Hva er en profesjon? Hva innebærer en profesjon? Dette er spørsmål som kan stilles innen flere yrkesgrupper, og det gjelder også feltet karriereveiledning.
Spørsmålet om veiledernes profesjonalitet er både viktig og utfordrende. Det er viktig fordi situasjonen i vår del av verden gjør at valgprosesser blir stadig vanskeligere.
Det er utfordrende fordi synet på karriereveiledning, valg og valgprosesser varierer fra land til land. I enkelte land blir veiledning sett på som en viktig faktor for planleggingen av fremtiden for både individ og samfunn, mens i andre land er veiledning et begrep med lav prioritet.
Veilederyrket oppfyller flere av kjennetegnene som brukes til å beskrive en profesjon. Man kan likevel sette spørsmålstegn ved flere av dem, som også norske erfaringer viser.
Tre kriterier til diskusjon
Forskerne Molander og Terum løfter fram ulike kriterier for hva en profesjon er. Når vi ser nærmere på disse, er det først og fremst følgende tre punkter som bør diskuteres:
- Yrket innbefatter praktiske ferdigheter som bygger på forskning eller annen anerkjent teoretisk kunnskap.
- Yrkesutøverne behersker et språk som er spesifikt for profesjonen og som beskriver kompetanseområder, arbeidsprosesser, roller og relasjoner i yrket.
- Utøvelse av yrket forutsetter en grunnutdanning som utgjør et minimumsgrunnlag for å praktisere det.
De to første punktene forutsetter en tydelig definisjon av hensikten med profesjonen. OECD (2004) sin definisjon av veiledning er utbredt og ofte brukt:
"Career guidance refers to services intended to assist people, of any age and at any point throughout their lives to make educational, training and occupational choices and to manage their careers. Career guidance helps people to reflect on their ambitions, interests, qualifications and abilities. It helps them to understand the labour market and education systems, and to relate this to what they know about themselves. Comprehensive career guidance tries to teach people to plan and make decisions about work and learning." (s. 19)
Mange krav til veilederen
Definisjonen tydeliggjør dualismen som veiledningen eksisterer innenfor, der den enkeltes ressurser må virke sammen med de mulighetene samfunnet gir. Veiledningens oppgave er å støtte og utvikle en læringsprosess som skal gjøre veisøkeren bedre rustet til å ta fremtidige valg for å håndtere sin omverden og mulighetene den byr på. Definisjonen peker også på hvordan spørsmål om fremtiden henger sammen med en god karriereplan.
Til sammen stiller dette mange krav til veilederen. Han eller hun må ha kunnskap om både enkeltpersoners utvikling og om utviklingen innenfor utdanning og arbeidsliv. I tillegg må veilederen kunne informere, motivere og støtte enkeltpersoner i deres utvikling. Definisjonen av veiledning legger vekt på den pedagogiske prosessen, noe som ikke er helt selvsagt dersom vi ser hvordan veiledningen er utformet rundt i verden. Jeg skal komme tilbake til dette senere.
Det tredje punktet, som handler om en grunnutdanning som et minimumsgrunnlag for et yrke, gir også et blandet inntrykk når vi ser på situasjonen internasjonalt.
Fire tradisjoner
Undersøkelser gjennomført av Cedefop, Verdensbanken og OECD viser at veiledning blir organisert og oppfattet på en rekke ulike måter i ulike land. Rapporten Career Guidance Policies in 37 Countries fra 2004 slår fast at veiledning har sin bakgrunn i ulike tradisjoner, og har derfor fått ulik utforming. Grovt sett kan man skille mellom fire tradisjoner:
- Den psykologiske eller counselor-tradisjonen. Bruk av tester er et selvsagt verktøy. Her blir også sosiale problemer koblet sammen med problemer knyttet til utdanning og karriere. Fordelen med denne tilnærmingen er at den kan gi et helhetsbilde av personens situasjon. Risikoen består i en overdrevet vekt på problemer og mindre kunnskap om utdanning og arbeidsmarked.
- Den pedagogiske tradisjonen, der lærere har ansvar for veiledning, ofte i en deltidsstilling. Fordelen kan være at de er mer fleksible. Ulempen er at yrkesidentiteten deres blir delt mellom to profesjoner, og det kan bli vanskelig å holde seg oppdatert på to områder.
- En mer arbeidsmarkedsrettet tradisjon, der statlige (velferds)etater har ansvar for veiledning innenfor skolesystemet. Fordelen er oppdatert kunnskap om arbeidsmarkedet, mens ulempen er manglende kontakt med og innsyn i utdanningssystemet.
- En tradisjon der veiledning er en selvstendig profesjon, med en bestemt utdanning. Fordelen er en sterk profesjon med kunnskap knyttet til yrket. Ulempen, som blant annet de svenske erfaringene viser, kan være at gruppen av veiledere blir isolert og dermed risikerer å bli marginalisert.
Større profesjonalisering i Norden
I Norden kan vi finne eksempler på både andre og fjerde punkt, men trenden her er en stadig større profesjonalisering, som i det fjerde punktet. Denne gruppen omfatter bare noen få land. I flere land er veilederutdanningen lagt til masternivå eller tilsvarende, mens i andre land tar veiledere kun kortere utdanninger med varighet på noen måneder.
Dette innebærer at veiledere i det sistnevnte tilfellet ofte har en annen utdanning og yrkesbakgrunn bak seg før de tar en veilederutdanning. Fordelen er en bred erfaringsbakgrunn, men ulempen er at yrkesidentiteten ikke er selvsagt, og ofte kombinert med andre oppgaver, for eksempel som lærer, psykolog eller med administrasjonsoppgaver. Dette gjelder til en viss grad både Danmark, Norge og Finland, der veiledere ofte har en bakgrunn som lærer, men som etter hvert har blitt utvidet med en kortere eller lengre utdanning i veiledning.
OECD-rapporten Bridging the gap fra 2004 gir en bred oversikt over utfordringer i veilederrollen i ulike land. Rapporten belyser blant annet veiledernes organisatoriske plassering, utdanningsbakgrunn og informasjonssystem. Rapporten konstaterer at veiledning er etterspurt av både enkeltpersoner og beslutningstakere, men at formen og innholdet ser ulikt ut i de ulike landene.
Arbeidsmarkedet påvirker veiledningen
Veiledning avhenger også av arbeidsmarkedet. Når det er høy arbeidsledighet, ikke minst blant ungdom, ses veiledning som viktig virkemiddel for å minske arbeidsledigheten, og det blir stilt flere spørsmål ved den enkeltes egne, frie valg. I slike perioder veier hensynet til arbeidsmarkedet tyngre, og skillet i retorikken mellom det frie valget av utdanning og valg som styres mer av arbeidsmarkedet, kommer tydelig frem.
Dette innebærer også at ressursene til veiledning til en viss grad kommer i rykk og napp avhengig av konjunkturene i arbeidsmarkedet. I mange land er likevel veiledningen innarbeidet i utdanningssystemene, som oftest i offentlig sektor.
Blandet identitet
Kjennetegnene på hva som er en profesjon gjør ikke nødvendigvis at utøverne av profesjonen føler seg profesjonelle eller bare delvis identifiserer seg med profesjonen. Avhengig av hvilken bakgrunn yrkesutøveren har, kan han eller hun se seg selv som både innenfor og på utsiden av profesjonen. Dette kan beskrives som en blandet identitet, der utøverens tidligere erfaringer påvirker følelsen av å tilhøre den nye profesjonen.
Rollen som veileder er ofte kombinert med andre arbeidsoppgaver, noe som fører til at yrkesidentiteten blir mer utydelig. Mange av dagens anerkjente profesjoner har utviklet seg ut fra andre og eldre profesjoner, og deretter gradvis fått kjennetegnene som i henhold til forskningen bør kjennetegne profesjonen.
Derfor er veilederens syn på hva veiledning er, sammen med den teoretiske og metodologiske kunnskapen han eller hun har tilegnet seg, avgjørende for i hvilken grad han eller hun identifiserer seg med den nye profesjonen.
Ikke bare samtaler
Veilederne bør spørre seg: Hva er det de kan, som ikke andre kan? Eller: Hva er det veilederne kan bedre enn andre profesjoner? Svaret på dette spørsmålet avgjør til en viss grad hvordan veilederen betrakter sin egen profesjon. Ikke minst må denne relativt nye profesjonen ha klare definisjoner og begreper, som må kunne brukes til å tydeliggjøre, for eksempel for beslutningstakere, hva som skiller dem fra andre, lignende yrkesgrupper.
Når jeg har stilt spørsmålet til ulike veiledere i Sverige, svarer de at det er samtalen og samtaleferdigheter som er det unike for veilederprofesjonen. Et slikt svar risikerer å lede gruppen av veiledere i feil retning, fordi samtalen er en selvsagt del i mange ulike profesjoner, som for eksempel sykepleiere, lærere, sosionomer, psykologer og HR-ansvarlige.
Samtalen er bare én av de nødvendige og viktige kunnskapsområdene i veiledning. Veiledere må ha kunnskap om arbeidsliv, yrker og utdanningsveier. De må kunne tolke og formidle informasjon, og anvende teorier og forskning på området. De må kunne beskrive sin kjerne på en mer mangesidig måte enn bare å vise til gode samtaleferdigheter.
Svart-hvitt-tenking
Med utgangspunkt i svenske forhold mener jeg at veilederne i altfor stor grad har havnet i en sort/hvitt-tenkning innenfor profesjonen. For eksempel blir tester og det å gi råd klart fordømt, mens prosessorientert veiledning, det å samtale og det å utvide perspektivene blir fremhevet som det eneste riktige. Nyansene glimrer med sitt fravær, og her må veilederne innse at i visse situasjoner må de være mer aktive, og at tester iblant kan være gode verktøy.
I tillegg har ikke veilederne alltid tid og muligheter til å skape en prosessorientert veiledning, og må derfor gi veiledning som er riktig for den aktuelle overgangen i veisøkers liv.
Innenfor EU har begrepet Career Management Skills (CMS) blitt løftet fram som et viktig redskap for å kunne navigere i et stadig mer uoversiktlig utdannings- og arbeidsliv:
"CMS refer to a range of competences which provide structured ways for individuals and groups to gather, analyse, synthesise and organise self, educational and occupational information, as well as the skills to make and implement decisions and transitions" (ELGPN, 2012).
I definisjonen kommer det tydelig fram hvilken vekt som legges på at den enkelte må ta ansvar for sin egen utvikling og være forberedt på omstillinger og forandringer. Dette innebærer at som yrkesgruppe skal veilederne være profesjonelle og dra nytte av alle kunnskapene og ferdighetene som gjør at den enkelte kan lykkes med overganger og ta mer selvstendige beslutninger om fremtiden.
NICE-rapportene
Innholdet og oppgavene i veilederprofesjonen blir også diskutert innad i EU. NICE er et nettverk av europeiske universiteter som forsker på veiledning og utdanner veiledere. Nettverket har utarbeidet to rapporter med forslag som tydeliggjør rollene veiledning har og hvilke ulike yrkesutøvere som er involvert i veiledning.
Bakgrunnen for arbeidet er nettopp den uklare «profesjonalismen» som kjennetegner veiledning. NICE har som mål å bidra med å etablere karriereveiledningsfeltet som en anerkjent profesjon i Europa, ved å forsøke å legge et grunnlag for en felles profesjonell identitet innen feltet, og ved å gi støtte til et europeisk samarbeid om utdanning av veiledere.
Den første NICE-rapporten beskriver rollene og ansvaret veiledere kan ha i de europeiske landene, avhengig av synet på veiledning og hvordan den er organisert. Figuren nedenfor viser de fem områdene som, ifølge NICE, utgjør kjernen i profesjonen.
- Career Counseling - veiledning i snever forstand.
- Career Education - veiledning i vid forstand.
- Career Assesment & Information - kartlegging og informasjon.
- Social Systems Interventions - veilederen som en forandringsagent.
- Career Service Management - handler om styring og utvikling av virksomheten.
Tre typer yrkesutøvere
Basert på disse områdene deler den andre NICE-rapporten inn og beskriver tre ulike typer yrkesutøvere innenfor karrierefeltet. Alle jobber i større eller mindre grad med karriererelaterte spørsmål, men med ulike mål.
Oppdelingen brytes deretter ned i et antall læringsmål, for å tydeliggjøre hvordan yrkesutøverne har separate oppgaver og kunnskaper:
- Karriererådgivere (Career Advisors). Disse er viktige kilder til informasjon og støtte til veisøkere som møter karriererelaterte utfordringer.
- Karriereveiledere (Career Counselors). Denne gruppen er sterkt engasjert i karriereveiledning, og ser det som sitt yrke og sin oppgave å støtte veisøkere i håndteringen av komplekse karriererelaterte utfordringer.
- Karrierespesialister (Career Specialists). Disse personene er som oftest engasjert i en eller flere av de fem profesjonelle rollene ovenfor, og jobber med henblikk på å utvikle kvaliteten på karriereveiledning.
Hvem gjør hva?
Hensikten med inndelingen er å tydeliggjøre hvem som gjør hva, men også å gi et strukturert bilde av kravene, kunnskapene og ferdighetene som trengs for å kunne gjøre en god jobb som veileder.
I flere land flyter imidlertid de tre gruppene over i hverandre, noe som fører til at profesjonaliteten blir utydelig. Som en følge av dette bli utdanningen som kreves ofte kort og av dårligere kvalitet. Veiledning i Europa kan derfor beskrives som et stort lappeteppe.
NICE-rapporten understreker at man ikke ønsker å peke ut hvordan de enkelte landene skal organisere sin veiledning og hvordan den påkrevde utdanningen skal se ut. I flere land er det likevel behov for en grundig gjennomgang av hvem som gjør hva, hvordan veilederprofesjonen skal beskrives, og hva utdanningen skal inneholde.
Å reflektere over egen hverdag
Hva betyr dette for veiledernes hverdag? Forhåpentligvis er kartleggingen fra NICE-prosjektet nyttig også i det daglige arbeidet. I Norden er veiledning et veletablert begrep, men med jevne mellomrom blir verdien og eksistensen av veiledning diskutert og trukket i tvil.
Det er derfor viktig at veilederne reflekterer over sin egen hverdag og arbeidssituasjon. Schöns begrep «den reflekterende praktiker» er et godt utgangspunkt for diskusjon. Veiledernes «tause kunnskap» er også et begrep som trenger en tydeliggjøring. Hva innebærer denne kunnskapen? Hvor mye av veiledningsarbeidet er erfaringsbasert, og hvor mye er basert på forskning på området?
Hensikten med denne analysen er å beskrive begrepet profesjon, spesielt knyttet til veilederrollen. Dette innebærer også en drøfting av veiledningens muligheter og begrensninger. Veilederne kan ikke løse problemene i skolesystemet eller arbeidsmarkedet, men de kan bidra til å hjelpe den enkelte til å navigere seg frem i utdanningssystemets og arbeidslivets jungel. Da er det behov for mange typer kompetanse og verktøy.
Med andre ord: Det er behov for en multi-instrumentalist i skjæringspunktet mellom skole og arbeidsliv.
Referanser
European Lifelong Guidance Policy Network (2012). Lifelong Guidance Policy Development: A European Resource Kit. Jyväskylä, Finland: ELGPN
Hodkinson, P & Sparkes, A C (1997). Careership: A Sociological Theory of Career
Decision Making British Journal of Sociology of Education, Vol. 18, No. 1.
Lovén, A (2016). Kärnan i vägledarprofessionen. Vägledaren nr 2, 2016.
OECD (2004). Career Guidance and Public Policy Bridging the Gap. Paris: OECD. http://www.oecd.org/education/innovation-education/34050171.pdf
Nice Handbook (2012). Heidelberg University, Institute of Educational Science.
Schön, D (1983). The reflective practitioner – New York: Basic Books.
Watts A.G. & Sultana R.G (2004). Career Guidance Policies in 37 Countries: Contrasts and
Common Themes. International Journal of Educational and Vocational Guidance 4:105.
Skriv ut
