Den profesjonelle karriereveileder

Hva betyr det å være å være en profesjonell karriereveileder? Er vi enige om det? Skal karriereveiledning ha som mål å bli en fullverdig profesjon? Hva innebærer ellers profesjonalisering for feltet vårt? Parallelt med at begrepene karriere og karriereveiledning har vært under betydelig utvikling de siste 20 årene, har også forventningene til en karriereveileders kompetanse og profesjonalitet utviklet seg. Selv om mye har skjedd, gjenstår det fortsatt uavklarte spørsmål. Noen av disse spørsmålene drøfter jeg i denne teksten.

En kompleks jobb

Da vi i 2004 startet opp vår første videreutdanning i karriereveiledning ved den gang Høgskolen i Lillehammer, møtte jeg på en nyansatt skolerådgiver. Jeg oppfordret vedkommende til å søke utdanningen, men fikk et kontant svar om at hen hadde vært på et 2-dagers kurs i et interesseutforskningsverktøy, og var dermed ferdig utlært. I dag, 20 år senere, er det nok større samstemmighet om behovet for et bredere fokus.  

En karriereveileders jobb er utvilsomt kompleks, noe som illustreres godt blant annet gjennom alle tekster, problemstillinger og etiske utfordringer som er skrevet her på Veilederforum i de siste årene. Fra å handle om relativt isolerte utdannings- og yrkesvalg har det gradvis vokst frem en oppfatning om karriere som noe som omfatter store deler av et menneskes liv, inkludert kulturen og samfunnet mennesket er en del av. Fremveksten av narrative og sosialkonstruksjonistiske veiledningstilnærminger har utvilsomt også bidratt til et mer elastisk syn på karriereveiledningens grenser og innhold.     

Å sette opp helt klare grenser for hva som er innenfor og hva som er utenfor, er derfor ikke helt enkelt. Kanskje er det heller ikke et mål i seg selv. Samtidig ser vi at mange etterspør en tydeliggjøring og avgrensing av karriereveilederrollen, ikke minst knyttet til den kompetansen som skal ligge til grunn for utøving av rollen.

I den videre teksten reflekterer jeg over noen store overordnede spørsmål som fortsatt gjenstår i profesjonaliseringsdebatten rundt karriereveiledningsfeltet, særlig knyttet til sammenhengen mellom profesjonalitet og kompetanse. 

En voksende profesjonsidentitet

Hva slags status og posisjon karriereveiledningsfeltet skal ha i profesjonssammenheng, har vært en langvarig diskusjon, både nasjonalt og internasjonalt. Ulike land har så langt landet på litt ulike modeller, men de færreste nasjoner har en gjennomført ordning med karriereveiledning som profesjon i betydningen beskyttet yrkestittel hvor en definert gruppe har monopol på arbeidsoppgavene. 

Ifølge profesjonslitteraturen kjennetegnes en profesjon blant annet av følgende kjennetegn: 

• autorisasjon gjennom spesifikk høyere utdanning
• et definert og særegent ansvar i tråd med samfunnsmandatet
• selvråderett over et spesifikt teoretisk og metodisk kunnskapsgrunnlag 
• handlingsrom for profesjonell skjønnsutøvelse
• yrkesetiske retningslinjer

(Molander og Terum, 2008; Nerland, 2011, Gough & Neary, 2021) 

For Norges del kan vi argumentere for at vi i dag har kommet et godt stykke på vei når det gjelder flere av disse punktene for karriereveiledningsfeltet. Det har unektelig skjedd mye de siste årene i retning av profesjonalisering, men om målet er at vi i enda større grad skal nærme oss en samlet profesjonsidentitet, står vi fortsatt ovenfor noen potensielt smertefulle valg. 

Hvordan blir jeg karriereveileder? 

Da det fra 2004 og utover ble startet opp flere nye videreutdanninger i karriereveiledning på norske universiteter og høgskoler, kom studentene nærmest utelukkende fra stillinger hvor de hadde fått karriereveiledningsoppgaver innbakt i ulik prosentandel i sin ordinære stilling. De var lærere i skolen som hadde fått en rådgiverfunksjon, saksbehandlere i NAV, studieveiledere i UH-sektoren eller veiledere i arbeids- og inkluderingsbedrifter. De representerte i stor grad det Krumboltske paradokset at de, mer eller mindre tilfeldig, hadde havnet i en posisjon hvor jobben er å hjelpe mennesker til å planlegge sin fremtid.     

Drøyt ti år senere merket vi gradvis en endring. Stadig flere av studentene som kom til studiene, var ikke i en karriereveilederjobb, men de hadde samlet sett skaffet seg en utdanning og erfaring som gjorde at de svært gjerne ville over i den typen arbeidsoppgaver. Og like interessant: Plutselig kunne vi som hadde ansvaret for videreutdanningstilbud, få telefoner fra unge kommende studenter med spørsmålet «Jeg har lyst til å bli karriereveileder, hvordan blir jeg det?» Det var tydelig at noe hadde skjedd. Karriereveileder var plutselig blitt en stillingstittel som begynte å plante seg i folks bevissthet, og som noe som fortonet seg som et attraktivt alternativ å strebe etter å bli. Det er rimelig å anta at opprettelsen av de offentlige karrieresentrene rundt om i landets fylker, ny masterutdanning i karriereveiledning, det langvarige arbeidet til interesseorganisasjoner som Rådgiverforum Norge samt opprettelsen av Nasjonal enhet for karriereveiledning (nå HK-dir), har spilt en viktig rolle i folks gryende opplevelse av karriereveileder som mulig karrierevei.  

Mangfold eller en definert utdanningsvei?

Uten en helt spesifikk grunnutdanning å henvise til har det imidlertid ikke vært helt enkelt å svare på spørsmålet om hvordan bli karriereveileder fra «scratch». I Sverige startet de opp med Studie- och yrkesveglädarprogrammet allerede på 70-tallet. På norsk side ligger en tilsvarende definert grunnutdanning (bachelorløp) fortsatt ikke i kortene framover. Det er på godt og vondt. En grunnutdanning, fundamentert i nasjonale rammeplaner, og med jevnlige praksisperioder, på samme måten som lærerutdanning, sykepleie osv., er kanskje den aller sterkeste garantisten for å utvikle en profesjon gjennom formell sertifisering og autorisasjon. En felles grunnutdanning som spesifikt leder frem mot yrkestittelen karriereveileder vil utvilsomt kunne bidra til en mer systematisk kvalitetssikring av veilederens kompetanse, og dermed kvalitet på tjenestene på tvers av geografi, målgrupper og organisasjonstilhørighet. Men det vil også være noe paradoksalt i det å skulle presse alle veiledere inn en form når det tross alt skal veiledes om et svært mangfoldig utdannings- og arbeidsliv. Siden det er krevende å finne vanntette ordninger for realkompetansevurdering, vil vi kunne stå i fare for å miste dyktige praktikere med viktig erfaringskompetanse fra et bredt utdannings- og arbeidsliv som kan bringe spesifikke kompetanser knyttet til målgrupper og bransjer til torgs. 

Slik sett er det gode argumenter som taler for å fortsette på den semi-profesjonelle veien vi har startet på i Norge, hvor karriereveiledere rekrutteres fra et mangfold av grunnutdanninger, og videreutdanner seg derfra. Uansett vil tydelige og etterprøvbare kompetansekrav til de som skal utøve rollen, utvilsomt være et stort og viktig skritt i retning av profesjonalisering. En felles oppfatning av hvilken formell kompetanse som kreves for å kunne kalle seg karriereveileder, vil unektelig skape en trygghet for praktikerne selv, men også for omgivelsene rundt. 

Med dette som utgangspunkt, har vi i boka Ikke bare god å snakke med. Om profesjonalisering av karriereveilederrollen i Norge (Bakke, Bakke & Schulstok, 2024) konkludert med at tiden nå bør være moden for at vi går fra anbefalt kompetanse til krav om formell kompetanse. Hvordan vi skal sikre formelle krav uten at vi mister det verdifulle mangfoldet blant praktikere, er en utfordring vi fortsatt må ha stor oppmerksomhet på. Samtidig må vi sørge for god tilgjengelighet av utdanninger og kurs, på flere nivå, som matcher mangfoldet av veiledere i de ulike sektorene og deres behov for kompetanseutvikling.       

Et karrierebegrep som omfatter hele livet – hva betyr det for veiledernes kompetanse? 

Vår forståelse av begrepene karriere og karriereveiledning har utviklet seg betydelig i nyere tid. Mens vi tradisjonelt har hatt størst fokus på konkrete og avgrensede utdannings- og yrkesvalg, opererer vi i dag med et karrierebegrep som omfatter store deler av et menneskes liv. Moderne definisjoner av karriere, karrierelæring og karriereveiledning gjenspeiler denne utviklingen. Og det gir mening. For hvordan skal vi kunne skille utdanning og arbeid fra de øvrige dimensjonene i en persons liv? Moderne mennesker forventes å skulle lære og utvikle seg gjennom hele livet, skaffe seg arbeid som er meningsfullt, og ikke bare lønnsomt, være fleksible, omstillingsbare og relasjonelle – og å kunne manøvrere konstruktivt i tråd med egen fysiske og psykiske helse. 

Når karrierebegrepet nå er utvidet til å omfatte hele livet, har dette betydelige implikasjoner for kompetansen som kreves av de som har fått mandat til å veilede i karriereutviklingsprosesser. Dagens karriereveiledere har behov for en variert kompetanse innenfor et bredt spekter av kunnskap og ferdigheter, som strekker seg over flere vitenskapsfelter. Kompetansestandardene i Nasjonalt kvalitetsrammverk for karriereveiledning (Bakke et al., 2020) speiler dette mangfoldet av kompetanser som nå forventes av våre karriereveiledere. De syv omfattende kompetanseområdene, med en rekke underliggende delkompetanser, kan synes overveldende å skulle etterstrebe. Men interessant nok, til tross for omfanget og kompleksiteten som ligger i kompetansestandardene, handler tilbakemeldingene som har kommet inn fra feltet mest om hvilke temaer som savnes. Ingen av de syv av områdene med delkompetanser oppleves som lite relevante. Snarere viser tilbakemeldingene til ytterligere temaer som burde vært med eller mer løftet frem (se f.eks. Schulstok et.al, 2022). 

Hvilke faglige grenser skal vi sette?

Dette illustrer godt hvordan karriereveiledere i dag opplever behov for en bred og fleksibel kompetansebase for at de skal være i stand til å gi tilpasset karriereveiledning som tar hensyn til hele spekteret av menneskelig livserfaring. I boka Ikke bare god å snakke med synliggjøres denne bredden gjennom et stort antall kapitler som tar for seg til dels svært ulike temaer og kompetanseområder. En slik bredde i faglige problemstillinger, teori og temaområder kan på den ene siden betraktes som en utfordring. For hvor skal vi sette grensen for vårt fag når så mye fra forskjellige fagområder kan være relevant? Hvordan kommer vi da i en posisjon hvor karriereveiledere på tvers av sektorer «anvender en systematisert kunnskapsmengde på enkelttilfeller» (Molander & Terum, 2008, s. 19)? På den andre siden kan vi velge å fokusere på det som et privilegium å få lov til å plukke og videreutvikle kunnskap og kompetanse fra store og mangfoldige humanistiske og samfunnsvitenskapelige vitensfelter. For å kunne lykkes må vi uansett fortsette å forske på karriereveiledningspraksis og andre spesifikke karriereveiledningsrelaterte tema, samt jobbe videre med teoriutvikling som tar utgangspunkt i en bred og tverrfaglig kunnskapsbase. 

«Å gjøre karriere greit igjen»

Karrierebegrepet er fortsatt gjenstand for debatt, og har eksplodert som et «bindestreksord» på nettet. I tillegg til de mer kjente karrierelæring, karrierekompetanse, karriereutvikling osv. kan vi nå stadig lese om karrierehelse, karrierelykke, karrierekontroll og mye mer. Populariteten er altså åpenbar. Samtidig er begrepet fortsatt problematisk når det settes sammen med veiledning. I noen miljøer vekker det stadig assosiasjoner til den industrielle forståelsen av karriere som vertikal klatring. «Karriere er en persons fremgang i jobb og hvorvidt de lykkes i arbeidslivet». Slik lyder fortsatt første setning i Wikipedias definisjon. Selv om mange av oss som har vært med på utviklingen gjennom mange år, kan bli litt lei av denne diskusjonen, kan Ingrid Bårdsdatter Bakke (2024) ha et poeng når hun argumenterer for at hvis vi skal klare å oppnå en felles yrkesidentitet som karriereveiledere, trenger vi å kunne kjenne en tilhørighet og tillit til et felles karrierebegrep. 

Profesjonalisering ovenfra eller profesjonalisering innenfra – to sider av samme sak? 

Avslutningsvis kan det være på sin plass å kaste et litt kritisk blikk på profesjonaliseringsbegreper. Til tross for at dette er honnørord, og utvilsomt viktig for alle yrkesgrupper som er stolte av faget og praksisen sin, skal vi heller ikke underslå at det ligger betydelige elementer av makt og kontroll i profesjonaliseringsprosesser. Hva som regnes som profesjonalitet for en yrkesgruppe, vil alltid være bygget på normative verdier og ideologier (Evett, 2013). Hvem som til enhver tid har definisjonsmakten, må vi derfor være oppmerksomme på.     

I den forbindelse kan det være interessant å reflektere over hvorvidt vi har å gjøre med «professionalism from above» eller «professionalism from within». Profesjonalisering ovenfra vil naturlig nok innebære styringsmekanismer, og kan fort assosieres med en invaderende «ovenfra og ned styring». Profesjonalisering innenfra kjennetegnes derimot mer i retning av kompetanseutvikling gjennom systematiske refleksjon i profesjonsfellesskapet (se f.eks. Evett, 2013, Dahl et al., Sørreime, 2021). 

De to strategiene kan oppleves som motpoler hvor ovenfra-perspektivet blir ansett som suspekt og uønsket. Men det er ikke nødvendigvis en konstruktiv tilnærming. Det at myndighetene gjør en koordineringsinnsats og legger til rette for utvikling via økonomiske og faglige initiativ, kan også sees på som hjelp til selvhjelp. Divisjon for karriereveiledning i HK-dir har vært en veldig viktig aktør i å tilrettelegge for profesjonaliseringsprosesser for vårt felt. Det at karriereveiledningsbransjen er så sektorinndelt som den er, gjør det ekstra viktig at vi har et overordnet organ som organiserer og koordinerer. 

Samtidig må vi fremover sørge for at profesjonaliseringstiltak fra myndighetsnivå følges opp og balanseres med en profesjonalisering som kommer innenfra praksisfeltet selv, dersom vi ønsker en reell og varig endring i hvordan karriereveiledere faktisk jobber og utvikler sin kompetanse. 

Oppsummering

En fortsatt utvikling mot den profesjonelle karriereveileder vil forutsette jobb på flere fronter. Vi må tydeliggjøre og formalisere utdanningskrav, og samtidig utvikle kurs og utdanningsmuligheter som er tilpasset ulike yrkesgrupper innenfor karriereveiledningsparaplyen. Vi må holde diskusjonen levende om hva som er et karrierebegrep vi kan samles om, og hva det betyr for den karriereveiledningspraksisen som skal utøves. Vi må fortsette det gode samarbeidsforholdet mellom myndighetsnivået, utdanningsaktørene og praksisfeltet som vi har utviklet i Norge, og sørge for at profesjonaliseringstiltak ovenfra ikke stopper opp, men tas videre og bearbeides i de ulike sektorene innenfra. Og ikke minst må vi fortsette arbeidet for å synliggjøre gjennom forskning på praksis og teoriutvikling hva karriereveiledning faktisk kan bidra til, og dermed ytterligere øke anerkjennelsen og statusen til karriereveiledningsyrket i samfunnet.  

Referanser

Bakke, G. E., Engh, L. W., Gaarder, I. E., Gravås, T. F., Haug, E. H., Holm-Nordhagen, A., Schulstok, T. & Thomsen, R. (2020). Nasjonalt kvalitetsrammeverk for karriereveiledning. Kompetanse Norge. https://www.kompetansenorge.no/globalassets/kvalitet-i-karriere/rapport_-nasjonalt_kvalitetsrammeverk_for_karriereveiledning.pdf

Bakke, I.M., Bakke, I. & Schulstok, T. (2024). Det begynner å ligne en profesjon dette her. I I.M. Bakke, I. Bakke & T. Schulstok (red.). Ikke bare god å snakke med. Om profesjonalisering av karriereveilederrollen i Norge. Fagbokforlaget.

Bakke, I. (2024). Karriere til folket – et demokratisk karrierebegrep. I I.M. Bakke, I. Bakke & T. Schulstok (red.). Ikke bare god å snakke med. Om profesjonalisering av karriereveilederrollen i Norge. Fagbokforlaget.

Dahl, T., Askling, B., Heggen, K., Kulbrandstad, L.I., Lauvdal, T., Qvortrup, L., ... Mausethagen, S. (2016). Om lærerrollen. Et kunnskapsgrunnlag. Ekspert-gruppens rapport. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/cce6902a2e3646a09de2f132c681af0e/rapport-om-laererrollen-1.pdf

Evert, J. (2013). Professionalism: Value and Ideology. Current Sociology. 61. 778-796. 10.1177/0011392113479316.

Gough, J. & Neary, S. (2021). The Career Development Profession:  Professionalisation, Professionalism, and Professional Identity. I P. J. Robertson, T. Hooley & P. McCash (red.), The Oxford Handbook of Career Development (1. utg.) (Oxford Library of Psychology Series). Oxford University

Molander og Terum (2008). Profesjonsstudier – en introduksjon. I A. Molander & L.I. Terum (red.) Profesjonsstudier.Universitetsforlaget

Nerland, M. (2011) Karriereveiledning – et felt under profesjonalisering. I T. F. Gravås & I. E. Gaarder (red.), Karriereveiledning. Universitetsforlaget 

Schulstok, T., Haug, E., Holm-Nordhagen, A., Kjendalen, H., Alhaug, M. & Sandlie, L.C. (2023) Kompetente karriereveiledere i skole: En undersøkelse av kompetanseutvikling gjennom videreutdanninger i karriereveiledning. Høgskolen i Innlandets oppdragsserie

Sørreime, Ø. (2021). Profesjonalisering, tillit og styring. I: Utdanningsnytt. Hentet fra     Profesjonalisering, tillit og styring (utdanningsnytt.no)