Offentlig og kvalitetssikret
aaaHold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Etikkstafetten: Er det gulrøtter eller kjøtt jeg putter i lapskausen?

Karriereveiledning er ikke terapi, heter det. Rita Van Ingelgem Monsen spør hvor grensen går. Og om det egentlig finnes en slik grense.
Portrettbilde av artikkelforfatter Rita Van Ingelgem Monsen
Rita Van Ingelgem Monsen
Engasjert av Din Utvikling AS
Opprettet 9. oktober 2017, oppdatert 9. oktober 2017

Jeg tok fem minutters pause før jeg skulle ha en karriereveiledningssamtale. Jeg var spent, nysgjerrig, gledet meg. En veisøker jeg ikke hadde truffet før. En kollega som ønsket bistand mente at jeg med min bakgrunn som familieterapeut ville være en nyttig samtalepartner for veisøker. Ny innfallsvinkel, nye spørsmål, nye tanker og forhåpentligvis nye refleksjoner. Veisøker hadde fysiske utfordringer, fikk jeg vite, som hadde sin årsak i oppvekst.

Så hva tenkte jeg på i disse dyrebare fem minuttene? «Nå må jeg holde fokus så jeg ikke blander kortene. Familieterapi og karriereveiledning, kan det bli en eneste stor lapskaus?»

På videreutdanning i karriereveiledning ble vi oppfordret til å gjøre videoopptak av veiledningssamtaler. Et slikt opptak er grunnlag for denne analysen.  

Hva jeg som veileder har fokus på

Både som karriereveileder og familieterapeut kan jeg enkelt bidra til at en veisøker har fokus på det jeg ønsker, og tar de valg jeg tenker er nyttige for veisøker. Det innebærer at hvis jeg har fokus på helse, vil også veisøker i stor grad ha fokus på helse. Dette var en veisøker som hadde utfordringer med helse, grunnet psykiske og emosjonelle påkjenninger i oppveksten. Da blir det viktig for meg å skape rom for å dele, uten å ha for mye fokus på det psykiske/emosjonelle aspektet. Karriereveiledningsfokuset minner meg hele tiden om hvor vi skal. 

Så tilbake til lapskausen. Fra gryta øste jeg opp spørsmål som ser ut til å bli ved min side i overskuelig fremtid. Bidrar jeg med terapi eller veiledning? Manøvrerer jeg mellom fagfeltene? Hvor går grensen? Er det en grense? Er det et bevisst valg når jeg benytter det ene versus det andre? Er dette overhodet en etisk utfordring?

Teoretiske fellesnevnere 

For å kunne vurdere spørsmålene mener jeg at det er viktig å se på noe av det teoretiske utgangspunktet som ligger til grunn for begge felt.

Jeg finner at både karriereveiledning og familieterapi i nyere tid har hatt en dragning mot sosialkonstruktivismen. Med Kenneth Gergen ble det satt fokus på at mening dannes i sosialt fellesskap gjennom språket. Det å forstå egen historie og samskape ny historie gjennom språket, er i dag svært aktuelle tilnærminger innen både karriereveiledning og familieterapi.

Fra 1980-årene ble den konstruktivistiske tilnærmingen innlemmet i det teoretiske grunnlaget for dagens familieterapi. Språksystemisk terapi, komplettert med narrativ terapi fra 1990-tallet, samsvarer godt med blant annet Mark Savickas’ Career Construction Theory, der historier skal forstås og samskonstrueres videre mellom veileder og veisøker. I tillegg deler familieterapi og karriereveiledning røtter i kommunikasjonsteorier og sosiale læringsteorier.

Oppsummert: moderne anerkjente tilnærminger i familieterapi og karriereveiledning er til forveksling like. Hvordan skal vi da trekke grensen mellom terapi og veiledning i praksis? 

Tilbake til samtalen

Veisøker er en ung kvinne som jeg ganske umiddelbart oppfattet som en person med mange ressurser. Jeg følte at vi fikk en god kjemi, det var enkelt for meg å ”tune” meg inn. Vi pratet oss sammen gjennom deler av hennes historie fra hun var yngre og til i dag hvor hun er 25 år og sykmeldt. Hennes mor har vært psykisk syk gjennom hele oppveksten.

Det er unaturlig for meg å ha en god og nyttig samtale med veisøker uten å ta med livet. Både det passerte livet og det hun har foran seg. Vi snakket om hvilken betydning moren hadde i veisøkerens karrierevalg, og om hva stress vedrørende mor betyr for henne i en fremtidig jobb. Hvor langt kunne hun pendle til et arbeid uten å være engstelig for ikke å rekke hjem til mor, dersom noe skjedde. Vi definerte stress og så dette i forhold til hennes smerter i kroppen. Vi definerte engasjement og vurderte dette opp mot hvilken jobb hun ønsket seg. Vi reflekterte sammen rundt begrepene uro versus stress.

20 minutter ut i samtalen føler jeg at jeg beveger meg over i terapifeltet. Hvorfor gjør jeg det? Stemningen i rommet endres og blir mer emosjonell da samtalen dreier mer mot familie og hvordan veisøker håndterer ulike familiære situasjoner. 10 minutter senere velger jeg å oppsummere det vi nå har snakket om i lys av jobbsøkerprosessen. Vi snakker om tidligere jobberfaring, grensesetting, selvbilde, selvtillit og hvilke utfordringer hos mennesker hun kan forholde seg til i en jobb. Vi snakker om å starte eget firma.

På denne måten drar jeg oss tilbake til karriereveiledningsfeltet igjen. Eller hadde vi egentlig på noe tidspunkt forlatt det? Er det jeg som setter opp et unødvendig skille mellom terapi og veiledning ut fra fokus på helse og fokus på arbeid?  

Så, puttet jeg gulrøtter eller kjøtt i lapskausen?

I etterkant tenker jeg at jeg i all hovedsak beveger meg innenfor karriereveilederfeltet. Jeg oppsummerer ofte samtalen, og dersom jeg ser at den har et sykdomsfokus, forsøker jeg å trekke paralleller til jobbsøkerprosessen. Ny undring og nye spørsmål sprøytes inn som igjen tar oss inn mot karrieren. Selv om jeg tidvis har en terapeutisk tilnærming i mine spørsmål, er jeg blitt mer og mer bevisst på å ikke forbli i en terapeutisk kontekst.

Min oppfatning er at bestanddelene i lapskausen blir tydeligere ved å analysere og reflektere over en karriereveiledningssamtale ved hjelp av opptak. Manøvrerer jeg mellom fagfeltene? Ja, det gjør jeg nok. Grensene er fortsatt litt flytende for meg, samtidig som jeg er mer bevisst enn tidligere på hva jeg bidrar med når. Den etiske utfordringen er etter min oppfatning ikke at jeg beveger meg mellom de to fagfeltene, siden disse har mye av det samme teoretiske grunnlaget og tilnærminger. Det handler mer om hvordan jeg håndterer informasjonen jeg får, og hva jeg gjør med den. Med hvilket fokus gir jeg den tilbake for ny refleksjon?

Målet med denne samtalen, som for de fleste karriereveiledningssamtaler, var å avklare veisøkers ønske i forhold til jobb, veien dit og hva som eventuelt måtte endres. For å komme dit måtte jeg gjennom noen sløyfer av mer nærgående spørsmål rundt helse og psykososiale dimensjoner. Men må vi ikke ofte det -  også i karriereveiledning? For hvis ikke vi som karriereveiledere tør å stille de vanskelige, «terapeutiske spørsmålene», hvem er det da som skal gjøre det?   

 

Teksten er redigert og bearbeidet av gjesteredaktør for etikkstafetten: høyskolelektor Torild Schulstok.

Litteratur

Hårtveit, H. & Jensen, P. (2004) Familien pluss en. Universitetsforlaget. 2. utgave. 

Svendsrud, A. (2015) Karriereveiledning i et karrierelæringsperspektiv. Universitetsforlaget.

Ulleberg, I. (2007) Kommunikasjon og veiledning. Universitetsforlaget. 3. opplag.

 

Del denne siden

Creative Commons Licence

Dette verket er lisensiert under en Creative Commons-lisens (CC BY-NC-ND).

  • Illustrasjonsbilde Etikkstafetten om veiledning versus terapi
    Thinkstockphotos

Etikkstafetten

I etikkstafetten kan du dele en etisk utfordrende situasjon; hvordan du opplevde den og hvilke vurderinger du gjorde der og da. Fortell også om refleksjoner du har gjort i ettertid, om noen spørsmål står igjen og hva du synes du lærte av erfaringen.

Ta kontakt med gjesteredaktør Torild Schulstok på Torild.Schulstok@inn.no hvis du har lyst til å overta stafettpinnen!