Potensialet i det å skape sitt eget liv og gjøre en forskjell i samfunnet har blitt studert av forskere, praktikere og samfunnsaktivister i århundrer. Hvorfor er det slik at noen mennesker gjenskaper sosiale normer og tilpasser seg til gitte samfunnsforhold, mens andre søker å forandre sin sosiokulturelle virkelighet selv under de mest ugunstige betingelser? Hvorfor er det nyttig å studere menneskers evne til å handle på egne vegne i arbeidslivet, lokalsamfunnet og sin kultur?
Slike spørsmål retter oppmerksomheten mot menneskers handlingsevne, noe som er spesielt relevant med tanke på covid-19-pandemien, som har vært med på å endre arbeidslivet på grunnleggende måter. Et arbeidsmarked i endring med nye arbeidsmåter skaper nye sammenhenger og muligheter der mennesker kan oppnå sine livsmål og utvikle sin identitet på nye måter? Spørsmålet om menneskelig handlingsevne og handlingsrom får dermed ny betydning. Gitt dette er det viktig å ta i betraktning hva samfunnsforskerne sier om hvordan mennesker handler i eget liv. Denne innsikten blir spesielt relevante dersom vi innser at evnen til målrettet handling ikke kan reduseres til en følelse av hypotetisk handlekraft hos den enkelte (det vil si troen på at «jeg er i stand til og kan gjøre hva som helst»). Den sosiale konteksten vil påvirke denne oppfatningen. Mennesker utøver alltid sitt handlingspotensial overfor noe eller noen, menneskers handlingsevne kan derfor bare studeres i relasjon til konteksten.
Hva vil det si å være aktør i eget liv, og hvordan utvikler denne evnen seg?
Internasjonalt brukes betegnelsen agency om forståelsen av menneskers handlekraft og det å være aktør i eget liv. Ifølge Mustafa Emirbayer og Ann Mische kan agency forstås som menneskers evne til å agere ut fra den konteksten de lever og handler i. Mennesker påvirkes av sin fortid (vaner), sine ideer og hypoteser om fremtiden (forestillinger) og de praktiske ferdighetene de har i å bedømme hendelser og treffe beslutninger (skjønn) om hvordan de best kan handle og respondere på livets utfordringer.
Å være aktør i eget liv er en prosess; det er en foranderlig tilstand og noe som kan læres og utvikles. Samtidig kan denne evnen variere innenfor ulike områder av en persons tilværelse. En person kan være handlekraftig innenfor rammen av familien, men føle mindre kontroll i egen arbeidssituasjon. Det å være aktør i eget liv omfatter dermed mange lag og ulike dimensjoner. Emirbayer og Mische fremhever at de viktigste dimensjonene er knyttet til fortiden, nåtiden og fremtiden – det berører hva mennesker har lært i fortiden, hva som motiverer dem med tanke på fremtiden og hva de gjør i nåtiden.
La oss kaste et nærmere blikk på disse dimensjonene og reflektere rundt hvordan karriereveiledning kan spille en rolle for veisøker. Evnen og potensialet til å handle er sentralt for veisøkere i deres utvikling av karriere, ikke bare fordi den enkelte må tilpasse seg til de rådende forholdene på arbeidsmarkedet, men for å bidra til endring i samfunnet, drive frem sosial endring og bygge opp et mer balansert arbeidsmarked, må veisøker også gå ut over etablerte handlingsmønstre. Karriereveiledning kan støtte veisøker i å bli aktører i eget liv, dersom noen grunnleggende spørsmål får plass i veiledningen.
Betydningen av tidligere erfaringer og vaner
Den første dimensjonen omhandler fortiden til veisøker. Innarbeidede vaner er svært viktige for evnen den enkelte har til å bli aktør i eget liv. Denne evnen er knyttet til at mennesker kombinerer sine erfaringer til tidligere opplevelser og handlingsmønstre. Disse handlingsmønstrene er uunnværlige for å håndtere situasjoner som oppstår både i det personlige og sosiale liv. I alle handlinger aktiverer mennesker selektivt tidligere tanke- og handlemåter, mer eller mindre bevisst. Derfor er det avgjørende hvordan den enkelte gjenkjenner, gjenfinner og gjennomfører faste handlinger i dagliglivet: Det kan omfatte hva mennesker har lært tidligere i livet, hvilke vaner de har utviklet og hvor fleksibelt de klarer å bruke disse innlærte handlingsmønstrene i nye sosiale situasjoner. På den ene siden, hvis mennesker gjennomgående holder seg til de samme erfaringsbaserte mønstre, vil de føle seg trygge i sine handlinger og i sosiale situasjoner (for eksempel er faste handlingsmønstre overfor overordnede en hjelp for den enkelte til å arbeide i overensstemmelse med en organisasjonskultur i bestemte sammenhenger). På den annen side vil slike fastlåstmønstre kunne hindre enkelte fra å komme seg vekk fra situasjoner som ikke gagner dem.
Sett i et videre perspektiv vil bruken av erfaringsbaserte mønstre kunne bidra til å reprodusere sosiale betingelser og sammenhenger, ved at disse blir forsterket av at de samme tanke- og handlingsmønstrene gjentas. For å støtte utviklingen av denne dimensjonen av evnen til å bli aktør i eget liv, kan karriereveiledning bidra til å skape muligheter for å utforme fleksible handlingsmønstre som hjelper veisøkere til aktivt å omskape sin egen kontekst. Samtidig vil en grundigere refleksjon over egne handlingsmønstre kunne hjelpe veisøker til for eksempel å erkjenne om de mestringsmekanismene han eller hun har brukt, faktisk er effektive. Denne dimensjonen er den som er minst anerkjent, og den omfatter dessuten rutinepregede handlinger. Dette krever dermed fra veileders side observasjon, diskusjon og refleksjon knyttet til bestemte oppfatninger og verdier.
Framtidens rolle
Den andre dimensjonen omhandler veisøkers framtidige rolle. Denne dimensjonen av det å være agent i eget liv er nært knyttet til veisøkers evne til å forestille seg mulige hendelses- og handlingsmønstre, der han eller hun benytter seg av innlærte handle- og tenkemåter kreativt, og på denne måten baserer sine aktiviteter på forhåpninger, ønsker og frykt for framtiden. Hvilke narrativer veisøkere selv skaper, hvilke handlemåter de planlegger, hvor oppfinnsomt de bruker sine erfaringer til å bygge hypotetiske framtidsscenarioer og hvordan de uttrykker sin villighet til å eksperimentere, spiller en avgjørende rolle.
Mennesker vil naturligvis dra nytte av sine tidligere erfaringer når de lager seg forestillinger om framtiden, men de er samtidig også i stand til å omskape den symbolske verden og de sosiale sammenhengene. Denne konteksten blir svært ofte utforsket og utviklet under karriereveiledning. Utvikling av handlingsscenarioer, utforming av egen karriere og beslutninger om yrkesvalg markerer øyeblikk der evnen til å bli aktør i eget liv blir understøttet og utviklet. Å forsterke evnen til å bli en selvstendig aktør omfatter også å motivere mennesker til å handle og til å dyrke fram forestillinger og prosjekter som ikke bare dreier seg om tilpasning til forholdene på arbeidsmarkedet, men også om aktivt å utforme og omforme disse forholdene. Dette krever støtte til alternative tenkemåter om selvet og samfunnet, som utforsker løsninger og projiserer visjoner av en (ikke bare personlig) framtid.
Betydningen av «her og nå»
Den tredje dimensjonen handler om nåtid. Mennesker responderer på hverdagslivets krav, dilemmaer og tvetydige situasjoner ved å treffe praktiske og normbaserte beslutninger og valg. Disse valgene blir ofte tatt i ambivalente omstendigheter som omfatter verdikonflikter, der den enkelte ikke alltid er i stand til å forutsi alle de fremtidige konsekvensene av de handlingene han eller hun foretar i øyeblikket. Mennesker er utstyrt med «praktisk handlingskunnskap». Vesentlig for denne dimensjonen av å være aktør i eget liv er det å kunne kontekstualisere erfaringer, noe som ofte skjer i dialog med en selv eller andre (for eksempel spør vi oss selv hva en gitt situasjon betyr, hvordan vi vurderer den, hvordan vi enten kan fortsette som før eller må løse problemet). Slik kan vi granske eller evaluere våre egne handlinger. Målet er å komme frem til handlinger som går ut over nivået av tilvent og tillært handling. Dette fremmes av evnen til å problematisere situasjoner, til å treffe beslutninger og til å handle.
Denne dimensjonen av det å være aktør i eget liv utvikles ved å tilrettelegge for veisøkeres evaluering av handlinger, gjennom å støtte opp under prosessen for å vurdere situasjoner (hva er det som gjør denne situasjonen forskjellig fra andre?) og å søke etter løsninger (og dermed treffe beslutninger og valg). Evnen til handling bør understøttes av karriereveileder ved å gi mulighet til å øve på og studere handlinger (for eksempel jobbintervjuer) og reflektere over dem.
Karriereveiledningens oppbygging av et narrativ om handling
De ulike dimensjonene mennesket har til å være aktør i eget liv er gjensidig sammenknyttede og danner en bestemt struktur. Når vi forestiller oss framtiden, trekker vi derfor på våre tidligere erfaringer og måten vi tillegger verden mening på. Vanligvis ser vi bare de mulighetene vi har lært å legge merke til. Læringsprosesser er imidlertid ikke bare individuelle, de er også kollektive. Vi kan derfor her se betydningen av samfunnsklasser, påvirkningen fra lokalsamfunnet, sosiale media, massemedia etc. Det er svært viktig for karriereveiledningsprosessen at denne påvirkningen og den meningen den gir til verden, blir erkjent, fordi veisøkers verden kan se svært annerledes ut enn veileders.
Enhver handling kan utløse en ny intern dialog og gi opphav til læring av nye kunnskaper og ferdigheter. Vi glemmer ofte det åpenbare faktum at menneskers evne til å handle stammer fra mange ulike kilder, og at denne evnen tar ulike retninger gjennom livsløpet. Handlinger kan være drevet både av framtiden (for eksempel visjoner om framtiden, ønsker og drømmer) og fortiden (for eksempel inngrodde handlingsmønstre eller forsøk på å unngå å oppleve en gitt situasjon igjen). Det er nyttig å finne ut hva som faktisk driver veisøkere til å handle, og hvordan de velger å handle.
I karriereveiledning kan vi utforske hvordan veisøkere motiveres til å handle, hva de gjør og hva som kommer ut av disse handlingene. Dette er viktig, fordi evnen til å handle på egne vegne utvikler seg gjennom refleksiv handling og læring. På denne måten kan vi understøtte veisøkernes biografiske læring ved å hjelpe dem til å lære av sin fortid og nåtid, og med tanke på framtiden. Vi kan ganske enkelt hjelpe dem til å lære av sitt eget liv og til å gjenkjenne de øyeblikkene da handlingene deres var effektive og førte til endringer i både deres eget liv og nærmiljøet. I denne prosessen kan veileder ha nytte av teorier om hvordan mennesker blir aktører i eget liv og teorien om biografisk læring:
1. Innsikt i veisøkers handlingsmønstre er avgjørende for å kunne bistå dem i å kartlegge læringsprosesser fra fortiden.
2. Det å se muligheter i nåtiden kan, sammen med en dyptgående analyse av nåsituasjonen, hjelpe veisøkerne til å erkjenne og forstå sin livssituasjon. Slik tilrettelegger veileder for at veisøker kan lære av nåtiden og hvordan de kan bli aktører i eget liv.
3. Å skape visjoner av framtiden, kombinert med fortellinger om og analyser av mulige utfall av handlinger, kan være en god øvelse for å utvikle evnen til å bli aktør i eget liv og for å lære for (og av) framtiden.
Dette krever en aktiv veiledning som er rettet mot veisøkeres læring gjennom handling. Det er viktig å huske at det å lage en fortelling om handling og det å faktisk handle er to helt forskjellige ting. Karriereveiledning som tar sikte på å gjøre veisøkerne til aktører i eget liv, legger derfor opp til begge deler: både bruk av narrative metoder og elementer av problembasert læring og rollespill, i tillegg til å støtte opp under læring i reelle omgivelser og sosiale miljøer.
Betydningen av sosial kontekst og struktur
Den sosiale konteksten der menneskene lever (deres sosiale miljø), er et viktig element i utviklingen av evnen de har til å agere på egne vegne. Emirbayer og Mische fremhever at den sosiale strukturen (normer, verdier, system av samfunnsklasser, sosiale ressurser etc.) alltid skapes av de relasjonene mennesker opererer innenfor. I lys av dette må menneskers evne til å bli aktører i eget liv sees i sammenheng med den konteksten de lever i. Disse aspektene er spesielt viktige i flerkulturelle og dynamiske miljøer, som kan innbefatte et bredt spekter av varierte sosiale strukturer.
Når vi skal gjøre bruk av dette teoretiske rammeverket i karriereveiledning, er det derfor avgjørende å forstå hvordan veisøkeres miljø bidrar til å utvikle evnen de har til å handle på egne vegne. Sosial kontekst kan både fremme og hemme en slik utvikling. Ved å lære mer om veisøkeres sosiale miljø kan vi bistå dem til å innse i hvilken grad egne normer og verdier fremmer virkeliggjøringen av deres livsprosjekter, og hvilke utviklingsmuligheter det kan gi dem. Veisøkere kan dermed få en bedre forståelse av hva som påvirker livet deres, og hvordan de kan håndtere en eventuell uønsket påvirkning. Ved å sette søkelyset på sosial konteksten kan vi gi veisøkere en bedre forståelse av de globale forholdene som er uløselig knyttet til arbeidsmarkedet, og av betydningen av tiden vi lever i. Dette kan være et utgangspunkt for å ta opp hvordan disse strukturene kan omformes, og på denne måten understøtte veisøkeres evne til å handle.
Aktør i eget liv
Karriereveiledning kan gi mennesker støtte til å bli aktør i eget liv. Teorier på dette området fremhever at de grunnleggende faktorene i denne prosessen innbefatter både den sosiale konteksten og læringsprosesser (selv om Emirbayer og Mische snakker om å «øve opp» denne evnen, mer enn å lære den). I tillegg meta- og makroperspektiver, det vil si at oppmerksomheten rettes mot sosiale dimensjoner og konsekvenser av handlinger, og en erkjennelse av at evnen til å bli aktør i eget liv ikke bare avhenger av et gitt lokalmiljø, men også av dynamiske globale prosesser og av foranderlige historiske omstendigheter.
Å støtte veisøkeres i å bli aktør i eget liv betyr å støtte veisøkers helhetlige utvikling, med en spesiell oppmerksomhet rettet mot handling (for å unngå å bare støtte opp under «følelsen av handlekraft»).
Gjesteredaktør Dr. Ingela Bergmo Prvulovic, førsteamanuensis ved Jönköping Universitet i Sverige, bearbeider og redigerer tekstene.
Oversatt til norsk av Akasie Språktjenester. Her kan du lese teksten på engelsk originalversjon.
Referanser:
Alheit, P. (2005). Stories and structures: An essay on historical times, narratives and their bidden impact on adult learning. Studies in the Education of Adults, 37(2), 201–212.
Biesta, G., & Tedder, M. (2007). Agency and learning in the lifecourse: Towards an ecological perspective. Studies in the Education of Adults, 39(2), 132–149.
Emirbayer, M., & Mische, A. (1998). What is agency? American Journal of Sociology, 103(4), 962–1023.
Harvey, D. (2005). A Brief History of Neoliberalism. Oxford University Press.
Skriv ut
