Offentlig og kvalitetssikret
aaaHold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Parsons - karriereveiledningens far

I 1909 ble "Choosing a Vocation" av Frank Parsons publisert i Boston, USA. Boken har hatt stor betydning, og regnes som starten på fagfeltet karriereveiledning. Parsons arbeid har lagt føringer for hva karriereveiledning er - helt frem til moderne tider.
Arne Svensrud
Arne Svendsrud
arbeidspsykolog Karriereverktøy DA
Opprettet 2. juli 2014, oppdatert 1. august 2015

Aktivist og samfunnsreformator

Frank Parsons ble født i 1854, og døde i 1908 - året før boken ble gitt ut. Han hadde selv en livshistorie som berører sentrale karriereveiledningstemaer, for eksempel livslang læring og det å takle endringer. 

Parsons utdannet seg til ingeniør og jobbet først i jernbanen. Økonomiske nedgangstider gjorde at han måtte jobbe som kroppsarbeider på 1870-tallet. Senere jobbet han i mange år som lærer før han utdannet seg til jurist. Parsons praktiserte som advokat og underviste i juss til han rundt århundreskiftet - som 45-åring - begynte å interessere seg for veiledningsfeltet. 

I løpet av tre hektiske år fra 1905 til 1908 arbeidet han intensivt med karriereveiledning. Parsons rakk å sette spor som få andre teoretikere har klart, selv om de har brukt et helt liv på det. Han var et universalgeni, og det er fristende å spekulere i hvor langt han kunne utviklet karriereveiledningsfeltet om han hadde fått arbeide med dette i mer enn tre år.

Arbeidet med å utvikle karriereveiledningsfeltet skjøt fart da Parsons startet et Vocational Bureau i Boston i 1905. Hans Vocational Bureau kan best beskrives som en blanding av et voksenopplæringssenter og et karrieresenter i dagens terminologi. Ved Parsons’ Vocational Bureau veiledet han i løpet av tre år hundrevis av mennesker. Han skrev også aviskronikker om karriereveiledning, og startet den første karriereveilederutdanningen i verden.

Frank Parsons

Karriereveiledning blomstret opp som et sosialpolitisk tilsvar på et samfunn i stor endring, blant annet med rask teknologisk utvikling, urbanisering og innvandring – ikke ulikt samfunnsutfordringene i vår tid. 

Parsons var en samfunnsbygger, og han hadde visjoner om at karriereveiledning burde være gratis og tilgjengelig for alle. Han så for seg at et nasjonalt karriereveiledningstilbud måtte bygges opp i USA. Parsons mente også at det måtte legges til rette for at mennesker med dårlig råd kunne utdanne seg gjennom etablering av kveldskoler, slik at det ble mulig å kombinere utdanning med arbeid på dagtid.

Karrierevalg ved hjelp av vitenskapelige prinsipper

Parsons levde i en positivistisk tidsepoke preget av store vitenskapelige fremskritt og urokkelig tro på den vitenskapelige metode. Hans tilnærming til karriereveiledning var preget av dette, med henvisninger til datidens tverrfaglige og vitenskapelige temaer innenfor psykologi, jus, økonomi, medisin og samfunnsfag. Han argumenterte sterkt for at karrierevalg var ett av de store temaene i livet, og en komplisert prosess som måtte behandles grundig.  Boken ”Choosing a vocation” var et forsøk på å lage en praktisk, vitenskapelig metode som kunne hjelpe mennesker å gjøre gode karrierevalg.

Og hva var et godt yrkesvalg for Parsons? Han mente at alle mennesker har talent og potensiale, og en forpliktelse overfor seg selv og samfunnet til å realisere dette potensialet. Denne tenkningen omkring talent og potensiale er på linje med moderne karriereteorier og coachinglitteratur der det gjerne hevdes at under de rette betingelsene vil ethvert menneske blomstre og ta ut sitt potensiale: “If a young man chooses his vocation so that his best abilities and enthusiasms will be united with his daily work, he has laid the foundations of success and happiness”, skriver Parsons. Han beskriver tilsvarende dårlig livsutvikling ved feilvalg: “But if his best abilities and enthusiasms are separated from his daily work or do not find in it fair scope and opportunity for exercise and development, he will be only a fraction of the man he ought to be.”

På et overordnet nivå sa Parsons at et godt yrkesvalg var avhengig av tre faktorer. Denne tredelingen har dannet fundamentet for all senere karriereveiledning, og er rammeverket mange moderne karriereveiledere jobber etter:

  1. a clear understanding of yourself, your aptitudes, abilities, interests, ambitions, resources, limitations, and their causes;
  2. a knowledge of the requirements and conditions of success, advantages, and disadvantages, compensation, opportunities and the prospects in different lines of Work;
  3. true reasoning on the relations of these two groups of facts

På bakgrunn av dette laget han en sjutrinns veiledningsmodell. Veiledningsmetodikken er svært omfattende, men Parsons beskriver selv stor fleksibilitet i hvilke deler han bruker ut fra veisøkers behov. Tidsrammen for Parsons’ veiledning kunne være alt fra et møte på 45 minutter til en prosess med mange møter over måneder med lesing, hjemmeoppgaver, og utforsking og utprøving av yrker fra veisøkers side.

Parsons’ metode startet med informasjonsinnhenting og selvanalyse.  Dette var en svært grundig prosess og en kombinasjon av egenarbeid hos veisøker, og strukturert intervjuing, testing og tolking fra veileders side.

Bare ved å vite ”sannheten” om seg selv kunne kloke valg gjøres ifølge Parsons. Analysen gjøres gjennom en kombinasjon av egne vurderinger og vurderinger fra familie, venner, arbeidsgiver og – ”any one who will tell you what they really think about you.”

Karriereveileder skulle påvirke veisøker

Parsons brukte rollemodeller hyppig. Han beskrev dette som en svært effektiv måte å se for seg en karrierefremtid som var realistisk. Her var Parsons helt på høyde med dagens konstruktivistiske praksis. Forskjellen er likevel at Parsons hadde et klart normativt utviklings- og endringsperspektiv. Veisøkeren skulle for eksempel forbedre egne egenskaper og karaktertrekk ved å sette opp konkrete handlingsplaner og tiltak.

Parsons gikk et godt stykke utenfor grensene av moderne karriereveiledning. Han ville ikke bare påvirke veisøkere til å få retning på livet sitt, men satte opp en fasit for hvordan en skulle leve et godt og nyttig liv. Dette innebar for eksempel å trimme, lese, ha rett kroppsholdning og språk, delta i organisasjoner og så videre. I et av tilfellene beskriver han også at han prøver å få veisøker til å slutte å røyke – noe han ikke lykkes med.

For å få veisøkere til å endre seg kunne Parsons involvere seg i veisøkeres liv langt utover det som er vanlig for veiledere i dag, men han var altså et barn av sin tid. Parsons avvek fra moderne karriereveiledningsteorier ved at han la stor vekt på veilederens ansvar for å analysere veisøkeren, hensiktsmessigheten ved dennes valg, og å komme med råd. Likevel - tanken om at en til syvende og sist er ansvarlig for eget karrierevalg var like klar hos Parsons som i vår tid.

Som et ledd i påvirkningen av veisøkere brukte Parsons gjerne metaforer - med nesten bibelsk kraft. Han mente dette ga svært effektive veiledningsintervensjoner overfor ungdom: “this picture method of presenting the case never fails to interest the youth and often proves far more convincing than any form of direct statement that could be used”. Parsons kunne benytte sterke metaforer for å belyse mismatchen mellom veisøkerens egenskaper og kravene i et yrke han hadde tenkt på: ”do you want to run a race with a iron ball tied around your leg, or would you rather enter a race where you can run free like the rest?”

Gammeldags og hypermoderne på samme tid

En stor forskjell til dagens karriereveiledning er Parsons’ forståelse og vurdering av det objektive "selvet" som grunnlaget for en valgbeslutning. Veilederen hadde en viktig rolle i å observere personen, lese mellom linjene og realitetsorientere. Dessuten skulle veilederen blant annet teste og vurdere intelligens, nerver, ferdigheter, reaksjonstid og assosiasjonstid.

I tillegg til utforskingen av "selvet" var utforskingen av yrker sentralt, og her skulle veilederen ha ekspertkunnskap. Parsons utarbeidet derfor et omfattende ressursmateriale. Han laget beskrivelser av faktorer han mente var nødvendige for alle som vil lykkes i arbeidslivet, og mer spesifikke beskrivelser for suksess i konkrete yrker. Også i dag regnes det som sentralt å ha oppdatert informasjon om yrker og utdanningsmuligheter for å gjøre kloke valg, og informasjonen finnes lett tilgjengelig på internett.  

Noe av Parsons’ praksis fremstår i ettertid som nokså merkelig. Han må her forstås i lys av sin tidsepoke. Parsons fulgte godt med på datidens vitenskapelige fremskritt, og integrerte det som temaer i veiledningen - på samme måte som det sosialkonstruktivistiske perspektivet er sterkt inne i dagens karriereveiledning. Men etterpåklokskapens lys blir det særlig søkt når han trekker inn frenologien, en ”vitenskap” som påstod at man kunne forutse evner og personlighetstrekk basert på hodeskalleform avledet av hjernens form. I forlengelse av dette gikk en del av Parsons’ karriereveiledningsmetodikk ut på å observere veisøkers hodeskalleform og å dra nødvendige konklusjoner, som i dag fremstår som veldig gammeldags.

Parsons befinner seg også i en testtradisjon. Om kunnskapen om selvet og om yrker var for liten foreskrev han utprøving av yrker som intervensjon. Han ba veisøkerne kaste seg ut i det, og på bakgrunn av erfaringene gjøre valg. Hensikten med karriereveiledning var ikke å teste interessene, men å utvide interessefeltet om interessene ikke var klare nok. Her var han fullt på høyde med moderne karriereveiledning.

Parsons utviklet også en rekke andre intervensjoner som i hovedsak er kreative metoder for å få tak i potensielle interesser. Eksempler på dette er intervensjoner som senere er assosiert med LØFT-metodikk.

Parsons er grunnsteinen i moderne karriereveiledning, og en av karriereteoretikerne som har satt varige spor etter seg. Han la grunnlaget for utvikling av karriereteorier og veiledningspraksis i morderne tid. Metoden til Parsons fremstår 100 år etter som gammeldags og hypermoderne på samme tid.

Parsons’ metode illustrerer godt utviklingen som har skjedd på karriereveiledningsfeltet på hundre år. Samtidig foregrep han intervensjonsmetoder i veiledning og karriereveiledning som hundre år senere fremstilles som nyvinninger. Når moderne karriereveiledningsteoretikere presenterer sine nye metoder er det kanskje med for liten anerkjennelse av at lignende intervensjoner ble gjort for 100 år siden i Boston.

(Denne artikkelen er en omarbeidet versjon av artikkelen "Arven etter Frank Parsons", Rådgivernytt 2011.)

Referanser

Amundson, N.E. (2010) Metaphor Making: Your Career, Your Life, Your Way, Valby: Schultz Information

Bolles, R.N. (2009) What Color is Your Parachute?, California: Ten Speed Press

Cochran, L. (1997) Career Counseling. A Narrative Approach, CA, Thousand Oaks: SAGE publications

Krumboltz, J.D &  Levin, A.S  (2010), Luck is no accident: making the most of happenstance in your life and career, Impact Publishers.

Parsons, F (1909),Choosing a Vocation , Reprint, NDCA (sitatene er fra s 3, 4, 5, 33, 121, 24)

Peavy, R.V. (1998) Konstruktivistisk Vejledning. Teori og Metode, København: Rådet for Uddannelses- og erhvervsvejledning

Savickas, M.L. (1989) Career Style Assesment and Counseling. In Sweeney (Ed.), Adlerian counseling: A practical approach for a new decade (3rd ed s. 289-320). Muncie, IN: Accelerated Development Press

Svendsrud, A. & Hagerup, N (2011), Arven etter Parsons, Rådgivernytt nr 3&4 2011.

Del denne siden

Creative Commons Licence

Dette verket er lisensiert under en Creative Commons-lisens (CC BY-NC-ND).

  • Choosing a vocation

Parsons mente at alle mennesker har talent og potensiale, og en forpliktelse overfor seg selv og samfunnet til å realisere dette potensialet.