofte inneholder de nye historiene meningsfulle oppdagelser, slik som: «Jeg var egentlig ikke bekymret for pengene; jeg innså at det å være midlertidig avhengig av partneren min eller staten fikk meg til å føle meg uverdig. Uverdighet er noe jeg har vært redd for å føle. Jeg oppdaget at det kan være helt greit å trenge andre og spørre om hjelp. Dette høres innlysende ut nå, men før var jeg lammet av frykt.»
Andre oppdagelser kan være mer knyttet til innhold: «Jeg trodde at jeg alltid hadde ønsket å fortsette i jobben som journalist, men det å bli oppsagt viste meg en helt annen side av meg selv. Jeg er nå faktisk mye mer interessert i å lære andre hvordan de kan bli sosialt aktive og takle de menneskelige problemene jeg skrev om i så mange år. Jeg trodde ikke at jeg ville betrakte dette jobbskiftet som noe annet enn negativt, men nå føler jeg at det er rom for nye initiativer.»
For skolebarn kan oppdagelsene for eksempel være: «Jeg har alltid synes at realfag var vanskelig, og jeg ønsker å gjøre noe mer praktisk. Nå kan jeg snakke med foreldrene mine om det. Jeg er ikke som min storesøster. Jeg er meg selv, og det er greit å si fra om hva jeg ønsker nå. Dette har hjulpet meg til å velge de neste fagene jeg skal ta, uten å skamme meg over det.»
Gjør det selv først
Karriereveiledere eller lærere med ansvar for karriereveiledning kan bli tilretteleggere av kreativ karriereskriving ved å få litt opplæring – på nettet eller i direkte undervisning.
Det er viktig å ha gjort arbeidet med kreativ, ekspressiv og reflekterende skriving selv, før man gjør det med studenter eller klienter. Det er også viktig at dette ikke bare blir et kurs blant mange andre eller noe man gjør for å krysse det av på listen.
Dette arbeidet er meningsfylt, spesielt når mennesker får kontakt med sin iboende motivasjon for å utforske, leke, dele og la nye innsikter utvikle seg. Mange studenter uttrykker en dyptfølt glede over å delta aktivt, selv om de må arbeide hardt og prosessen krever både emosjonell og intellektuell anstrengelse.
Jeg har laget et sett av «karrierekort» som en starthjelp til praktikere som ennå ikke har mye erfaring med denne formen for narrativ veiledning. Sammen med min amerikanske kollega Sjon Ashby har jeg også skrevet en artikkel om hva skrivelærere som gjør denne typen arbeid bør være oppmerksomme på.
Dette arbeidet kaller vi også «sjelearbeid», fordi det ikke bare er en intellektuell eller praktisk form for refleksjon – det må tale til oss på de områdene der vi vokser. Det krever mot og evne til selvinnsikt, og som tilretteleggere må vi først utvikle dette i oss selv.
Når vi arbeider med ungdom må vi huske at ideen med å være kreativ er å ha det gøy, å leke sammen, og ikke bare gjøre et nytt «skolefag» ut av dette kraftfulle arbeidet med selvrefleksjon.
Se også nettsidene til Writing the Self
Litteraturliste
Baker, D., & Stauth, C. (2004). What happy people know: How the new science of happiness can change your life for the better. Macmillan.
Katie, B., & Mitchell, S. (2008). Loving What Is: How Four Questions Can Change Your Life. Random House.
Law, B. (1996). Careers education in a curriculum. Rethinking careers education and guidance: Theory, policy and practice, 210.
Lengelle, R. (2015). Career Cards: A tool for surviving and thriving in the 21st century. BlackTulipPress. www.blacktulippress.com
Lengelle, R., & Ashby, S. (2016). Writing as soul work: training teachers in a group-based career-narrative approach. British Journal of Guidance & Counselling, 1-15.
Lengelle, R., & Meijers, F. (2015). Career writing: Creative, expressive, and reflective approaches to narrative career learning and guidance. The Canadian Journal of Career Development, 14, 19-31.
Metcalf, L. T. & Simon, T. (2002). Writing the mind alive: The proprioceptive method for finding your authentic voice. Ballantine Books.
Skriv ut
