Kontekst og diskurs
Sett fra en historisk synsvinkel er karriereveiledning forbundet med en rekke diskurser om utdanning og arbeid. I dag er veiledning i stor grad knyttet til begrepet livslang læring.
Flere land har formalisert uformelle veiledningstilbud, da det nå i større grad ønskes evidens på veiledningens effekt.
I den sammenheng introduseres læreplaner eller rammeverk som for eksempel «Career Management Skills Frameworks». Slike nasjonale initiativer er i mange tilfeller inspirert av OECD, EU, og ELGPN (European Lifelong Guidance Policy Network).
Norge er av de landene som har fulgt mange av henvisningene som kommer fra disse overnasjonale organene.
En viktig diskurs i alt dette er at alle har en karriere, og at global konkurranse og human kapital-tenkning bør dominere veiledningsinnsatsen - en tekning basert på neoliberalisme.
Karriereveiledning og gjensidighet (mutualism)
Frank Parsons, karriereveiledningens ”far”, tilhørte den amerikanske progressive og filantropiske bevegelsen. Han og andre så karriereveiledning som et sosialt instrument, og som en hjelp til å understøtte aktivt medborgerskap, håp, solidaritet, inkludering og harmoni i samfunnet.
Parsons’ tale fra 1906, “The Ideal City”, understreker behovet for å hjelpe unge mennesker med deres yrkesvalg, og Parsons utarbeidet sin senere så berømte 3-punkts plan for systematisk veiledning:
1. Kjennskap om seg selv.
2. Kunnskap om omverden.
3. ”True reasoning”, det vil si fornuftsbasert planlegging.
The Vocational Bureau ble etablert som et karriereveiledningssenter i Boston i 1908, etter Parsons’ idé. Det er et praktisk eksempel blant mange andre ”progressive” initiativ i USA på å skape større sosial rettferdighet i en tid og i et land som bød sine (nye) innbyggere svært dårlige livs- og arbeidsvilkår – og hvor forskjellen på rik og fattig var enorm.
Parsons ville en annen vei, i retning av et ideal-samfunn, ”Based on Christianity and brotherly love”. Dette samfunnet skulle være preget av gjensidighet (mutualism), og være et harmonisk balansesamfunn, hvor alle arbeider sammen i solidaritet, og hvor hvert enkelt individ utfolder sitt potensiale.
Her finnes det interessante paralleller mellom filantropiske bevegelser og protestantismen, hvor et moralsk liv og tro står sentralt. Her er arbeid mer enn en jobb: det er et kall. Eller sagt på en mer (post)moderne måte: ”Du må brenne eller ha en visjon for din karriere”.
Karriereveiledning og sosial rettferdighet
Dagens veiledningspolitikk legger vekt på det enkelte menneskes karriere. Spesielt er begrepet Career Management Skills (CMS) i fokus – også i Norge. OECD skriver at “A key challenge for policy-makers is to shift their career guidance systems to adopt a broader perspective, emphasising the promotion of people’s capacity to manage their own careers”.
En mulig konsekvens av dette synspunktet er at velferdsstaten – herunder veiledning - rulles tilbake med det argument at den pasifiserer befolkningen. Sett fra et neoliberalt synspunkt kan befolkningen ta hånd om sin egen karriere. Sosiale klasser og strukturer betyr i denne sammenhengen ingenting: ”Du er din egen lykkes smed”.
EU understreket i 2008 at: “Career management skills play a decisive role in empowering people to become involved in shaping their learning, training and integration pathways and their careers. Such skills, which should be maintained throughout life, are based on key competences, in particular “learning to learn”, social and civic competences – including intercultural competences – and a sense of initiative and entrepreneurship”.
CMS betraktes her som et instrument til å styrke aktivt medborgerskap – 100 år etter Parsons. Også i dag er karriereveiledning forbundet med sosial rettferdighet og økt bærekraft. International Association of Educational and Vocational Guidance, IAEVG, kom i 2013 med et communiqué om “Social Justice in Educational and Career Guidance and Counselling”.
Også EU ser på karriereveiledning som et instrument for å oppnå politiske mål: På den ene side å fremme sosial integrasjon og rettferdighet – og på den andre side å utvikle kompetanse og konkurransekraft gjennom utdanning og arbeid.
Ved å holde sammen karriereveiledning og sosial rettferdighet, kan vi se at Parsons fokuserte på matching og tilpasning, mens en neoliberal tilnærming fokuserer på læring og kompetanser.
Karriereveiledningens frigjørende og forsvarende rolle i en neoliberal tid
Emansipatorisk veiledning (fri for undertrykkelse og begrensninger; frigjørende) tilsier at karriereveiledning må spille en rolle i forhold til å frigjøre det enkelte menneske og dets potensialer - og dermed samfunnets. Snevert sett kan dette bety at de dyktigste og mest konkurransedyktige individer favoriseres.
Karriereveiledning spiller da rollen som ”den nyttige idiot” for konkurransesamfunnet. Mot denne bakgrunnen kan karriereveiledning kritiseres for – på et humanistisk grunnlag – å være naiv.
For folk velger ikke selv og fritt: De blir valgt på bakgrunn av kjønn, klasse og sosial tilhørighet, slik Ken Roberts har påpekt. Han mener at veiledning er et svakt og nærmest nytteløst instrument i møte med sterke samfunsskrefter, global økonomi og konkurranse. Kanskje er det riktig, men det peker på behovet for bevisstgjøring og på at karriereveiledning velger side.
I følge Paolo Freire finnes det ikke noe nøytralt ståsted: “Washing one’s hands of the conflict between the powerful and the powerless means to side with the powerful, not to be neutral”. Andre har uttrykt dette på forskjellige måter:
- Peavy baserte sin praksis på respekt og innlevelse
- Gottfredson snakker om kompromiss og tilpasning – og om å være bevisst dette
- Irving kaster et kritisk lys på skolens rolle i forhold til veiledning og karrierelæring
- Irving & Malik peker på sosial rettferdighet i forhold til ‘realistiske’ valg
- Plant & Thomsen fokuser på sosial kontroll og veiledning
- Plant & Valgreen kritiserer undertrykkende veiledningsbegreper som ’drop-out’ og introduserer ’push-out’
Disse forskerne og flere med dem, tar sosial rettferdighet opp og peker ofte på at veilederrollen også må omfatte å forsvare veisøkere og melde tilbake til systemer/institusjoner (advocacy og feedback).
Men disse to begrepene er begge kontroversielle, fordi de er pro-aktive og kan føre til at veilederen kommer i et motsetningsforhold til det systemet og den institusjonen som veilederen selv er en del av: Veilederen kan bli en trojansk hest i sitt eget system.
Å forsvare vil blant annet si å tale på veisøkerens vegne i forhold til systemets rammer og funksjoner eller påpeke (lærer)kollegers holdninger og adferd. Dette er ikke populært.
Og et av skolens bi-produkter er frafall: Å påpeke og gi tilbakemelding om systemets feil i denne sammenheng kan være å stille kritiske spørsmål ved skolens ekskluderende funksjon (push-out). Dette er heller ikke populært. Det setter veilederen i en vanskelig situasjon.
Begge funksjoner er imidlertid viktige med hensyn til sosial rettferdighet. Og begge bygger de på en nedenfra og opp-tilnærming, i motsetning til ovenfra og ned-tilnærming som ofte kjennetegner politikk. Men å endre systemet innenfra kan være en stor utfordring og kan kreve (for?) mye av veilederen, både personlig og faglig.
Frank, hvor er du - nå når vi trenger deg og din visjon for karriereveiledning?
Denne artikkelen bygger på:
Plant, P. & Kjærgård, R. (2016). From mutualism to individual competitiveness: Implications and challenges for social justice within career guidance in neoliberal times. Journal of the National Institute for Career Education and Counselling, 36, 2016, pp 12-19
Litteratur
Barham, L. H., J. (1998). Advocacy in Career Guidance.
Bengtsson, A. (2011). European Policy of Career Guidance: The Interrelationship between Career Self-Management and Production of Human Capital in the Knowledge Economy. Policy Futures in Education, 9(5), 616-627. doi:10.2304/pfie.2011.9.5.616
Collection, H. H. (2013). Forgotten Books (Original works published 1908) (Vol. 40, pp. 636-637). London.
Colley, H. (2003). Mentoring for social inclusion: A critical approach to nurturing mentor relationships: Routledge.
Davis, A. F. (1964). The Social Workers and the Progressive Party, 1912-1916. The American Historical Review, 69(3), 671-688. doi:10.2307/1845783
EU. (2004). On strengthening policies, systems and practices in the field of guidance. Retrieved from http://www.consilium.europa.eu/uedocs/cms_data/docs/pressdata/en/educ/104236.pdf
EU. (2008). On better integrating lifelong guidance into lifelong learning strategies. Retrieved from http://www.consilium.europa.eu/uedocs/cms_data/docs/pressdata/en/educ/104236.pdf
Fouad, N. A., Gerstein, L. H., & Toporek, R. L. (2006). Social justice and counseling psychology in context. Handbook for social justice in counseling psychology: Leadership, vision, and action, 1-16.
Freire, P. (1985). The politics of education: Culture, power, and liberation: Greenwood Publishing Group.
Gergen, K. J. (2001). Psychological science in a postmodern context. American psychologist, 56(10), 803.
Gottfredson, L. S. (2002). Gottfredson’s theory of circumscription, compromise, and self-creation. Career choice and development, 4, 85-148.
Gravås, T. F., & Gaarder, I. E. (2011). Karriereveiledning. Oslo: Universitetsforl.
Gummere, R. M. (1988). The counselor as prophet: Frank Parsons, 1854–1908. Journal of Counseling & Development, 66(9), 402-405.
Hartung, P. J., & Blustein, D. L. (2002). Reason, Intuition, and Social Justice: Elaborating on Parsons's Career Decision‐Making Model. Journal of Counseling & Development, 80(1), 41-47.
Hooley, T., & Barham, L. (2015). Career development policy and practice: the Tony Watts reader.
Hooley, T., Watts, A. G., Sultana, R., & Neary, S. (2013). The ‘Blueprint’ framework for career management skills: a critical exploration. British Journal of Guidance & Counselling, 41(2), 117-131. doi:10.1080/03069885.2012.713908
Irving, B. A. (2015). Locating Social In/justice Within Career Education in New Zealand High Schools: A Critical Exploration. (PhD-thesis), Dunedin, New Zealand.
Kjærgård, R. (2012). Karriereveiledningens genealogi. Den suverene stats regulering av det frie utdannings- og yrkesvalg [Geneology of career guidance. The regulation of the free educational and vocational choice ]. (Thesis), Aarhus universitet, Denmark.
law, E. (1998). Law on Primary and Secondary Education. Retrieved from https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61
Lovén, A. (1995). Vejledning i nærbillede. RUE.
OECD. (2004). Career Guidance and Public Policy: Bridging the Gap. Retrieved from http://www.oecd.org/edu/innovation-education/34050171.pdf.
Parsons, F. (1894). Our Country's Need, Or, The Development of a Scientific Industrialism. Boston: Arena Publishing Company.
Parsons, F. (1909). Choosing a vocation. Boston; New York: Houghton Mifflin.
Peavy, R. V. (2005). At skabe mening : den sociodynamiske samtale [Meaning-making: SocioDynamic counselling]. Fredensborg: Studie og Erhverv.
Plant, P. (2009). Fæste: dansk uddannelses-og erhvervsvejledning, 1886-2009: Shultz.
Plant, P., & Oomen, A. (2014). Early School Leaving and Lifelong Guidance: ELGPN Concept Note# 6. Retrieved from
Plant, P. & Thomsen, R. (2012). Career guidance in Denmark: social control in a velvet glove. Orientacion y Sociedad, No. 11, 2012, p. 1-17
Plant, P. & Valgreen, H. (2014). The flip side: Career guidance policies and social control. NICEC Journal, Vol 32, No. 1, 2014, 15-18
Roberts, K.(2004). Social class, opportunity structures and career guidance. I Critical reflections on career education and guidance: Promoting social justice within a global economy. Red: Irving, B. A. og Malik, B. Routledge.
Sultana, R. G. (2014). Career guidance for Social Justice in Neoliberal Times. In G. Arulmani, A. J. Bakshi, F. T. L. Leong, & A. G. Watts (Eds.), Handbook of Career Development : International Perspectives (pp. 317-333). New York: Springer
Zytowski, D. G. (2001). Frank Parsons and the progressive movement. The career development quarterly, 50(1), 57.
Skriv ut
