Offentlig og kvalitetssikret
aaaHold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Etikkstafetten: Den besværlige selvinnsikten

«Vær deg selv!» råder vi. En enkel, men samtidig så kompleks oppgave.
Portrettbilde av artikkelforfatter Torild Schulstok
Torild Schulstok
Høgskolelektor Høgskolen i Innlandet
Opprettet 29. august 2017, oppdatert 17. oktober 2017

Se for deg følgende scenario: Du har hatt en veiledningsrelasjon til en ung kvinne, «Line». Line skal på sitt aller første jobbintervju, og er naturlig nok svært nervøs. Hun kommer til deg for en siste oppmuntringssamtale. Hva ville typisk være det siste du sier til Line før hun går ut døra?

Dette spørsmålet har jeg stilt utallige grupper karriereveiledningsstudenter de siste årene. Nesten uten unntak kommer en variant av følgende frase raskt opp: «Bare vær deg selv» og dermed underforstått, «så går det nok bra».

Vær deg selv – dette lille rådet – vil jeg påstå ligger nærmest som en ryggmargsrefleks hos de fleste av oss som er sosialisert inn i en humanistisk veiledningstradisjon. Det ligger uendelig mye omsorg og ville vel-intensjoner bak denne oppfordringen. «Jeg tror på deg», «Du er bra nok akkurat som du er». Og for mange av oss vil slike heiarop utvilsomt være til god hjelp når vi befinner oss i utfordrende overgangsfaser. Men kan det tenkes at vær deg selv-retorikken også kan ha en slagside?

Hva betyr det å kjenne seg selv? 

Verdien av å skaffe seg selvinnsikt er på mange måter udiskutabel. Selvfølgelig er det viktig å reflektere over hvem jeg er, hvilke verdier som styrer min atferd, hva jeg liker å holde på med, hva jeg er flink til, hvilke reaksjonsmønstre jeg har i ulike situasjoner, hvordan jeg virker på andre mennesker, og så videre. Kanskje er det så selvfølgelig at vi ikke problematiserer det nok? Min etiske utfordring i denne teksten er derfor å ta deg med på noen undringer rundt eksistensielle spørsmål som ved første øyekast kan fremstå som banale og selvsagte, men som samtidig er uendelig komplekse.      

For hva betyr det egentlig å kjenne seg selv når det kommer til stykket? Når vet vi om vi kjenner oss selv nok? Er det mulig å stykke selvinnsikt som kompetanseområde opp i mindre bestanddeler hvor vi kan krysse av for delvis og hel måloppnåelse? Og videre, hva innebærer det å være seg selv? Når er vi eventuelt ikke oss selv? Hva betyr det å gjøre valg basert på selvinnsikt? Og hvordan legger vi best til rette for at veisøkere oppnår selvinnsikt?  

Autentisitetsidealet

Idealet om å være seg selv betegnes også som autentisitetsidealet, og regnes som ett av de mest virksomme idealene for vår samtid – i vår del av verden. Ikke minst kommer idealet om autentisitet til uttrykk i karrierevalgsprosesser. Når vi velger utdanning og yrke, forteller vi omverdenen mye om hvem vi er, eller ønsker å fremstå som. Interessant nok skal vi ikke mange ti år tilbake i tid før det var helt andre idealer som var mer virksomme når valgene rundt utdanning og arbeid skulle tas. Sosialantropologen Marianne Gullestad har levert viktige forskningsbidrag til å forstå hvordan idealet om å være seg selv gradvis har erstattet idealet om å være til nytte i norsk etterkrigstid.

Vår tids fokus på autentisitet og individualitet speiles også i moderne karrierevalgsteori. Det er hver og en av oss sitt ansvar å kontinuerlig konstruere vårt unike selv og lære alle skills som trengs for å kunne manøvrere effektivt i samfunnet.    

Hvorvidt idealet om autentisitet er et gode for menneskene i dag, eller noe vi bør prøve å motarbeide, hersker det ulike oppfatninger om. Uenigheten handler i høy grad om hvilket selv vi tror autentisitetssjargongen er med på å fremelske. Er det det Peer Gynt’ske selvet hvor havet av personlige lyster, innfall og begjær søkes tilfredsstilt, og hvor det å være seg selv fort kan bli å være seg selv til døde? Eller er det mer det etiske selvforholdet som den kanadiske filosofen Charles Taylor beskriver, hvor søken etter det autentiske livet er uløselig forankret i samfunnets møysommelig oppbygde fellesskapsverdier?

En rettighet men også et krav

Uansett er det viktig å være bevisst på autentisitetsidealets tosidighet. På den ene siden vil hver og en av oss oppleve det som en helt selvfølgelig og ubestridelig rettighet i livet å få være oss selv og gjøre egne valg. På den andre siden er det fort gjort å glemme at idealet om autentisitet også utgjør et relativt brutalt krav til individet. I en tid hvor de tradisjonelle kollektive strukturene ikke lenger styrer vår atferd i samme grad som tidligere, må dagens unge i en helt annen grad enn før stå alene ansvarlige for om de lykkes eller ikke. Samtidig hamres viktigheten av å fremstå som et unikt og autentisk menneske, inn fra omverdenen på mer eller mindre subtile måter. Vi kan med rette spekulere i om kravet til å skulle fremstå som autentisk og unik, samtidig som rammen for unikhet synes å være relativt trang i enkelte grupperinger, er med på å skape psykiske utfordringer for mange unge når prosjekt mitt perfekte selv skal utvikles.

Et annet faremoment karriereveiledere bør være oppmerksomme på, handler om viljen til å holde ut. Alle som har levd en stund vet at det meste i livet også har sine kjedelige repetitive sider, uten at det nødvendigvis betyr at studiet eller læreplassen var et feilvalg av den grunn. For et ungt menneske kan det være fristende å tolke vær deg selv-budskapet langt i retning av at man må finne den ene karriereveien som passer for ens eget unike selv. Dermed står man i fare for å gi opp når løpet er inne i en grå fase. Hvor ofte har vi vel ikke hørt følgende: «Det var likevel ikke helt meg det der…»?

Utvikling av selvinnsikt

Jeg har lenge vært blant dem som ivrer for at faget utdanningsvalg skal ha mer fokus på identitets- og dannelsesprosesser – nettopp med tanke på denne besværlige selvinnsikten. Pedagogikken og lærernes kompetanse blir da helt avgjørende. I et nylig gjennomført fokusgruppeintervju av vgo-elever i Oppland, var blant annet erfaringer med faget utdanningsvalg i fokus. Elevene var skjønt enige om at all den tiden de hadde brukt (individuelt) på et hefte med utallige hvem er jeg-spørsmål, hovedsakelig var deprimerende. En informant beskrev sågar hvor grunnleggende usikker han ble på seg selv av å skulle svare på alle disse hvem er jeg-spørsmålene. Det bidro til at han totalt mistet skolemotivasjonen. Vi er alle enige om at utvikling av selvinnsikt utgjør en viktig del av karrierelæring, men vi tåler flere diskusjoner om hvordan.    

I denne teksten stiller jeg mange spørsmål, men gir få – om noen – svar. Jeg håper likevel du fikk noe å tenke på, slik at vi sammen kan utvikle gode pedagogiske tilnærminger til hvordan vi som karriereveiledere kan møte kravet om autentisitet på måter som bygger opp våre veisøkere og ikke bryter dem ned.

Litteraturliste:

Gullestad, Marianne (1996). From Obedience to Negotiation. Dilemmas in the Transmission of Values Between the Generations in Norway. The Journal of the Royal Anthropological Institute, 2 (1): 25-43

Schulstok, Torild (2012). Velge SELV. Selvet som retningsgivende for ungsdomskarrierevalg - en kvalitativ studie. Masteroppgave i pedagogikk. Høgskolen i Lillehammer.

Taylor, Charles (1989). Sources of the Self – The Making of Modern Identity. Harvard University Press. Cambridge

Taylor, Charles (1991). Autentisitetens etikk. Norsk utgave Oslo: Cappelen forlag 1998.

Del denne siden

Creative Commons Licence

Dette verket er lisensiert under en Creative Commons-lisens (CC BY-NC-ND).

  • Illustrasjonsbilde Etikkstafetten om å være seg selv
    Thinkstockphotos

Etikkstafetten

I etikkstafetten kan du dele en etisk utfordrende situasjon; hvordan du opplevde den og hvilke vurderinger du gjorde der og da. Fortell også om refleksjoner du har gjort i ettertid, om noen spørsmål står igjen og hva du synes du lærte av erfaringen.

Ta kontakt med gjesteredaktør Torild Schulstok på Torild.Schulstok@inn.no hvis du har lyst til å overta stafettpinnen!