Offentlig og kvalitetssikret
aaaHold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Etikkstafetten: Veiledningsprosesser som stopper opp

Hva gjør du som veileder når veisøkeren virker utilpass og veiledningsprosessen stopper opp? Anna Kristoffersen reflekterer over utfordringene ved å bidra til læring og samtidig ivareta veisøkerens verdighet.
Byline bilde av Anna E. Kristoffersen
Anna E. Kristoffersen
Rådgiver ved karrieresenteret, Nord universitet
Opprettet 10. august 2016, oppdatert 10. august 2017

Etikkstafetten
I etikkstafetten kan du dele en etisk utfordrende situasjon; hvordan du opplevde den og hvilke vurderinger du gjorde der og da. Fortell også om refleksjoner du har gjort i ettertid, om noen spørsmål står igjen og hva du synes du lærte av erfaringen.
Ta kontakt på veilederforum@utdanning.no hvis du har lyst å overta stafettpinnen!

Som karriereveileder ved universitetet møter jeg studenter som ønsker veiledning i jobbsøkerprosessen de går igjennom på slutten av studietiden. Mange studenter ønsker råd om hvordan de skal gå fram for å skaffe seg drømmejobben.

De vil ha konkrete tilbakemeldinger på hvordan de presenterer seg selv og kompetansen med hjelp av CV og jobbsøknader. De vil også vite hva de bør fremheve for å lykkes i jobbjakten.

-Bevisstgjøring via dialog

Metoden jeg bruker i denne typen veiledning er dialog. Dialog er en velegnet metode for å bevisstgjøre studenten om hva som motiverer dem, og hvilken fagkompetanse og personlige egenskaper de har.

Sidsel Tveiten sier det slik: «Det er i dialog med andre at man skaper mening og oppnår forståelse, og det er når ulike stemmer deltar i dialogen og interagerer at læring skjer». I veiledningssamtalen tar vi utgangspunkt i CV og søknad som studenten har levert inn i forkant av veiledningen.

Krevende for studentene

Min erfaring er at mange studenter synes det er krevende å sette ord på motivasjon for jobben og fagkompetansen de har, samt hvorfor de er en god kandidat til den ledige stillingen. Å stille spørsmål om disse temaene og hvordan dette kan knyttes til arbeidsoppgavene i jobben de søker på, skaper grunnlag for en god dialog og refleksjon hos studenten.

Som veileder har jeg ikke fasiten på hvordan studenten skal presentere seg selv, sin motivasjon og sine kunnskaper. Hva som er den rette måten å presentere seg på, må den enkelte selv avgjøre. Min oppgave er å bidra til at studenten reflekterer over egne valg og begrunnelsen for disse valgene, når de kommuniserer med arbeidsgiveren.

Det er også min oppgave å ivareta veisøkerens personlige verdighet. Da må jeg møte studenten med holdningen om at hvert enkelt menneske er kompetent, at vedkommende selv vet hva som er riktig, selv har mulighet til å forandre seg og kan gjøre egne valg og ta ansvar for disse. For å skape en god dialog må jeg være åpen og lytte til veisøkeren uten forutinntatte holdninger.

Forberedelser til møtet med Ida

En av avgangsstudentene ved universitetet ønsket karriereveiledning for å komme seg videre i jobbsøkerprosessen, la oss kalle henne Ida. Ida hadde i en lengre periode søkt på flere jobber, uten at dette hadde ført til en videre prosess.

Ida var nå i en avsluttende fase av bachelorstudiene, og beklaget seg over at jobbsøkingen ikke var så enkelt som først antatt, og at den krevde mye tid. Hun hadde funnet en stilling som hun skulle søke på, og ønsket veiledning på måten hun presenterte seg selv gjennom CV og søknadsbrev.

I forkant av veiledningen fikk jeg tilsendt CV og søknad og stillingsutlysningen fra arbeidsgiveren. Da jeg leste disse dokumentene, gjorde jeg meg refleksjoner om noen temaer jeg ønsket å ta opp gjennom åpne spørsmål i veiledningssamtalen:

  • Søknaden var skrevet på engelsk, til tross for at studenten var norsk og stillingsutlysningen var på norsk
  • Studenten hadde brukt en annen/ukjent karakterskala på CV-en enn den som fremkommer på vitnemålet fra universitetet
  • Søknaden virket generell og innholdet var ikke spisset mot arbeidsoppgavene i den utlyste stillingen eller arbeidsgiveren

Første veiledningsmøte

I løpet av veiledningssamtalen spurte jeg Ida om hvorfor hun hadde valgt å skrive på engelsk, hvilken formel hun hadde brukt for utregning av tallkarakterene i CV-en, og hvilke kunnskaper og erfaringer hun hadde som var særlig relevante for jobben hun søkte.

Svarene ga meg et inntrykk av at Ida hadde skrevet det hun trodde var forventet og ville gi best inntrykk, fremfor å fokusere på egne faglige og personlige styrker. Noen av erfaringene på CV-en viste seg å være lite relevante; de ga et bedre inntrykk på papiret enn det som var realiteten. Ida fortalte også at hun ikke hadde et forhold til engelske ord og uttrykk hun hadde brukt for å beskrive seg selv i søknadsbrevet. 

En av de tingene jeg hadde lagt spesielt merke til i stillingsannonsen, var at arbeidsgiveren søkte etter jordnære folk. Dette tenkte jeg samsvarte dårlig med et søknadsbrev og en CV som var skrevet for å gi et best mulig inntrykk, uten at det nødvendigvis ga et godt bilde av faglige og personlige styrker.

For å komme videre i veiledningsprosessen, spurte jeg Ida om hun kunne fortelle meg hva som var hennes faglige styrke, og om det var noen av erfaringene hun hadde som var spesielt relevante for stillingen hun søkte på. Jeg ba henne fortelle om konkrete eksempler som hun kunne bruke for å understøtte påstandene om at hun var en god og aktuell kandidat for stillingen. I tillegg ba jeg henne vurdere om det ville være hensiktsmessig å skrive søknaden på norsk fremfor engelsk, siden stillingsutlysningen var på norsk.

Ida ga uttrykk for at hun delte mine refleksjoner rundt betydningen av å spisse budskapet til mottakeren av brevet, og å fremheve faglige og personlige styrker som var særlig relevante for stillingen. Vi avtalte at hun skulle jobbe videre med teksten og komme tilbake til veiledning etter en uke.

Andre veiledningsmøte

I neste veiledningssamtale viste det seg at Ida ikke hadde jobbet videre med det vi hadde avtalt. Hun forklarte at hun hadde fått utsatt fristen for innlevering av bacheloroppgaven, og hadde prioritert å gjøre den ferdig.

Jeg ledet samtalen tilbake til temaene vi hadde diskutert under forrige veiledningssamtale. Jeg ønsket å få en forståelse av om Ida hadde reflektert videre og lært noe, eller om hun var uenig i det vi hadde snakket om på forrige møte. Jeg fikk på nytt inntrykk av at hun ønsket å endre innholdet i søknaden og CV-en slik at det gjenspeilet egne styrker bedre.

Ida var imidlertid reservert og tilbakeholden i samtalen, og jeg opplevde det som vanskelig å komme videre i prosessen.

Jeg klarte ikke å få en god forståelse av hvorfor prosessen hadde stoppet opp:

  • Skyldtes det at Ida var forlegen fordi hun ikke hadde gjort det vi hadde snakket på forrige møte?
  • Hadde hun endret mening eller var hun uenig i det vi hadde diskutert og reflektert rundt?
  • Var hun usikker på egen kompetanse og hva som var det rette å gjøre for å få jobben hun ønsket seg?
  • Var det en kombinasjon av alle disse faktorene, eller noe helt annet?

Jeg fortsatte dialogen for å få en bedre forståelse av hva årsaken var, uten å lykkes. Til slutt ble det naturlig å avslutte dialogen, uten at vi var kommet videre i prosessen. Jeg avrundet veiledningen med å invitere til et nytt møte. Ida ønsket ikke å gjøre en ny avtale, men skulle ta kontakt med karrieresenteret dersom hun hadde behov for ny veiledning.

Refleksjoner i etterkant av veiledningsprosessen

Mitt etiske dilemma i denne veiledningsprosessen ble at jeg måtte veie to gode mål mot hverandre: På den ene siden å vise respekt for individets kompetanse og personlige verdighet, og på den andre siden å legge til rette for en dialog som utfordrer og skaper læring.

Idas kroppsspråk og tydelige utilpasshet gjorde at jeg valgte å ikke utfordre henne ytterligere, fordi jeg var redd for å trå på hennes verdighet. Mitt inntrykk var at veiledningen ikke var spesielt vellykket. Erfaringsmessig er de fleste studentene som kommer mottakelige for veiledning etter en muntlig gjennomgang av rammene for veiledningen.

Etter møtene med Ida satt jeg imidlertid igjen med en sterk tvil om dette var tilfellet denne gangen. Jeg vet ikke om hun kom seg videre i prosessen etter vårt andre møte, og selv satt jeg igjen med mange spørsmål:

Hadde jeg klart å legge til rette for at Ida skulle føle seg trygg nok til å bevege seg inn i det ukjente gjennom en aktiv prosess? Var det andre bakenforliggende årsaker til at hun ikke deltok mer aktivt? Hadde hun nytte av refleksjonene hun gjorde under veiledningen? Skulle jeg ha utfordret henne enda mer i vårt andre møte? Kom hun til å ha nytte av veiledningen videre i sin jobbsøking? Hvor mye kunne Ida blitt utfordret uten at det gikk ut over hennes følelse av verdighet? Hadde vi en god nok relasjon til at hensikten med veiledningen kunne oppnås?

Utfordringen ved å jobbe på et lite karrieresenter, er at jeg som karriereveileder har flere ulike roller. Noen studenter treffer jeg i flere sammenhenger, og det var også tilfellet med Ida. Dette kan ha påvirket hennes relasjon og tillit til meg, og dermed rammene for veiledningen. Selv om hun frivillig oppsøkte karrieresenteret for å få veiledning, opplevde jeg ikke at hun tok aktivt del i prosessen.

Dette kan skyldes at hun ikke opplevde at vi hadde en god relasjon, eller at hun var for opptatt med avslutningen av bachelorgraden sin til å ha tid til å fokusere fullt og helt på jobbsøking.

Min læring

Siden Ida ikke ønsket flere veiledningssamtaler, så vet jeg ikke hvordan det gikk med henne etter at hun fullførte studiene. I videreutviklingen av meg selv som veileder vil jeg utfordre meg selv til å stille direkte spørsmål om hvordan studenten opplever veiledningen før jeg slipper dem videre.

Bare da kan jeg få vite årsaken til at de ikke deltar mer aktivt i prosessen. Jeg ønsker også å ta i bruk korte skriftlige kontrakter som beskriver rammene for veiledningen for å tydeliggjøre hva veiledningen innebærer, og for å få avstemt studentens forventninger med veiledningen jeg tilbyr.

Litteraturliste:

Tveiten, Sidsel (2013): Veiledning - mer enn ord… Fagbokforlaget.

Del denne siden

Creative Commons Licence

Dette verket er lisensiert under en Creative Commons-lisens (CC BY-NC-ND).

  • Bilde av lyskryss stolpe
    Hvordan skal man balansere å vise respekt for individets kompetanse og personlige verdighet, og på den andre siden å legge til rette for en dialog som utfordrer og skaper læring?
    sodapix sodapix/Thinkstock photos

Min erfaring er at mange studenter synes det er krevende å sette ord på motivasjon for jobben og fagkompetansen de har.